S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 18. oktober 2018

Kunsten å krysse grenser

Fra Carte Blanches forestilling Souflette. Konsept og koreografi: François Chaignaud. Scenedesign: Romain Brau: Lysdesign Abigail Fowler. Kostymedesign: Romain Brau. Foto: Helge Hansen


Publisert
18. oktober 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Intervju Dans

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kunsten-a-krysse-grenser/
Facebook

– Jeg liker å arbeide med mange ulike tilnærminger til dans samtidig og kombinere alle innfallsvinklene i min kunstneriske praksis. Alt beriker hverandre gjensidig, sier Annabelle Bonnéry, den nye kunstneriske lederen av Carte Blanche.

Annabelle Bonnéry er opptatt av potensialet som finnes i å utforske, krysse grenser og samarbeide på tvers av kunstfelt. I dette intervjuet med forteller hun om sine planer for den videre driften av Norges nasjonale kompani for samtidsdans.

1.august i år begynte hun i stillingen som kunstnerisk leder for Carte Blanche. Bak seg har hun en lang karriere som utøver med omfattende internasjonal turnévirksomhet, en rekke egne forestillinger gjennom kompaniet Compagnie Lanabel som hun startet i samarbeid med billedkunstner François Deneulin, og et engasjement som prøveleder for Carte Blanche fra 2011-2014. Årene som utøver har ikke bare resultert i flere samarbeid med kunstnere fra andre felt, men også med en kokk og en gruppe forskere. Det virker på ingen måte selvfølgelig at Bonnéry skulle ende opp i Bergen. Hvorfor ble det slik og hvilke planer har hun for den kunstneriske utviklingen av Carte Blanche?

Gratulerer med ny jobb som kunstnerisk leder for Carte Blanche. Du begynte i jobben 1.august. Hvordan har den første tiden vært?

– Tusen takk, det har vært veldig bra. Det er en ære for meg å få være kunstnerisk leder av dette kompaniet! Det som er bra er at vi har hatt en overlappingsperiode nå. Det betyr at jeg har hatt tid til å arbeide med den tidligere kunstneriske lederen, Hooman Sharifi, før 1.august. Jeg har også god kjennskap til kompaniet fra før siden jeg var ansatt som prøveleder i tre år under kunstnerisk ledelse av Bruno Heynderickx, fra 2011-2014. Etter at jeg forlot Carte Blanche har jeg fulgt dem, og da de var på turné kom jeg for å se forestillingene. Man kan gjerne si at jeg allerede har en slags innsidefølelse siden jeg også har reist til Bergen hver måned det siste året for å jobbe med teamet. Offisielt var 1.august min første arbeidsdag, men jeg har hatt tid på forhånd til å sette meg inn i jobben, litt etter litt.

Du begynte den kunstneriske karrieren din som danser i Spania med den katalanske koreografen Ramon Oller. Kan du fortelle meg mer om når, hvorfor og hvordan du begynte å jobbe profesjonelt med dans?

– Jeg studerte dans og vitenskap samtidig og var veldig interessert i begge deler. Men i likhet med mesteparten av det som har skjedd i livet mitt, tror jeg årsaken til at jeg ble danser er et resultat av ulike møter underveis. I utgangspunktet ville jeg bli ingeniør i kjemisk fysikk, men fordi jeg hadde workshops med flere fantastiske koreografer bestemte jeg meg for å satse på dans isteden. Da jeg studerte ballett og samtidsdans på det nasjonale konservatoriet for dans i Frankrike, jobbet jeg med mange forskjellige koreografer, blant annet Claude Brumachon. Og plutselig hadde jeg et fantastisk møte med Ramon Oller. Han inviterte meg til en audition i Spania og vi begynte å arbeide sammen året etter. Jeg var ganske ung da den profesjonelle dansekarrieren min begynte, bare 18 år.

– Mens jeg fortsatte dansekarrieren min fikk jeg anledning til å arbeide med anerkjente koreografer, som Maguy Marin og Rui Horta. All erfaringen ga meg ulike tilnærminger til dans. Jeg fikk sjansen til å turnere på de store scenene verden rundt og med Ramon Oller utviklet jeg spesifikke ferdigheter som utøver, både fysiske ferdigheter og dessuten fikk jeg en sterkere tilstedeværelse på scenen som utøver. Med Maguy Marin var prosessen helt annerledes. Siden jeg allerede jobbet som koreograf selv på tidspunktet da vi møttes, opplevde jeg arbeidet med Marin mer som en gjensidig utveksling. Det ga meg mye kunnskap om hvordan man kan kommunisere med dansere i deres kreative prosesser.

Hvorfor begynte du å utvikle ditt eget arbeid parallelt med dansekarrieren?

