Faksimile BT 25. april

Kun for venner og kjente?

– Hadde jeg vært politiker ville jeg vurdert å be BIT Teatergarasjen og Carte Blanche legge fram planer for hvordan de har tenkt å gjøre seg mer relevante for større publikumsgrupper enn venner og kjente, sier medieprofessor Jostein Gripsrud. – De planene er vi allerede i full gang med, svarer Sven Åge Birkeland i BIT.

Som kjent befinner to sentrale scenekunstinstitusjoner i Bergen seg i en intens kamp for sin egen eksistens. I dag er det 10 år siden Teatergarasjens lokaler på Nøstet ble revet og gjorde BIT husløse. Til nyttår mister det nasjonale dansekompaniet Carte Blanche sine prøve- og forestillingslokaler i samme strøket. Etter mange utredninger av forskjellige alternativer pekte den gamle kommunale svømmehallen Sentralbadet seg ut som et egnet sted for de to institusjonene, sammen med prøvelokaler for Den Nationale Scene. Sistnevnte er imidlertid ute av prosjektet nå.

Etter mye om og men, inkludert muligheten for å selge Sentralbadet til høystbydende, er nå Bergen kommune og Staten på lag med hver sin tredel av den samlete prisen på cirka 600 millioner kroner. D-dagen for prosjektet er 12. juni da Hordaland fylkeskommune, som tidligere har vært lunkne til prosjektet, skal gjøre sitt endelige vedtak om hvorvidt de går inn med den siste tredelen. I tilfelle et positivt vedtak kan avtroppende Carte Blanche-sjef Hooman Sharifi forlate byen i trygg forvissning om at kompaniet hans var velkomne likevel. Det var han ikke like sikker på i 2015 da det var aktuelt å legge Sentralbadet ut på salg. – Carte Blanche har vært i Bergen i så mange år og er bergensk. Nå føler vi oss egentlig litt verdiløse og uviktig. En sånn følelse bør man ikke gi til noen som føler seg hjemme et sted, sa han den gangen.

Ny debatt
I denne situasjonen blåser regionens storavis, Bergens Tidende, opp til ny debatt. De siste ukene har avisa hatt flere oppslag hvor planene om å bygge om Sentralbadet blir angrepet, med bakgrunn i økonomi, arkitektur og av andre kulturaktører i Bergen, hvor også situasjonen i Trøndelag blir tatt med som en faktor i regnestykket: «Solgte 6981 billetter i Bergen i fjor. Nå kan de få sitt eget scenekunsthus til 700 millioner kroner». «- En tragedie hvis Sentralbadet fylles med to bokser». «I Trøndelag bygger de teaterhus for 100 millioner. Sentralbadet skal koste seks ganger så mye» lyder overskriftene. Sist søndag tok Scenekunst.no-redaktør Julie Rongved Amundsen til motmæle med en kronikk hvor hun minnet om at «Å sikre nordmenn tilgang til bred scenekunst av høy kvalitet koster penger».

Vi tok kontakt med Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og profilert medie-og kulturkommentator, for å få en kommentar til situasjonen for BIT og Carte Blanche og oppslagene i Bergens Tidende. Men han er langt fra så sympatisk innstilt som man kanskje kunne forvente:

– Jeg har sett noen av disse oppslagene. Sentralbadet er svært nær der jeg nå bor: Jeg bor omtrent der Teatergarasjen holdt til! For meg er det altså helt fint om BIT og Carte Blanche får nytt tilhold i Sentralbadet. Men det er åpenbart grunner til å spørre om et beløp av den størrelsen skal brukes på kulturtiltak som (a) er så lite interessert i å utvide sitt publikum en gang i mellom og (b) praktiserer et helt latterlig system med fribilletter for sine venner. Av 7000 publikummere var cirka 2500 utstyrt med fribilletter! Hadde jeg vært politiker, ville jeg vurdert å be de to tiltakene legge fram planer for hvordan de har tenkt å gjøre seg mer relevante for større publikumsgrupper enn venner og kjente – i alle fall et par-tre ganger i året, skriver han i en epost.

