S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 31. oktober 2019

Kulturrikets tilstand 2019: Hva skal vi med kulturplaner?


Publisert
31. oktober 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Politikk

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kulturrikets-tilstand-2019-hva-skal-vi-med-kulturplaner/
Facebook

Årets Kulturrikets tilstand handlet om planer for kultur. Jeg ble sittende igjen å lure på hva kultur er for noe og på hvorfor vi trenger det.

Kulturrikets tilstand er navnet på en dagskonferanse avholdt av Telemarksforsking og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) i samarbeid. Årets konferanse var den 11. i rekken, og i år var det kulturplaner som var tema. Spørsmålene som ble stilt fra arrangørene var om vi trenger kulturplaner, og om de fører til mer eller bedre kultur. Det ble ikke gitt noen svar, men det fikk meg til å lure på hva vi mener at kultur er og hvordan vi utvikler kulturpolitikk.

Dagen begynte med et innlegg av kulturminister Trine Skei Grande der hun snakket varmt om kultur som ytringsfrihet. Hun snakket om digitalisering som demokratisk prosjekt, og hvor fint det er at ungdommer i distriktene ikke lenger må reise til nærmeste by for å kjøpe cder. Kultur er demokrati og kultur er ytringsfrihet. Derfor har også de som skaper kultur makt, og det er viktig å distribuere den makten. Hun snakker varmt om armlengdes avstand og maktspredning. Det er så positivt alt sammen. Hun henviser til kulturmeldingen som kom i fjor, en utgivelse som var en nærmest poetisk hyllest til demokratiet og kulturens ansvar, men som inneholdt lite konkrete planer for fremtidens norske kulturfelt.

Kulturministerens hyllest av sin egen stortingsmelding viste på mange måter hvordan planer og strategier kan føles nødvendige, men allikevel ikke fører til at det blir mer eller bedre kultur. Trine Skei Grande kom sånn sett også kritikken i forkjøpet da hun tok for seg uttalelsene om at det ikke fulgte penger med kulturmeldingen. Det følger ikke penger med stortingsmeldinger, sa hun, og fortsatte med å si at pengene nå var å finne i kulturbudsjettet for 2020. Jeg er sikker på at hun har rett i at det har vært en økning i det helhetlige kulturbudsjettet, men jeg klarer ikke å se hvor budsjettets vinnere egentlig er.

For scenekunstfeltet føles det i hvert fall magert rent økonomisk, og ideen om teatret som ytringsfrihetsleverandør kjennes jo viktig, men ikke som noe Regjeringen som sådan har vært opptatt av i det siste. Kulturministeren sa også i sin innledning at digitalisering gjorde at flere kunne se opptak av teaterforestillinger, og det er demokrati. Hun fikk nemlig aldri se profesjonell scenekunst i sin oppvekst i Overhalla. Jeg vet ikke om jeg går med på at det er lettere for ungdom i Overhalla å se profesjonell scenekunst på grunn av digitalisering. Det som kunne hjulpet var en økning i bevilgningene til Turnéteatret i Trøndelag, et teater som har fått økt nedslagsfeltet sitt etter fylkessammenslåingen og et stort nytt, dyrt hus i Verdal, men er bundet til akkurat de samme avbyråkratiseringsinnsparingene som andre institusjonsteatre. Jeg forstår at noen år er magrere enn andre, og jeg forstår at det finnes tapere i alle budsjetter. Jeg tror også på Trine Skei Grandes entusiasme for kultur og demokrati, og jeg er enig i at det er viktig å anerkjenne kulturens betydning for ytringsfriheten, men foreløpig ser jeg ikke sammenhengen mellom ord og handling. Mer enn noe annet viste kulturministerens innledning at planer for kultur bare kan gi mening hvis de viser til konkrete handlinger, unngår ideologisk språk og har et definert forhold til hva kultur er og hvorfor man har det.

Kulturskolene Dagens første faginnlegg kom fra kultursosiolog Mari Tovik Heian fra Telemarksforsking som snakket om styring og autonomi i kulturskolene. Det viktigste hun fortalte fra sine undersøkelser om kulturskolenes virke er hvor store forskjeller det er mellom de ulike skolene, og i hvor stor grad det er personavhengig hva de får til på de ulike stedene. Hun snakket om hvordan staten ikke tar et tydelig nok ansvar for kulturskolene, noe som igjen fører til at det er kommunenes økonomi og vilje som blir avgjørende for hva skolene kan få til. Dette gjør at kulturskolene opplever at de står i spagat. De skal være til for alle, men de skal også være et spisset tilbud til de flinkeste.

Heian snakket om hvordan driften av kulturskolene manglet planer, og det fører til tilfeldighet i hvordan den enkelte kulturskole drives. Det blir et godt eksempel på at planer kan være nødvendige. Når det ikke finnes planer vil det være opp til den enkelte kulturskolerektor å avgjøre hvorvidt det blir et godt eller dårlig tilbud. Samtidig synes jeg inngangen til dette med at kulturskolen skal omfavne og omfatte alt og alle også blir symptomatisk for hvordan hele konferansen forholdt seg til kulturbegrepet fordi det blir så uendelig bredt.

Kultur For hva er egentlig kultur? Seniorforsker ved Telemarksforsking, Bård Kleppe, viste til undersøkelser han har gjort om kommunenes kulturplaner. Han stilte spørsmål ved om det nyttet, noe han raskt måtte si at det visste de ikke noe om. Det er derfor et godt utgangspunkt for en diskusjon om kulturplanenes nødvendighet. For ni av ti norske kommuner har en kulturplan, ifølge Kleppe. Hva en kulturplan er avhenger jo av hva man tenker at kultur er. Det er forskjell på kommuner. Noen kommuner har mange innbyggere og god økonomi, mens andre er små og har dårligere økonomi. Noen kommuner er små og ligger nært store kommuner. Samtidig vil det være ulik praksis knyttet til hva den enkelte kommune mener at kultur er. Kultur er et svært tvetydig og dermed vanskelig begrep. Det omfatter all kunst, frivillighet, kulturarv, museer, skikk og bruk, arkitektur, håndarbeid, mat og så videre. Foredrag i regi av det lokale historielaget er kultur, og både lokale og nasjonale uttrykk faller innenfor kulturbegrepet. Årsakene til at man ønsker seg noe av dette i sin kommune vil derfor være svært forskjellige og henge sammen med hva slags kommune det er snakk om.

Da Vicky Mikalsen fra Notodden senere på dagen snakket om sin kommune var for eksempel kultur bevaringen av det gamle jernverket og industrihistorie som kulturarv. Notodden har, sammen med nabokommunene Tinn og Rjukan, fått verdensarvstatus. Kultur var også noe som skal gjøre Notodden mer attraktivt for mennesker på gjennomreise. Mikalsen har rett i at dette er kultur, og bevaringen av historien kombinert med å gjøre Notodden til et mer miljøvennlig sted med renere luft er bra for alle. Samtidig sier dette lite om hvilket kulturtilbud Notodden har å by på for de som bor der. Det er dermed også en fare for at kulturplanen kan virke som en katalysator for hvilke historier man vil fortelle om hjemstedet sitt, og at den dermed får en ideologisk og bevarende funksjon fremfor en kunstskapende og utfordrende posisjon. Når det er sagt så blir jeg overbevist av kulturarvens plass på Notodden. Det får meg bare til å tenke at kultur er et så mangfoldig begrep at det blir nærmest meningsløst hvis man ikke spesifiserer når målet er å lage politiske planer.

Stavanger I paneldiskusjonen der Stavangers kulturplan ble diskutert spesifikt var det interessant at ulike deler av Stavangers kulturliv var representert. I tillegg til kultursjefen i kommunen, Arnfinn Bjerkestrand og Annamaria Guiterrez, en tidligere folkevalgt i kommunen fra Venstre, var kunstnerne og arrangørene representert av direktør for Stavanger museum, Siri Aavitsland, daglig leder av studenthuset Folken, Mariann Bjørnelv og billedkunstner Natasja Askelund. Først her fikk vi høre fra noen som er mottakere av kunstplanen snakke. Kulturpolitikken kommunen gjennomfører påvirker livene deres og arbeidsplassene deres helt konkret, og planer er derfor ikke bare ord for dem. Det fikk meg til å tenke på at kulturplanene i måten de ble presentert fremstod som et politisk verktøy, og som noe politikere og byråkrater kan bruke i sitt arbeid, men de blir sjeldent noe som har faktisk påvirkningskraft på faktiske mennesker. Det ble også nevnt i panelsamtalen at kulturplaner kan brukes til å stille politikere til ansvar når de ikke bevilget mer penger eller arbeidet med gjennomføring. Da kunne kulturplanen være et middel til å argumentere for muligheter til gjennomføring, men var ikke noe som inneholdt løfter i seg selv.

Kulturplanens nødvendighet Avslutningsvis sa arrangøren Heidi Stavrum fra USN at de hadde lurt på om det ville bli kjedelig å vie hele Kulturrikets tilstand til kulturplaner, men at de mente at det ikke hadde blitt det allikevel. Grunnen til det tror jeg er at de ved å fokusere på kulturplanene klarte å ta tak i en sentral del av norsk kulturpolitikk. For meg ble det tydelig hvor lite en kulturplan kan bety i seg selv, og at som byggesten i norsk kulturpolitikk kan det vel så ofte fremstå som et ideologisk som et skapende tiltak. Det er når kulturplaner møter mennesker med vilje og menneskene med vilje får de nødvendige bevilgningene kulturskapingen skjer.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no