– Det var fordi jeg likte å arbeide med mange tilnærminger til dans samtidig. Undervisning, koreografi, å være utøver, assistere koreografer, å jobbe med amatører – alt beriker hverandre gjensidig. Det var viktig for meg å fortsette å gjøre alt dette. Jeg er veldig glad i å ha ulike perspektiver, å veksle mellom og å kombinere alle innfallsvinklene i min kunstneriske praksis. Det er grunnen til at den tidligere jobben min som prøveleder i Carte Blanche var flott for meg – jeg følte et genuint behov for å arbeide med kompaniet og som prøveleder gjør man en rekke forskjellige oppgaver.

Annabelle Bonnéry. Foto: Carte Blanche

Hvordan vil du beskrive din estetiske tilnærming som koreograf?

– Som koreograf har samarbeidet mitt med billedkunstner og gallerist François Deneulin vært veldig viktig. Jeg har bestandig likt å jobbe med kunstnere fra forskjellige kunstfelt og med ulike estetiske bakgrunner. I 1998 lagde François og jeg vårt første stykke, Je est un autre (tittelen henspiller på et sitat fra forfatteren Arthur Rimbaud). Stykket dreide seg om spørsmål som «hvor er din plass i verden, hvem er du» og liknende. Je est un autre var en installasjon som utforsket dansens fysikalitet i dialog med scenografi som var satt sammen av fotoalbum med portretter og kropper. På den tiden var jeg påvirket av både Rui Hortas og Maguy Marins arbeid.

– Etter den første produksjonen etablerte vi et kompani sammen, Compagnie Lanabel, og de to ulike innfallsvinklene våre, hovedsakelig fra samtidsdans og visuell kunst, skapte muligheter for å jobbe med forskjellige forbindelser mellom kunstfelt og ikke-kunstfelt. Jeg liker prosessen når man arbeider med kunstnere fra flere kunstfelt. Når jeg lager produksjoner gjør jeg dette så mye som mulig. Det er et privilegium å jobbe med kunstnere som er spesialiserte i for eksempel visuell kunst eller musikk og få muligheten til å jobbe sammen om et prosjekt vi har ulike tilnærminger til.

Hva mener du med ikke-kunstfelt?

– François og jeg er også interessert i sosiale spørsmål og det er en av de tingene jeg refererer til når jeg sier ikke-kunstfelt. Vi har jobbet med sosiale spørsmål gjennom forskjellige språk og ulike mennesker i kompaniet vårt. I et prosjekt vi gjorde i 2007 samarbeidet vi med et forskerteam ved et forskningssenter i Grenoble. Det var et samarbeid i regi av to nasjonale scener og CEA, en fransk forskningorganisasjon med ansvar for energi- og nukleærforskning. Forskerne var på det tidspunktet i ferd med å nærme seg slutten av prosessen med å utvikle bevegelsessensorer. Vi samarbeidet med utviklere av elektroniske verktøy i noen måneder i et prøvestudio og eksperimenterte med teknologien. Som danser presser du hele tiden kroppens grenser litt lenger og det var noe som gjorde det mulig for forskerne å eksperimentere med teknologien i ekstreme situasjoner. Vi skapte forestillingen vår ut fra spørsmål knyttet til denne teknologien – hva man vinner og taper ved å bruke den. I stykket hadde jeg på meg fem bevegelsessensorer og mens jeg beveget meg spilte jeg stykkets musikk. Det jeg synes var veldig givende med denne prosessen var relasjonen vi utviklet over to år mellom forskerteamet og det kunstneriske teamet. Det var en dobbel prosess: Samtidig som forskerne ferdigstilte utviklingen av teknologien hadde vi premiere på forestillingen. Jeg tror slike utvekslinger er svært produktive for begge sider og gjør at man kan stille dypere spørsmål både med sin egen visjon og hvordan man tilnærmer seg verden. Alle møtene, å krysse grenser – alt det tror jeg er veldig viktig i det kunstneriske arbeidet mitt.

– Vi har også utviklet en forestilling med utgangspunkt i kreativiteten til en kjent kokk, Thierry Moyne – Exquises – der publikum fikk drikke og spise små måltider underveis i stykket. Vårt siste prosjekt nå, Paysage d’ensemble, som har foregått over tre år og som avsluttes i desember , er et stort samarbeidsprosjekt, initiert av Chaillot, det nasjonale teatret i Paris. Det er et kulturelt møte mellom ulike mennesker og kunstfelt og det inneholder dans, sang og visuell kunst og blir presentert på Chaillot. Jeg kunne ikke slippe prosjektet selv om jeg er her, på grunn av forpliktelsen til det kunstneriske teamet, teatret og innbyggerne. Vi brukte nesten to år på å bygge relasjoner basert på tillit og vi har jobbet sammen med nesten 100 personer innen dans, musikk, sang og billedkunst. I forestillingen er disse medvirkende både profesjonelle utøvere og innbyggere fra området la Goutte d’Or i Paris.