Fribilletter til skoleklasser
– Jeg skjønner Jostein og antakelig er det mange som tenker som han så det kan være greit å få muligheten til å oppklare, sier teatersjef Sven Åge Birkeland i BIT på telefon fra Bergen. – Her er det nemlig et par ting som er viktig å få med seg og som vil gi et ganske annet bilde. I løpet av 2017 opererte vi på nitten forskjellige arenaer, hvor vi hadde et publikumsbelegg på nitti prosent, som husløs. Det må det være lov å være fornøyd med! I Bergen i 2017 hadde vi en omsetning på totalt 9117 billetter. Dette inkluderer 2500 fribilletter, som bl.a. har gått til skoleklasser i regionen, i henhold til et publikumsutviklingsprosjekt vi har satt i gang som relaterer seg til det velkjente «prøvekjør kunsten»-prosjektet. Gripsrud etterlyser «planer for hvordan de har tenkt å gjøre seg mer relevante for større publikumsgrupper enn venner og kjente». Dette er en del av den planen. Så går det selvsagt en del billetter til utøverne og skaperne i de 40-45 produksjonene vi har i året, hvorav halvparten er internasjonale og de resterende norske og lokale produksjoner, noe som jo er et betydelig høyere antall enn i et ordinært institusjonsteater. Så har vi det vi kaller Prøverommet, med 70-80 ulike kunstnerkonstellasjoner i året som viser sine pågående arbeider, mot litt mat og drikke. Der er det mange band som har hatt sine første konserter, mange poeter som har hatt sine første lesninger. Vi har en stor frivillig-stab, som vi lønner med fribilletter. Hvert år har vi, som en del av vårt internasjonale arbeid, mellom 60 og 80 utenlandske teatersjefer, kuratorer og dramaturger på besøk som selvfølgelig også får fribilletter. Også må vi ikke glemme, på toppen av dette cirka 2000 «ikke-billetterte» billetter til en rekke seminarer, samtale-arrangementer, debatter osv. som er en viktig del av vår virksomhet bl.a. når det gjelder publikumsutvikling, som Jostein altså hadde etterlyst dersom han var politiker. Vi er glade for disse «vennene» våre og billettene de får. Det er en viktig del av det prosjektet BIT Teatergarasjen er. Og hvis dette er et «latterlig system», som Jostein sier, så får det stå for hans regning.

Lære seg å argumentere
– Jeg unner dem i og for seg alt godt, de har gjort en stor jobb gjennom mange år, skriver Gripsrud i eposten. – Men det er noe med at de nevner 11 – elleve – administrativt ansatte på nettsidene sine! Misforholdet det står i til det sørgelige publikumsantallet vil slå enhver som skal prioritere i bruken av felles midler. Jeg mener altså at BIT og Carte Blanche må svare for seg og argumentere, ikke bare se seg sjøl som ofre for Bergens Tidende. Jeg håper altså at prosjektet realiseres, men da må Sven Åge & co lære seg å argumentere i full offentlighet, ikke bare overfor byråkrater og politikere i lukkede møter, mener han.

