S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 23. april 2021

Kunsten å slåss

Foto: Nikolai Grasaasen. Scenografi og kostyme: Carl Nilssen Love. Lysdesign: Randiane Sandboe


Publisert
23. april 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Knockouts Premiere 13.april, anmeldt 14 april

BIT Teatergarasjen, Studio USF på USF Verftet

Regi: Ludvig Uhlbors Medskapedende kunstnere: Hanna Sjöstrand, Loan Ha og Sigrid Vesaas Scenografi og kostyme: Carl Nilssen Love Lyddesign: Nils Wingerei Lysdesign: Randiane Sandboe

Forestillingen er produsert med støtte fra Kulturrådet, Fond for Lyd og bilde og Fritt ord, i samarbeid med BIT Teatergarasjen.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kunsten-a-slass/
Facebook

Ludvig Ulhbors undersøker kampsportens estetikk på spennende vis, men som scenekunst blir det litt monotont.

Jeg har aldri vært på store idrettsarrangementer, men når jeg forsiktig ledes inn i black boxen på USF Verftet i Bergen før forestillingen Knockouts, kjenner jeg på en følelse av forventning og spenning som jeg ser for meg at likner den stemningen tilskuere kan være i før store fotballkamper eller skirenn. I Knockouts inviteres publikum inn i MMA-sportens univers og plasseres på tribuner som er stilt overfor hverandre. I midten av rommet ligger det en hvit, åttekantet scenematte. Rett over scenematten henger en ramme fra taket i samme form som lyser og blinker. En raplåt glir over i en autentisk amerikansk kommentatorstemme, og en av forestillingens tre utøvere gjør sin entré ikledd en kort sportstopp og hotpants mens hun poserer og ser triumferende på publikum.

En nærstudie av kampsport MMA er en forkortelse for Mixed Martial Arts og er en fullkontakt kampsport der det er tillatt å bruke mange forskjellige teknikker fra ulike stilarter for å bekjempe motstanderen. Både leddlåsinger, kast, nedtakinger, kvelningsgrep, spark og forskjellige typer slag med never, knær og albuer kan brukes, og man veksler mellom å kjempe stående og liggende på gulvet. MMA er fortsatt ulovlig i Norge, men er populært i land som USA, Japan og Brasil.

Når dramatiker, regissør og performancekunstner Ludvig Uhlbors gjester BIT Teatergarasjen i Bergen med Knockouts, er det 13 år siden kunstner Kjetil Kausland satte opp en ekte MMA-kamp med seg selv og en motstander som et kunstverk i de gamle lokalene til BIT. Utstillingen «No Holds Barred» i Bergen Kunsthall i 2006 var et resultat av fotografier Kausland hadde tatt av MMA-kamper i en årrekke, og i forestillingen No Más (2008) tok han selv steget inn i ringen. Dette sammentreffet blir jeg oppmerksom på når jeg lytter til episoden «En samtale om MMA, kunst, politikk og historie med Kjell Kausland» i BITs podcast før forestillingen. Jeg har ikke sett No Más, men anmelder Ole Jacob Madsensbeskrivelse av kampen er illustrerende nok: «Mens Kaus delvis er lammet følger Wojcik rutinert opp med et klinisk svingspark mot høyre side av ansiktet som etterlater Kausland lamslått og oppkuttet mot gjerdet»

Utgangspunktet for Ludvig Uhlbors’ tilnærming til fenomenet er imidlertid et annet: Han har studert videoopptak av MMA-kamper, og da først og fremst øyeblikk fra den kjente og svært suksessrike kvinnelige MMA-utøveren Ronda Rouseys kamper. Forestillingens tre medskapende utøvere, billedkunstner Hanna Sjöstrand og dansekunstnerne Loan Ha og Sigrid Vesaas, har lært seg kampsporten og trent på MMA-teknikkene, og fokuset i Knockouts er kjente bevegelsesmønstre fra ekte kamper og øyeblikkene der et slag setter motstanderen ut av spill.

Suggererende øyeblikk For å varme opp til forestillingen, ser jeg flere YouTube-klipp av Ronda Rousey. Når jeg ser klippet av den legendariske kampen der hun slår ut motstander Cat Zingano på 14 sekunder, er det over så fort at jeg med mine utrente øyne må spole tilbake og se det på nytt flere ganger for å få med meg akkurat hva som skjer: Zingano flyr rett på Rousey og legger henne hardt i bakken, men Rousey klarer å snu det hele og legger seg over Zingano før hun låser henne helt fast i et grep med beina. Så raskt kan et tilsynelatende hensynsløst og hardt angrep elimineres. I virkelighetens verden står mye på spill for utøverne når de møtes. MMA-kamper kan være over på få minutter og sekunder, og det er en veldig brutalitet og råskap i smerten og volden som følger med.