Hvorfor søkte du på jobben som kunstnerisk leder og hva tror du er årsaken til at du ble valgt?

– Vel, jeg hadde allerede kjennskap til kompaniet og jeg liker dem godt. Jeg tror også at det var riktig tidspunkt for meg, på dette stadiet i karrieren min. Jeg ønsket meg mer ansvar, mulighet til å legge planer for en lengre periode og til å utvikle en kunstnerisk visjon for et stort kompani. Det jeg også liker godt med jobben som kunstnerisk leder er muligheten til å bestille produksjoner fra andre koreografer og kunstnere. Det er interessant å legge til rette for møter og kunstnerisk utveksling mellom koreografer og kompaniet og å bruke kompetanser fra ulike koreografer for å muliggjøre videre kunstnerisk utvikling i kompaniet.

Apropos det – kan du si litt mer om planene og ambisjonene dine for Carte Blanche?

– Først og fremst så ønsker jeg å beholde det kunstneriske mangfoldet. Jeg ønsker å jobbe litt etter litt basert på det som har blitt gjort frem til nå og bygge den kunstneriske linjen i dialog med teamet. For meg er det særlig viktig å opprettholde en åpen dialog med hele organisasjonen og sørge for at alle føler eierskap til prosjektene.

Så du planlegger å fortsette der Hooman Sharifi slapp?

– Jeg tror jeg vil begynne der, jeg tror ikke Carte Blanche kommer til å forandre seg helt plutselig. Kunstnerisk vil det nok utvikle seg sakte, som en kurve. Hooman og jeg har selvsagt ulike tilnærminger til jobben. Jeg har andre former for estetikk jeg ønsker å inkludere, men jeg gjør ikke noen helomvending med det første. Ideen min er snarere å forlenge og fortsette det kunstneriske arbeidet som er gjort. Jeg vil bestille verk fra koreografer og kunstnere som behandler sosiale og humanistiske spørsmål og som kan uttrykke det gjennom dansen – kunstnere som er opptatt av møtet mellom forskjellige kunstfelt og som kan reflektere over temaer gjennom dialog og undring. Det er også et viktig mål at koreografene kan utvikle sin egen kunstneriske praksis videre når de jobber med kompaniet.

– Carte Blanche har fantastiske dansere og styrken til hele kompaniet er det høye nivået, åpenheten og kreativiteten. Danserne er veldig erfarne, med en sterk tilstedeværelse på scenen og de har solide ferdigheter som utøvere. De har lært nye ferdigheter og gjennom arbeidet med spesifikke produksjoner blitt dyktige sangere. Danserne tar utfordringer på strak arm når de kontinuerlig tolker så mange forskjellige typer estetikk. Den fremste styrken deres ligger i dansebakgrunnen og jeg ønsker meg at dansen skal være utgangspunktet for kompaniet, men jeg vil helt klart fokusere på kunstneriske møter mellom musikk og dans også. Den første produksjonen jeg har bestilt, Echo Flux, er en illustrasjon av dette.

While They Are Floating, koreografert av Bonnérys forgjenger Hooman Sharifi. Foto: Arash A. Nejad/ nyebilder.no

Fortell litt om Echo Flux.

– Echo Flux er et dobbelprogram med premiere i mai 2019 under Festspillene i Bergen. Jeg har invitert to koreografer til å samarbeide med hver sin komponist. De har aldri jobbet sammen og de vil samarbeide helt fra begynnelsen av om å skape musikk og dans. Tanken var at det vil være interessant for publikum å se to ulike tilnærminger til musikk og dans på samme kveld. Koreografen Ayelen Parolin har jobbet med den samme pianisten i mange prosjekter og i Echo Flux utfordret jeg henne til å samarbeide med en beatboxer, Ezra. Kompaniet vil bli delt i to grupper siden de har arbeidet mye sammen alle sammen i det siste. Min erfaring etter å ha vært medlem av et kompani i mange år, er at det noen ganger er nyttig å jobbe i mindre konstellasjoner.

Kan du utdype litt mer om planene dine for Carte Blanche?