– Vi kunne sikkert vært flinkere og mer offensive. Hadde vi hatt mer tid hadde vi sikkert også skrevet flere kronikker. Men av og til kommer det ting i mediene som vi av strategiske hensyn ikke har lyst til å kommentere, enten av hensyn til de som kom med utspillet eller fordi det ikke er hensiktsmessig å følge opp en konfliktlinje mediene legger opp til. Som husløse har vi en relativt tett uke, men vi tar signalet! svarer Birkeland. – Når det gjelder de 11 ansatte så fyller de til sammen 10 hele stillinger, hvorav en i et midlertidig engasjement øremerket et publikumsutviklingsprosjekt vi igangsatte høsten 2017 i samarbeid med EU og Hordaland fylkeskommune. I tillegg har vi et halvt årsverk fordelt på 57 personer som jobber på frivillig basis for å gjennomføre alle arrangementene våre på disse 19 arenaene. I gamle Teatergarasjen hadde vi åtte ansatte da vi måtte ut av lokalene våren 2008. Man kan jo tenke seg hvor mye mer arbeid det er å arrangere ting på nitten steder, så da synes jeg ikke den lille økningen på tre ansatte er spesielt sjokkerende. Men i forhold til den relativt store kapasiteten vi hadde i gamle Teatergarasjen så har publikumstallet selvfølgelig totalt sett gått ned på disse nitten stedene.

Flåsete
– Det er altså ikke sånn at vi ikke er interessert i å utvide publikummet vårt, tvert imot! Utsagnet til Jostein Gripsrud må i beste fall kalles flåsete. Hva er det han vil ha, et annet repertoar eller bedre kommunikasjon? Jeg har en følelse av at han og muligens endel andre fra hans generasjon tror at friteaterfeltet fortsatt ser ut som det gjorde på 1970 og -80-tallet da folk gjerne sto i kø for å se Theatre du Radeau i en nedlagt fabrikkhall. Noe som kan tyde på at det er en stund siden de besøkte samtidens scenekunst. Nå er det viktig ikke å glemme at BIT er en internasjonal organisasjon i en by med sterke internasjonale bånd og tradisjoner. Mange av våre forestillinger er internasjonale og nasjonale coproduksjoner som i 2017 til sammen solgte 110.523 billetter rundt om i verden. Det er vi stolte av å være med på. Vår situasjon som husløs har hatt en verdi i at vi har måttet jobbe på en helt annen og mer nettverksbasert måte. Det har fungert veldig bra, selv om vi selvfølgelig er mer sårbare for den typen kritikk som alene baserer seg på antall solgte billetter i Bergen. Men vi skal prøve å bli tydeligere og mer markante i offentligheten, avslutter Sven Åge Birkeland.

 

 

KOMMENTAR
  • Karen Foss :

    Innlegget mitt kan muligens mistolkes: Jeg neglisjerer IKKE CB/BIT behovet. Jeg peker derimot på hvordan frifeltet som virkeområde i norsk kulturliv er uhyre skjørt med en svært sårbar vekting, les maktbalanse, mellom kunstnerne(selger) og deres mulige formidlingsaktører(kjøper). Spenningsforholdet er klassisk i lys av kulturøkonomi, men ikke mindre viktig for frifelterne som for kunstnere som arbeider i institusjonelle sammenhenger. Kanskje tom MER viktig, iom at prosjektbasert scenekunst-produksjon er basert i høyere grad grad i svake lønn – og arbeidskår, mangel på kontinuitet og derfor lite kostnadseffektiv bruk av kulturpengene.

    Jeg ber om at det redegjøres fra minister-hold, hvordan kulturpolitikkens ambisjoner om og krav til utstrakt formidling av ny scene – og dansekunst skal være avstemt og koordinert som del av en NASJONAL og BÆREKRAFTIG strategiplan, hvor bla CB og BIT, begge kulturselskapene OG et evt Sentralbad, inngår i de større sammenhengene dreid om landets “kulturmarked”. Foreløpig virker politikken som å si og hevde bredde og mangfold, men etablerer monopoler, og dette samtidig som at kunstnernes egne inntekter raseres: Hvordan skal de selge til kjøpere som ikke finnes?

