S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Emil Bernhardt – 6. november 2017

Kunst og forskning – en produktiv forskjell

Norges musikkhøgskole.


Publisert
6. november 2017
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt Politikk

Kunnskapsdepartementet foreslår å opprette en ny doktorgrad basert på utøvende og skapende kunst, kalt philosophiae doctor (ph.d.) i kunstnerisk utviklingsarbeid. Graden blir den høyeste utdanningen innen utøvende og skapende kunstfag i Norge og den første doktorgraden tuftet på kunstnerisk metode. Forslaget har vært ute på høring med høringsfrist 1. november.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-ny-doktorgrad-innen-utovende-og-skapende-kunst-ph.d.-i-kunstnerisk-utviklingsarbeid/id2564128/


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kunst-og-forskning-en-produktiv-forskjell/
Facebook

– Selv om begrepet «autonomi» i kunst selvsagt har en historie, mener jeg begrepet, såfremt det brukes for å markere en epistemologisk forskjell mellom kunst og vitenskap, bør forstås nettopp epistemologisk, og sånn sett a-historisk. Stipendiat Emil Bernhardt ved Norges musikkhøgskole diskuterer debatten om doktorgradsnivå i kunstutdanningen.

Debatten om kunstnerisk ph.d.-grad – mer presist: ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid – foregår stort sett på et terminologisk detaljnivå. Det er forståelig, ettersom vi snakker om bruken av bokstavkombinasjonen «ph.d.». Som Peter Tornquist og Kjetil Solvik (NMH) redegjør godt for, er det videre avgjørende å forstå (den tilsynelatende minimale) forskjellen på «kunstnerisk utviklingsarbeid» og «forskning og utviklingsarbeid». I dagligspråket innebærer det første en skapende, men tenkende, kritisk virksomhet med «kunstneriske metoder», mens det andre angir vitenskapelig basert forskning i tradisjonell forstand. De terminologiske nyansene er nødvendige for å opplyse saken, og dessuten viktig av historiske og politisk/strategiske grunner, som Jørn Mortensen og Trond Lossius (KhiO) er inne på.

Som nåværende forsker på et vitenskapelig ph.d.-program, men med bakgrunn fra både skapende kunstnerisk arbeid og teoretisk filosofi, virker det likevel som om fokuset på de terminologiske detaljene overskygger større problemer og spørsmål. Disse preger på sin side samtalen blant stipendiater, professorer osv., etter min erfaring. Som innleggene også antyder, er stikkordet her forholdet mellom kunst og vitenskap, og spørsmålet er: Hvordan skal dette forstås?

Det synes å være enighet om at kunst har et erkjennelsespotensial, og at det følgelig gir mening å tenke seg en sammenheng mellom kunst og forskning – i betydningen tenkende, (selv)refleksiv, kritisk osv. virksomhet. Videre er det imidlertid en del sprik: Petersen og Østern ønsker «å styrke kunsten i akademia, utdanning og samfunn» med uttrykket «kunstnerisk forskning», som de mener «ansvarliggjør fenomenet nettopp som forskning.»

De snakker også om «Den unødvendige dikotomien kunst/vitenskap» og mener at uttrykket «kunstnerisk utviklingsarbeid» implisitt viderefører et utdatert ideal om kunstens autonomi. Instituttleder ved institutt for musikk ved NTNU, Jørgen Langdalen, leser dette som en mistro til kunst. Han mener at «kunsten har ingen problemer med samfunnsrelevansen, og kunstnerisk utviklingsarbeid skal selvsagt være på høyde med forskningsstatus.» Å spørre seg om dette utviklingsarbeidet faktisk holder slik status, blir i sin tur avvist som problemstilling både av Tornquist/Solvik og Mortensen/Lossius.

Etter mitt skjønn er det grunnleggende sett to innganger til spørsmålet om forholdet mellom kunst og vitenskap: Den ene er epistemologisk og dreier seg om hva slags kunnskap henholdsvis kunstnerisk skapende arbeid og vitenskapelig forskning frembringer og hvordan, mens den andre er historisk og dreier seg om hvordan forholdet mellom praksis og teori, kunstproduksjon og –refleksjon har endret seg over tid. Man kan mene, slik jeg vil anta Petersen/Østern gjør, at også den første inngangen er historisk – eksempelvis ved at tanken om kunstens autonomi er passé, og at dikotomien kunst/vitenskap i dag er blitt overflødig. Men selv om begrepet «autonomi» i kunst selvsagt har en historie, mener jeg begrepet, såfremt det brukes for å markere en epistemologisk forskjell mellom kunst og vitenskap, bør forstås nettopp epistemologisk, og sånn sett a-historisk.