-I hovedsak går mange av planene mine ut på det med den kunstneriske linjen vi allerede har snakket om. Som et turnerende kompani ønsker jeg også å utvikle de internasjonale og nasjonale turneene videre for å få en god balanse mellom Bergen, Norge og utlandet. Jeg ønsker å samarbeide mer med andre kunstinstitusjoner her i Bergen og i Norge. Akkurat nå undersøker vi for eksempel muligheten for å gjøre et samarbeid med Borealis, en festival for eksperimentell musikk som avholdes hvert år i Bergen. Vi samarbeider allerede med Festspillene i Bergen og BIT20 Ensemble, et av Norges ledende samtidsmusikkensembler. Vi har også gjort et samarbeid med Bergen Filharmoniske Orkester og KODE kunstmuseer. En av våre grunnpilarer er publikumsutvikling og jeg mener vi trenger å utvikle oss som et synlig kompani på den lokale kunstscenen ved å nå tydeligere ut til publikum og skape nye konsepter. Jeg ønsker å fokusere på å gi mer støtte til unge talenter og kunstnere i etableringsfasen, også lokale talenter.

Denne høsten samarbeider dere med BIT Teatergarasjen og Bergen Dansesenter om minifestivalen «Dans – en fest!»?

– Det stemmer. Dette er et første forsøk på å samarbeide med BIT Teatergarasjen og Bergen Dansesenter. «Dans – en fest!» er laget både for dansemiljøet i Bergen og for publikum. Vi ønsket å gjøre sesongåpningen sammen i Studio Bergen. Folk inviteres til et festøyeblikk og får samtidig se pågående arbeid og en åpen øvelse. Det var Sven Åge Birkeland, teatersjefen for BIT Teatergarasjen, som tok initiativ til dette og jeg hoppet på. Vi har kompetanse og kunnskap som utfyller hverandre og minifestivalen er en sjanse til å vise at vi må samarbeide for å styrke dansemiljøet i Bergen.

Jeg liker ideen om at publikum får se utdrag fra øvelser og uferdig arbeid!

– Det gjør jeg også. Jeg ønsker å åpne mer av studiet for publikum regelmessig. Når koreografer kommer hit forestiller jeg meg at det er noe vi kan gjøre både i begynnelsen av prosessen og mot slutten. Alt i alt mener jeg vi bør åpne mer opp om hvordan vi jobber slik at publikum kan se og få flere sjanser til å få en større forståelse for hva vi driver med. Jeg ønsker at vi skal finne nye måter å dele det vi gjør og skape gode og nære relasjoner med publikum.

-I forlengelsen av det ønsker jeg å utvikle prosjekter for å komme nærmere publikum. Når jeg sier «å komme nærmere publikum» snakker jeg ikke bare om å invitere publikum til å komme til Studio Bergen, men også at vi faktisk kan bevege oss nærmere dem. Jeg vil legge til et nytt prosjekt inne i de to store prosjektene vi har hvert år og lage flere små prosjekter. Ideen er å utvikle et tredje program vi kan fremføre utenfor store scener, for eksempel i parkeringshus, museer og offentlige rom. Potensielt kan dette gjøres i samarbeid med andre kulturinstitusjoner i Bergen.

Hva tror du blir den største utfordringen ved jobben som kunstnerisk leder for Carte Blanche?

– Først og fremst er jeg veldig opptatt av å sørge for at hele teamet kjenner eierskap til de kunstneriske prosjektene og den kunstneriske utviklingen til kompaniet. Jeg vil at alle skal kjenne seg involvert. Jeg tror det vil bli en utfordring å opprettholde en god balanse mellom å være til stede i Norge gjennom å vise arbeid med høy kunstnerisk kvalitet samtidig som vi skal være i stand til å dele det vi gjør med utenlandske scener. Ettersom vi bestiller verk fra forskjellige koreografer, både norske og internasjonale, innebærer det at vi har en unik sjanse til å vise noen produksjoner her som aldri har blitt vist i Norge og at vi også har unike sjanser til å vise arbeid av norske koreografer utenlands. Carte Blanche må være del av denne sirkulasjonen og prøve å tilrettelegge for nyskapende opplevelser for publikum.

Jeg lurer også på hva slags muligheter du ser med et eget scenekunsthus som Sentralbadet. Hva betyr det for Carte Blanche at finansieringen til Sentralbadet har gått gjennom?

– Det er fantastisk! Jeg hadde huset i tankene da jeg søkte på jobben og tenkte på visjonene mine for Carte Blanche. Vi snakket masse om Sentralbadet da jeg jobbet som prøveleder for kompaniet også. Jeg drømmer om at Sentralbadet skal være et sted der publikum kan kjenne seg velkomne og avslappet når de kommer på besøk. Jeg tror huset kan være veldig åpent i den forstand at det kan fungere som en inkluderende arena, både for kunstnere og publikum. Det er bra at vi skal dele det med BIT Teatergarasjen, slik at vi har anledning til å invitere et stort utvalg kunstnere til å møtes. Jeg forestiller meg en åpen plass der vi kan samles, reflektere, organisere debatter, forske og skape, mens vi kontinuerlig deler det vi gjør med verden utenfor.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no