    Hvordan garanterer CB og BIT for at de er stabile kjøpere av norskbaserte kunstneres arbeid? Eller går det an å innrømme at CB/BIT begge skal ha helt frie hender, støttet med offentlig midler, til velge og vrake i et nytt bygg og med gode driftsmidler og vilkår, og hvor deres programmeringer er helt fristilt fra en øvrig norsk frifelts virkelighet: Sjefenes valgfrihet er absolutt? En slik stabilisering av makt og innflytelse bør kanskje organiseres i forhold til hva som ELLERS skjer i frifeltet. Hvor det trolig skulle være klokt at om CB/BIT har gode kår, bør kanskje andre av landets kjøpere/formidlingshus loves noe tilsvarende?

    Til dette om selger/kjøper komplekset som ministeren selv ser ut til å hevde, kommer store uklarheter rundt hvordan BASIS ordningen for flerårig prosjekt, en delvis, men bare delvis vellykket ordning, for de meste markante og profilerte scene/dansekunstnerskapene skal fungere inn i det samme “åpne konkurranse-utsatte kulturmarkedet”:

    Så langt er det investert offentlige million summer i enkelte kunstnerskap i perioder på 12 år (I snitt kr 42 mill,- samlet per kunstner), men hvor nå er en del av disse kunstnerne på vei inn i uvisshetens framtid: Hva er investerings-ambisjonen ment fra ministeren side: Skal disse kunstnerne være garantert eksponering fx hos CB og/eller BIT på jevnlig basis, som del av disse visnings-aktørenes offentlig ansvar, eller skal også disse kunstnerne se på at deres midler svinner, mens arrangører som CB og BIT vinner?

    Tapet av CBs hus Danseteatret var i sin tid en OFFENTLIG fadese og det er vel delvis også faktum mht BIT/teatergarasjen huset. I tiden som gjaldt DA, var begge selskapene på hver sin måte viktige aktører som vel mente å “cater to the artists”. NÅ derimot, begynner det å tegne seg et landskap hvor kunstnerne bør “cater to the arrangors”?

    I den laaange tiden som har gått siden, har temperaturene endret seg i det norske kulturlivet, også i scenekunstens prosjektfelt – ikke minst med høyre – regjeringenes markedsorientering til at også KUNST skal frislippes, les offentlige penger skal slippe fri fra det kulturelle ansvaret? Balansegangen er hårfin og bør håndteres nennsomt, SÆRLIG av minister og KD.

    CB ER et INSTITUSJONELT hus OG kulturselskap, hovedsakelig eid av KD.
    BIT BLIR et institusjonelt hus og kulturselskap, hovedsakelig eid av KD ?

    SAMTIDIG er minister og KD HOVED ansvarlig for landsdekkende spredning av kultur og kunst til FOLKET: Hvordan gjøres dette med bruk av visnings-monopoler?

    Frifelterne ser fram til etableringen av Sentralbadet, mange. Men ikke alle av kunstnerne kan bare spille i Bergen, valgt av CB og/eller BIT? Visnings-ambisjoner og publikumsutvikling ville best organiseres som en nasjonal satsning, som inkluderer en rekke spillesteder som er sikret kjøperkraft og derfor formidlings muligheter?

  • Karen Foss :

    Regjeringens kunstnerpolitikk og kulturambisjoner er altfor vage og utydelige til at man kan forsvare store summer penger inn i bare ett av landets mange nye kulturhus …

    Ministrene respektivt både Widvey og Helleland og trolig også Schei Grande er programforpliktet til å hevde at kunstnerne skal leve mer av salg og mindre av offentlig støtte. Ergo må kulturhusene på rad og rekke kunne fungere som arrangører, dvs som landsdekkende shopping – og programmerings-agenter.

    I de perspektivene virker Sentralbadet som en underlig investering hvis det ikke samtidig gis regjerings-løfter om at kulturhus på landsbasis, er lovet liknende løft.

    Så tilkommer at om arrangører, les kulturhus, skal selge må de ha noe å selge: Kunstverk for folket – derom strides en rekke ulike arrangørene, hva kan presenteres for – folket –

    Hvor BIT har alltid programmert MOT kultur, samt overskridende uttrykk og avantgarde scenekunst, og UTEN offentlig ansvar for sysselsetting av norskbaserte kunstnere på oppdrag. Selskapet er IKKE mandat festet til en slik kunstner-politisk ambisjon.

