S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mariken Lauvstad – 8. desember 2021

Kunsten å nå de unge

Bilde fra Never AFK av Hafnor/Erichsen. Foto: Hans Petter Eliassen. Videodesign: Simon Matthew Valentine Animasjon: Michael Vedeler og Glenn Ofori. Kostymedesign: Alexander Gåsbakk


Publisert
8. desember 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Showbox Scenekunstfestival for barn og ungdom arrangert av Scenekunstbruket 30. november – 4. desember 2021

På grunn av sykdom og symptomrespekt fikk ikke kritikeren sett så mange forestillinger som opprinnelig planlagt.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kunsten-a-na-de-unge/
Facebook

Scenekunstfestivalen Showbox er et titteskap inn til den mangfoldige kunstneriske virksomheten for barn og unge som har vokst frem i Norge.

Showbox, som ble etablert i 2005, kan kanskje best beskrives som Scenekunstbrukets utstillingsvindu av scenekunst for barn og unge utenfor institusjonene. Under Showbox presenteres varierte produksjoner med et mangfold av scenekunstuttrykk. I tillegg er festivalen ment som en arena for erfaringsutveksling og nettverksbygging. Ikke minst utgjør Showbox en mulighet til å se produksjoner som ellers nesten utelukkende spilles innenfor DKS. I år var det også helt ferske premierer. Årets Showbox-program bød på alt fra skrekkteater for ungdom i en campingvogn (Erler Teaterkompani), premiere på Hege Haagenruds nye barneforestilling Hundehviskerne, Madam Pysj sin herlige fjase-forestilling ‘Harry Potter med Å’, samt et sammensatt fagprogram. Det begynner å bli tydelig at vi har et stort mangfold av scenekunst for barn og unge i Norge. Og det ser ut til å vokse. Kanskje henger dette sammen med at barn og unges medvirkning og rådgivning i produksjoner for sin egen målgruppe nå er blitt vanlig, mens det tilhørte sjeldenhetene for bare et par tiår siden.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har Den Kulturelle Skolesekken (DKS) revolusjonert produksjon og distribusjon av fri scenekunst for barn og unge her til lands. I år markerer DKS sitt 20-årsjubileum, og mange av forestillingene som ble vist under årets Showbox har allerede gått sin seiersgang på DKS-turné. Av geografiske og sosioøkonomiske årsaker er det slik at for noen barn og unge er scenekunstmøter i regi av DKS så å si den eneste levende kunsten de får oppleve. Da distribusjonsmodellen til DKS ble utviklet for 20 år siden var det nettopp med denne demokratiske tanken i mente. Men denne funksjonen blir først reell dersom kunstmøtene virkelig er vellykkede. Så hva kjennetegner god scenekunst for barn? Og hva skal egentlig til for å nå et ungdomspublikum? Det beste med scenekunstfestivalen Showbox er at det ikke kun gis ett svar på det spørsmålet, men mange.

Årets beste overraskelse Tittelen på forestillingen Never AFK av kompaniet Hafnor/Erichsen henviser til begrepet «Never Away From Keyboard». Den handler om ei jente som suges langt inn i dataspillenes verden. Det er mulig å lese det som en flukt, for i spillenes verden kan hun være en annen, en som får til alt mulig. Relasjoner er også enklere der. Spillkarakterene har klart formulerte oppdrag, de er enten på ditt eget guild og har ryggen din uansett hva som skjer, eller så er de fiender man kan overvinne sammen. I virkeligheten er det mer komplisert. Relasjoner er ikke så enkle, verken med venner eller i familien. Etter hvert som handlingen skrider frem, forsvinner hovedpersonen lengre og lengre inn i spillets mørke.

Never AFK er både spennende, sår og alvorlig. Duoen Hafnor/Erichsen har gjort veldig mye riktig. For det første blir ungdomspublikummet sugd rett inn i et forførende teknologisk univers: Spillverdenens landskap og monstre gjøres levende ved at det projiseres to 3D-videoer med høy kvalitet samtidig. Den ene vises på et lerret bak skuespillerne og den andre på et bobinett foran dem. Fordi videoteknikeren jobber live med projiseringene, blir interaksjonen mellom skuespillerne, de animerte figurene, og landskapet presist og stramt. Dermed er ikke skuespillerne spillteknisk bundet av å måtte fokusere på animasjonene, men kan rette fokus mot samspillet og publikum. Det andre som trekker opp er at forestillingen fremstår som tett på de unge. Selv kan jeg ikke halvparten av spill-begrepene og ungdomsuttrykkene som brukes, men så er heller ikke denne forestillingen laget for meg. Dette er et kompani som har utviklet både historie og konsept på bakgrunn av intervjuer og workshops med unge mennesker som bruker mye av tiden sin på dataspill. Mye tid foran skjermen er livet til mange ungdommer i dag. Forestillingen kunne lett gått i den fella det er å moralisere rundt overdreven dataspillbruk, men det gjør den aldri. I stedet viser den oss hva hovedpersonen tenker og føler, og hvor vanskelig hun opplever at situasjonen hennes er. Fordi det skildres så levende hva dataspillingen gjør med henne, trengs ingen moralisering. Moralisering hadde dessuten, med all sannsynlighet, skjøvet ungdomspublikummet vekk.