Hva innebærer den epistemologiske forskjellen? Spørsmålet er selvsagt uhyre komplisert, men forenklet fremstilt vil jeg si at mens kunstneren skaper kunst, er forskeren (eller kritikeren eller teoretikeren) en som betrakter det kunstneren har skapt. Å skape vil blant annet innebære å utelukke eller «glemme» omverdenen, i det minste foreløpig. Forskeren må derimot ta inn så mange aspekter fra omverdenen som mulig. Fremstillingen er selvsagt forenklet, for kunstneren arbeider alltid i en kontekst som tas inn og bearbeides kritisk og refleksivt, slik forskeren også skaper hypoteser og forslag til måter å betrakte og tenke om kunstverkene på. Epistemologisk forstått er det heller ikke nødvendigvis noen rangordning her, enten ved at forskeren (eller kritikeren eller teoretikeren) er avhengig av kunstneren som produsent, eller ved at kunnskapen forskningen skaper er bedre eller mer komplett enn det kunst kan bidra med. Snarere antar kunstverket, og skapelsen av det, en annen og mer implisitt epistemologisk form enn det som gjelder for forskningen. Forskningen er på sin side begrepslig fundert og har et artikulasjonspotensial, en mulighet til å eksplisere det kunstverket former. Den kunstneriske prosessen er altså kjennetegnet ved å skape noe den grunnleggende sett ikke selv kan betrakte, eller mer teknisk: ha begreper for. Begrepene er derimot det betraktende forskerblikkets medium, som på sin side ikke er skapende på samme måte som kunst er det.

Poenget er ikke å tviholde på dikotomien kunst/vitenskap for å opprettholde forestillinger, for eksempel om rangordninger mellom kunstnere og teoretikere, blokkere samarbeid og dialog, eller for å nedvurdere erkjennelsespotensialet til kunst, eller forskningens artikulasjonsmulighet. Poenget er å forstå at kunst og vitenskap utfyller hverandre, men bare såfremt forskjellen mellom dem forstås som en produktiv forskjell. Å bortforklare dette, enten gjennom en misforstått historisering av eksempelvis estetisk autonomi, eller ved å insistere på at kunstnerisk utviklingsarbeid også er forskning, mer eller mindre kunstnerisk begrunnet (hva nå det måtte bety), er etter mitt skjønn bare å gjøre både forskning og kunst en bjørnetjeneste.

Den historiske inngangen til forholdet mellom kunst og vitenskap er ikke mindre komplisert, men bør holdes analytisk adskilt fra innsikten om epistemologisk forskjell. En bekjent i miljøet ville nylig skrive en artikkel som skulle hete: «Kunstnerisk ph.d. var åpenbart svaret, men hva var spørsmålet?» Jeg vil foreslå det følgende: Kunst er i en legitimeringskrise. Hva kan kunsten lene seg mot, hvordan kan den legitimere seg? Mer presist: Hvordan kan den (igjen) legitimere det kravet på objektivitet som ligger i den estetiske erfaringen, men som det tidvis kan virke som vi har tapt? Jo, ved å lene seg mot forskning. Ved å fremstille kunstnerisk arbeid som forskning – om enn riktignok med en terminologisk justering – vinner kunst tilsynelatende (!) tilbake et krav på objektivitet (som det imidlertid er en misforståelse å tro at den ikke har).

Men dette er igjen å gjøre kunst og kunstnerisk arbeid en bjørnetjeneste; det er en legitimeringsstrategi som bare forsterker krisen. Vel og merke: Å hevde at kunst er noe annet en forskning betyr ikke å fornekte at kunst har et erkjennelsespotensial. Men å hevde at kunst er forskning betyr indirekte å fornekte at dette potensialet bare kan ekspliseres gjennom et blikk utenfra, som kunsten selv ikke kan innta. Og det er ikke en svakhet ved kunst, men en estetisk/epistemologisk logikk. Poenget er altså å forstå at denne logiske forskjellen er produktiv, ikke reduktiv, også for kunsten. Når både Solvik/Tornquist og Mortensen/Lossius avviser spørsmålet om hvorvidt presentasjoner av kunstnerisk utviklingsarbeid faktisk holder nivå som forskning, i den dagligspråklige betydningen av ordet, fremstår de som blinde for denne logiske nyansen, og det er underlig.

Innlegget er først publisert på universitetsavisa.no og gjenpubliseres etter avtale med skribenten.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no