Kunst 2.0

Insentiver til digitale kunst- og kulturprosjektet er en del av responspakken til kulturfeltet fra Norsk Kulturråd, men også aktører som Fritt Ord var raskt ute med å åpne for den type prosjekter. Førstnevnte utvidet også sitt pågående forskningsprosjekt om kunst og digitalisering for å kunne trekke veksler på ny kunnskap som vil oppstå under de nye omstendighetene. Paradoksalt nok har tidligere satsinger på kunst og ny teknologi blitt lagt ned de siste årene, men disse har da heller ikke vært rettet mot teknologisk innovasjon med kommersielt potensiale eller breddeformidling, og det er gjerne det kulturpolitikere tenker på når de snakker om «digitalt mulighetspotensiale».

Digitalisering som effektivisering Frykten som deles på tvers av genrene er at det plutselige fokuset på digitale løsninger kan bli en del av et press på institusjonene til å være mer effektive gjennom kutt av kostnader og økte publikumstall. Litt avhengig av hvordan man teller så har tradisjonelle kunstinstitusjoner over tid hatt synkende publikumstall, særlig blant yngre publikumsgrupper. De var hjemme og så på Netflix lenge før 12. mars 2020. Derfor kan det være fristende å strømme forestillinger, konserter og lage digitale utstillinger også etter at vi blir fri fra sosial distansering. I noen tilfeller vil det oppstå fullverdige nye kunstopplevelser, i alle fall dersom man har anledning til å utvikle teknologiske løsninger som løsriver seg fra tradisjonell formidling. Skal man få til dette krever det solide investeringer, forskning og utvikling som få kulturinstitusjoner har muskler til uten at det går utover «kjernevirksomheten».

Hvis digitalisering isteden sees på som et innsparingstiltak er det illevarslende. Etter å ha vært på konsert, teater og museum den siste måneden er det helt åpenbart at det er mye å hente på den estetiske dimensjonen, det meste har det dreid seg om tilgjengeliggjøring av unik dokumentasjon og kreativ og underholdende formidling. Etter alt å dømme er mange av storbrukerne av kulturfeltet allerede lei av strømming over Facebook, og både medieforskere og kunstnere frykter at de fem store teknologiselskapene Google, Amazon, Facebook, Microsoft og Apple får enda mer makt. Vi vet allerede hvor skadelidende musikere og mediebransjen er blitt av forventningen om gratisinnhold på nett, og vi vet at noen få aktører kapitaliserer stort på dette. Derfor er det problematisk å gi mer innhold og generere enda mer aktivitet hos de som allerede dominerer bransjen.

Øyeblikkskunsten Jeg laget en oversikt over hvilke norske scenekunstinstitusjoner som har et digitalt tilbud og fikk bekreftet at feltet henger etter i digitaliseringen. Noen vil kanskje si at teatrene på denne måten konservativt hegner om en kommunikasjonsform som mistet den sentrale posisjonen det hadde i offentligheten allerede på begynnelsen av 1900-tallet da den første kinoen ble etablert i Norge. Riktignok har en del aktører kastet seg rundt for å finne den digitale «ersatzen». Schaubühne i Berlin åpner arkivene og viser ikoniske forestillinger fra flere tiår som et ledende Europeisk teater, en ny forestilling hver kveld, kun tilgjengelig i kort tid. Slik opprettholdes eksklusiviteten og følelsen av at det skjer her og nå. Noen norske teatre gjør det samme, i langt mindre skala, for selv om norsk scenekunst holder høyt nivå kan man ikke børste støv av forestillinger av regissørikoner som Peter Stein eller Klaus Michael Grüber. Et mer framtidsrettet og kreativt alternativ er å adaptere stykker til nettvisning. Et av Norges minste institusjonsteatre, Haugesund teater, har sluppet episoder av forestillingen En beretning om blindhet. Forestillingen handler treffende nok om en verdensomspennende epidemi som gjør folk blinde, og er filmet på hjemmekontorene til skuespillerne. Prosjektet har fått ros fra teaterkritikere i flere medier, men spørsmålet er hvor mange slike forsøksprosjekter publikum har rom for når man kan fråtse i internasjonale kvalitetsserier, særlig når sistnevnte er et etablert tilbud som er mye lettere å finne fram til.

Auraens gjenkomst Teatrets store konkurransefortrinn er det sosiale aspektet, og feltets selvforståelse baserer seg på at teater foregår i øyeblikket. Fjernsynsteatret ble latterliggjort av ironigenerasjonen fordi det virket stivt og oppstyltet sammenlignet med filmens naturalisme. Teatrets performative vending på 1960-tallet innebærer å se scenekunst som en symbolsk handling som åpner seg mot publikum, og hvor deres respons påvirker utfallet. En re-politisering av kunsten har ført til en performativ nyorientering mot det som i utallige programtekster beskrives som «det fellesskapsdannende potensialet i teatret». Altså en form for scenekunst som helt åpenbart ikke er «streamingvennlig». I et estetisk perspektiv er det som om Walter Benjamins begrep om kunstens aura stiger ut av den postmoderne tåka, og vi igjen får øynene opp for kunstens ritualistiske karakter og sosiale funksjon.

Hva vi trenger av intellektuelt påfyll og sosialt samvær etter korona-krisen er ikke godt å si, men ganske sikkert er det at den kommer til å forandre et kulturfelt hvis institusjonelle strukturer har vært stabile og særlig konsentrert rundt tunge «nasjonale» aktører i hovedstaden. Imidlertid vil det ikke nødvendigvis være sammenheng mellom kvalitet og relevans i feltet og hvem som overlever. Etter finanskrisen var det mange europeiske land som kuttet kulturbudsjettet, i noen tilfeller ble det økset med nesten 50%. Det gikk hardest utover de som fikk minst, enkeltkunstnere og uavhengige kompanier. Kanskje kuttpolitikken denne gangen også treffer Norge. Trolig kan enkeltkunstnere, enkelte små institusjoner og tiltak som i liten grad er finansiert over statsbudsjettet komme til å gå med i dragsuget, mens andre er «too big to fail». Hvis de store institusjonene i tillegg må satse på trygge kort for å dra publikum ut av sofakroken kan de langsiktige konsekvensene av bli kunstnerisk stagnasjon og strømlinjeforming av kulturtilbudet fordi mangfoldet reduseres.

På kort sikt kan imidlertid situasjonen være at institusjonene som har permittert ansatte har mye penger igjen i budsjettet ved årets slutt. Diskusjonen om det er et riktig valg er kompleks fordi de største scenene koster mye å drive og er avhengige av egeninntekter som ikke er realistiske å få inn selv ved en delvis åpning. Kan samfunnsoppdraget likevel oppfylles ved at deler av staben lager alternative prosjekter eller bruke tiden til å utvikle nye konsepter og kompetanse? Det vil antagelig variere fra scene til scene. Per nå har ikke Kulturdepartementet signalisert hva potensielle innsparinger fører til, eller om det vil være rom for de individuelle løsningene som feltet trenger. En mulighet er at midlene for 2021 reduseres, en annen er at teatrene kan bruke overskuddsmidler til investeringer og publikumsrettede aktiviteter som kan komme publikum til gode. Som ellers i samfunnet er det vanskelig å spå om framtida.