DKS-veteraner som briljerer Showbox viser også flere andre forestillinger for ungdom. I tillegg til for eksempel Unge Viken Teaters Alt vi ikke sier og danseforestillingen Festen (ODE Ung), finner vi Ibsenklassikeren En Folkefiende av Teaterkjøkkenet bearbeidet spesielt for målgruppa. Også denne gjengen gjør mye riktig når de gjør et nokså tungt Ibsenskuespill spenstig nok til å fenge tenåringer. Scenografien er nærmest banalt enkel. Den består bare av stabler med bruskasser som benyttes på ulike måter. Nøkkelen til at det blir bra er manus og formidling. Philipp Stengele står for både tekstbearbeiding og regi, og han har skapt et stramt, dynamisk og morsomt uttrykk. Han formår å løfte frem det dagsaktuelle i Ibsens tekst, nemlig gruppetenkning, sosial konsensus, ytringsfrihet, integritet og mot. DKS-veteranene Hedda Sandvig og Elisabet Topp briljerer sammen med Inga Live Kippersund. De tre skuespillerne veksler på alle rollene. Før forestillingen starter, er det urolig i salen. Det er tydelig at flere av ungdommene er under middels interessert i å se teater. Dermed blir det ekstra fascinerende å være vitne til hvordan de erfarne skuespillerne, gjennom helt subtile grep, trekker ungdommene med seg i løpet av de ti kritiske første minuttene. Et lurt blikk her, en spøkefull respons til salen der, kanskje er det ubevisst, kanskje er det plankekjøring for dem. I alle tilfeller: Dette er også skuespillerhåndverk, og det er håndverk av rang.

Når man mister taket For de minste finnes det også et vidt spenn av forestillinger. Den interaktive forestillingen Sea Me (RemoteControl Theatre (FR) og Liavaag/Lindberg (NO)), ble vist på Klodens Pilotscene på Økern og er for barn fra fem år og oppover. (Forestillingen ble også anmeldt da den hadde premiere på Inderøy i oktober. Red.anm.) Her tas barna med til et slags undersjøisk univers, med dunkelt lys og myke, underlige objekter som de får utforske sammen med skuespillerne. Forestillingens estetiske univers er vakkert og sinnrikt utformet. Lysdesignen og lydbildet skaper en fantastisk og undrende stemning. Det er liten tvil om at barna nærmest overveldes av fascinasjon for alt det magiske og vidunderlige de plutselig får være en del av. Og her ligger kanskje litt av forestillingens problem. Det starter veldig fint, men om lag ti minutter inn i forestillingen må barna bli med å lete etter et skjell det plutselig ikke er noen som vet hvor er og som det tar uforholdsmessig lang tid å finne igjen. Det er uklart for meg om dette problemet gjaldt en rekvisitt på avveie eller om letingen var en del av dramaturgien, men det tok uansett så lang tid å finne skjellet at barna mistet fokus. Derfra og ut fremstår det som at skuespillerne strever med å trekke handlingen videre. For med en såpass åpen interaktiv form, blir strukturen i forestillingen sårbar, i hvert fall hvis man ikke har solid erfaring med å håndtere ulike barnegrupper. Hver gruppe med barn er forskjellig, og under den forestillingen jeg så var det opptil flere som begynte å vase rundt på egen hånd, slå på scenografien og styre med sitt eget. Spillereglene fremstod uklare, og dermed ble barna utrygge. Etter hvert gikk forestillingen, hvor nydelig den nå enn var visuelt sett , nesten i oppløsning.

Oppskriftsmessig I den andre enden av skalaen finner vi Teater Spillebrikkenes dukketeaterforestilling «Hvem skal redde brannmann Børre?», som ble vist på Sentralen. Forestillingen handler om en gutt som strever med å håndtere prestasjonspress fra skole, foreldre og klassekamerater. Her har vi igjen å gjøre med DKS-veteraner (Hedda Munthe og Inger Gundersen). Samspillet med barna i publikum, som ser ut til å være 1.-2. klasse, sitter som ei kule. Teater Spillebrikkene, som ble etablert i 1998, har produsert nærmere 20 forestillinger for barn og unge og turnert svært mye for DKS. Men det ligger også en fare i det å bli så trygge på ‘DKS-formatet’ at man nesten vet for godt hva som fungerer. I denne forestillingen skulle jeg gjerne sett at det konseptuelle og estetiske hadde vært noe mer utprøvende og modig. For så nådeløs er jo kunsten at den blir mest levende og spennende når den forsøker å pløye opp nytt terreng.

Årets Showbox-program er omfattende. Produksjonene spriker noe i kvalitet, men viser en kunstnerisk bredde feltet kan være stolte av. Det er vanskelig å lage virkelig god scenekunst for et ungt publikum. Men at det finnes mange sterke kunstmøter mellom utøvere og barn og unge i Norge, er det ingen tvil om. I år var det kanskje i særdeleshet Never AFK som traff både kunstnerisk, tidsånd og målgruppe.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no