Det virker som Uhlbors har forsøkt å overføre nettopp denne spenningen som ligger i kjernen av MMA-sporten til scenerommet gjennom en intens dramaturgi nesten helt uten dødpunkter i de knappe 40 minuttene forestillingen varer. Utøverne kjemper to av gangen, og korte kampsekvenser avløses hurtig av hverandre. Nils Wingereis’ lyddesign og Randiane Sandboes lysdesign forsterker intensiteten og driver forestillingen fremover med gjennomtrengende, bassdunkende, rytmedrevet elektronisk musikk i ulike varianter og lyssetting som ofte bader kampsonen i sterkt grønt og rødt lys mens den blinkende rammen i taket gir noen ekstra porsjoner showstemning.

Sekvensene inneholder koreograferte bevegelsesmønstre, samtidig virker det som det er et element av tilfeldighet og kamp mellom utøverne. Med andre ord hersker det en usikkerhet for meg som tilskuer rundt hvor mye som er avtalt og hvor mye som improviseres. Særtrekkene og logikken i slagene, fotarbeidet og brytingen på gulvet blir klarere for meg gjennom de stadige repetisjonene. På den måten blir forestillingen nærmest en nærstudie av MMA der hver eneste isolerte bevegelse får et eget konsentrert fokus. Det fine med å ta kampsporten inn i scenerommet er at varigheten og intensiteten i øyeblikkene kan strekkes og tøyes slik at opplevelsen av tid blir en helt annen enn i en ekte kamp. Etter hvert faller jeg inn i rytmen til musikken og kroppene, og mens jeg suges inn i kampuniverset kjennes det som om tiden stopper opp når den ene utøveren låser den andre fast med beina på gulvet mens de bryter og puster tungt. Jeg ser ikke ansiktene, og det er som om menneskene forsvinner: Isteden er det den rå og grunnleggende kraften i kroppene som kjemper mot hverandre som blir synlig.

Litt monotont Den energiske dramaturgien blir likevel litt monoton. Det kjøres på med mye av det samme, og til tross for noen variasjoner, tar jeg meg i å lengte etter noe annet. Riktignok serveres publikum iblant små sekvenser der utøverne i kamp med hverandre beveger seg i sakte film, men disse mangler presisjon og overskudd, og det uferdige håndverket står litt i veien for den potensielle kraften i materialet. Imidlertid er det en solosekvens som utmerker seg der en av utøverne i sakte film later som hun blir slått hardt igjen og igjen til et lydbilde bestående av pianomusikk og undervannslyder. Når ansiktet vrir seg og kroppen faller sammen, synliggjøres med ett den veldige sårbarheten og smerten som befinner seg rett under styrken og kontrollen. Øyeblikket er en effektiv motsats til resten av materialet, og det ville utvilsomt vært spennende om regissøren hadde arbeidet mer med disse kontrastene. Noen lydklipp underveis med det som høres ut som utdrag fra et intervju med Ronda Rousey vekker en tilsvarende nysgjerrighet hos meg.

Et underliggende premiss mellom de tre aktørene er at de unngår å skade hverandre. I motsetning til profesjonelle utøvere, tar de heller ikke i bruk et like bredt spekter av kampteknikker, og det er ingen virkelig brutale nedtakinger eller spark. Boksehanskene treffer ansiktene, men aktørene holder igjen når de treffer hverandre med små slag. Kun to eller tre ganger i løpet av forestillingen rykker jeg til fordi jeg reagerer på at det er antydning til kraft i slagene. Først når dette skjer opplever jeg at noe virkelig står på spill. Når begjæret etter å slåss plutselig uttrykkes direkte oppstår en helt annen nerve i det sceniske, og jeg skulle ønske Uhlbors hadde tatt det enda lenger og lekt mer med mulighetene i MMA-universet.

Uhlbors’ konsept lykkes med å gjenskape bevegelsesmønstrene i MMA og formidle musikaliteten og det estetiske i dem, men potensialet som finnes i spenningsforholdet mellom teater og virkelighet, representasjon og presentasjon, utnyttes i liten grad. Lengselen etter å nedkjempe motstanderen i ekte MMA-kamper er knyttet til helt grunnleggende sterke krefter i mennesker, noe som gjør sporten vanskelig å overføre til scenen. Ved å plassere MMA som fenomen inn i en kunstkontekst åpnes det for at elementene fra sporten kan få et annet innhold og en annen mening enn på en sportsarena, men prosjektet er i overkant tilbakeholdent med å konfrontere utøverne og publikum.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no