    CB i samme lys og lykte blikket – har et offentlig NASJONALT og ENESTÅENDE ansvar for utvikling av dansekunst, også omfattende norskbaserte dansekunstnere: Det står i selskapets statutter.

    Mao, begge selskapene har helt forskjellige kunstnerisk ambisjoner og praktiske muligheter. Hvordan er bruker-kraften i et evt. Sentralbad hus, vektet a) i forhold til kulturpolitikkens vankelmodige kunstner- og kunstpolitikk og b) i forhold til hverandre som brukere?

    CB har i tillegg ledere ansatt på åremål, hvor selskapets drift og program-profiler skifter med hver leder og gir derfor foranderlige strategier for publikumsutvikling og oppmerksomhet. Det er i tillegg en 70% eid statlig institusjon med et stort markedsføring-budsjett.

    BIT har en ledelse fast ansatt(?) og med en varig programmerings-tendens som hele tiden speiler den samme profilen og med et langt mindre markedsføringsbudsjett. Og hva er statens prosentandel eierskap i selskapet?

    Forutsetningen er vidt forskjellige i selskapene, for hvordan Sentralbadet kan fungere optimalt i ministerens ambisjoner og krav om publikums oppslutning: Hvor den konservative regjering SAMTIDIG signaliserer gjennom to tidligere ministre og trolig også for nåværende at kulturpolitikken er å legge NED flertallet av kunstnerne, IKKE støtte kulturhusene generelt i landet OG ha to(2) spesielt UTVALGTE markeds-monopoler virksomme, hvor BEGGE ligger i Bergen?

    For en rekke utenforstående framstår dette som en helt uvirkelig KD strategi, og ikke særlig overbevisende.
    Ministeren må svare på a). hva hun vil med sitt offentlige kulturliv i det hele tatt, b) hvordan hun tenker å løse kunstnernes muligheter i et offentlig, les skjevdelt, styrt kulturmarked og i tillegg c). kanskje si noe om hvorfor noen arrangører er likere for pengelovene i offentlig kulturforvaltning enn andre.

    Hun kunne samtidig tenke over at om det ble opprettet et mer mangfoldig finansierings system for arrangørene å nytte – med ambisjoner om landsdekkende publikums utvikling – så ville –

    Sentralbadet falle på plass som bare en(1) av mange i landet
    Scenekunstnerne i Norge ville ha et mer operativt marked mht en rekke betalende arrangører
    Den mogul liknende tilstanden som regjerer i frifeltet kunne løse seg: De fleste frifeltere er helt avhengig av BIT og/eller CB, som derfor har overhengende stor makt og prestisje til å make or break an artist: Det kan vel ikke sies å være “desentralisering og demokratisering” av avgjørende viktig innflytelse?

    Ministeren ville samtidig kunne løse den bergenske gordiske knuten, langvarig i tid, som er at byen er mer eller mindre blokkert for frifelts – spillinger om ikke disse kunstnerne tilhører CB og/eller BIT nettverkene?

    BIT sine publikums-oppmøter er bare toppen av isbergs-utfordringene som Sentralbadet representerer.
    Ministeren belaster to respektive kulturselskap med det som egentlig hører hjemme på hennes kontor:

    HVA skal vi med offentlig kulturpolitikk: Dele ut til de utvalgte?

    HVORDAN skal det skapes like arbeids – og prisforhold i et “åpent, konkurranse utsatt kulturmarked”?
    HVORDAN vektes kulturmarkeds-tanken med ansvar for ytrings-mangfold?

    og

    HVA skal kunstnerne leve av: Å selge seg billig(les fattig) til CB og BIT på Sentralbadet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER