KUNSTIKIT

Kunst med mange eiere

6. og 7. oktober kommer dogmeprosjektet KUNSTIKIT til Trondheim og Avant Garden på sin vei mellom fem byer i Norge. Millan P. Persson har intervjuet noen av kunstnerne i prosjektet. – Da prosjektet først fikk avslag fra Kulturrådet, ble det egentlig mer viktig å fullføre, sier en av dem, Roar Sletteland.

Siden starten i 1996 har det uavhengige kunsthuset Wrap jobbet med tverrfaglige kunstprosjekter. KUNSTIKIT er det største så langt. Bak idéen står Leo Preston og Veronica Robles Thorseth.

Alle kunstnerne som deltar, har arbeidet etter samme oppskrift:

1. De må bruke minst tre komponenter .
2.  I performative verk skal varigheten være mellom tre og 30 minutter.
3. Produksjonen kan ikke ha kompliserte tekniske krav for å vises og ikke mer enn tre skift i belysning.

Blant de deltakende kunstnerne er navn som Kurt Johannesen, Tore Vagn Lid og Heine Avdal sammen med mindre profilerte grupper og unge kunstnere i etableringsfasen.

 

Hvilke erfaringer har dere gjort, halvveis i visningsrekken? 

Det er stor variasjon i metode og presentasjon fra kunstnerne, sier Veronica Robles Thorseth. – Jeg gleder meg til å se verk fra de som ikke har vist noe før, og til å se hvordan eksisterende verk har utviklet seg.

Leo Preston har uttalt at dagens kulturinstitusjoner ikke er i stand til å bære scenekunsten inn i en inspirerende og nyskapende fremtid.

Hva mener du med det?

– Informasjonsalderen har revolusjonert hvordan folk forholder seg til kunst. I scenekunst er det likevel fortsatt sterkt fokus på de etablerte institusjonene, som på mange måter kan sammenlignes med store plateselskap. Vi har alle vært inspirert av de store verdensstjernene som plateselskapene presenterer, men jeg synes scenekunsten trenger flere indieplattformer.

Hvorfor er Kunstikit viktig?

– Kunst er en slags megler mellom vitenskap og folk. Utvikling i kunst og vitenskap henger sammen.

– Hvordan er Kunstikit er en ”demokratisk prosess"?

Det at Kunstikit gir alle den samme rammen, gjør at det blir tydelig hvor de deltakende kunstnerne står i forhold til hverandre. Ønsket vårt har vært å favne bredt og likestille kunstfeltene vi inkluderte i prosjektet, vel vitene om at dette var ambisiøst. Kunstnerne som har bidratt till selve kittet har hatt samme utgangspunkt og fått frihet til å skape det de ville uten føringer fra oss, og frihet til å velge hva de vil gjøre med det. Kunstnerne som skapte kit'et har delt det, uten å vite hva scene- og performancekunstnerne ville gjøre med det. Dette er sjenerøst.

Hvordan gikk dere til verks for å få tak i interesserte utøvere?

– Vi sendte ut informasjon bredt på scenekunstfeltet. Så arrangerte vi workshops med kit'et i fire byer. Da påmeldingene begynte å komme, hadde vi til slutt ikke nok kit til alle som ville være med, sier Thorseth.

 

Blant kunstnerne som deltar i KUNSTIKIT er Line Lockert, Kristina Junttila og Roar Sletteland. Line Lockert har vært involvert siden tidlig 2010. Hun har bidratt med tekst og fysiske rekvisitter.

Hvorfor ville du delta i KUNSTIKIT?

– Det var et spennende og utfordrende konsept som pirret kreativiteten. Det har rammer, men er likevel veldig fritt. Muligheten til å se mitt bidrag i bruk i andre kunstformer var forlokkende. Jeg likte at prosjektet tydelig ville gi noe tilbake til avsender, sier Lockert.

Har du selv sett bidraget ditt bli brukt i andres prosjekter?

På KUNSTIKIT i Oslo ble mine elementer brukt veldig kreativt, i vidt forskjellige tolkninger. Det overgikk mine forventninger.  Det var herlig å se hvordan mitt bidrag fikk nytt liv, flere bruksområder og ble levendegjort. Det beviser at ideen bak er god. Det er ikke hemmende for kreativitet eller improvisasjon å få noen gitte rammer når det er i en kontekst som denne, sier Lockert.

Performancekunstneren Kristina Junttila og scenograf og kostymedesigner Ingvill Fossheim stiller med et todelt verk der tematikken er ”Hva er kunst verdt?”

– I første delen stilte vi alle komponentkunstnerne spørsmål om hva de mente deres verk var verdt i kroner og øre, og hvor mye tid de hadde brukt på å skape verket. Siste del av forestillinga var en video hvor ett-åringene Vilja og Alvar viste oss hva de tenkte kunstverkene i kitet er verdt, da de åpnet opp pakken. 

– Vi synes tanken om å finne ulike måter man kan dele scenekunst på og hva eierskap i kunst kan være, er interessant, sier Junttila og Fossheim. – Hovedideen med KUNSTIKIT er å finne fram til måter å dele kunst på, og da spesielt levende kunst.  Prosessen er det egentlige kunstverket. Vi tar del i dette konseptet gjennom å skape ei forestilling basert på andres kunstverk, som et slags bestillingsverk. Disse verkene deles med andre og er en del av den store helheten.

En av gjenstandene i kittet det har vært mye fokus på, er kunstiziseren – 30 håndlagede og unike eksemplarer utviklet av Roar Sletteland. Bidraget beskrives som et interaktivt, lydgenererende og lydmanipulerende objekt i eskeform, med muligheter for ekspansjon og kontraksjon. Instrumentet er basert på en drøm av kunstneren og komponisten Kris Delacourt.

Kan du fortelle mer om drømmen og på hvilken måte den påvirket arbeidet?

– Kris var Artist in residence på USF i fjor, og vi pratet en del om ulike prosjekter, blant annet dette, hvor jeg hadde tenkt å lage et slags musikkinstrument som var formet som et brettspill. En dag kom han og fortalte at han hadde hatt en drøm om to personer som satt overfor hverandre ved et bord og spilte på et slikt instrument. Det hadde to knotter på hver side som de to skrudde på, og så kom det lyd. Nå ble jo ikke kunstisizeren helt slik, men drømmen ble mitt utgangspunkt for utformingen, sier Sletteland.

 

Det er mange som har valgt å bruke kunstisizeren. Hvorfor tror du det?

Jeg har ikke sett noen visninger, så jeg vet ikke hva den er blitt brukt til. Derfor er det også litt vanskelig å vite hvorfor den er blitt populær, men jeg kan jo prøve å gjette. Jeg synes jo selv den er både fin og anvendelig. At hvert eksemplar er unikt har kanskje skapt et visst press – men jeg vet jo ikke om folk er klar over det. Helt fra starten visste jeg at jeg ville lage en bruksgjenstand og ikke en "kunstgjenstand" og den er bevisst utformet med dette i bakhodet.

 

Hvorfor ville du bli med på Kunstikit?

– Jeg tiltrekkes av prosjekter som er litt utenfor allfarvei, og dette er uvanlig både i forhold til standard prosedyre for prosjektadministrasjon og måten å tenke kunstnerisk utvikling på. Da prosjektet først fikk avslag fra Kulturrådet, ble det egentlig mer viktig å fullføre. Det ble på en måte en kamp mot den konservatismen som ligger som en klam hånd over norsk kulturliv, påtvunget av kulturforvaltningen. En annen grunn er at jeg sjelden får slike bestillinger – vanligvis er det motsatt, der jeg hyrer folk til prosjekter. Så det var artig å prøve den andre siden. Og så er det jo fine folk som står bak.

Millan Persdotter Persson har foretatt intervjuet som en del av sin praksis på Proscen i Bergen.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER