Bilde fra Hooman Sharifis forestilling The Dead Live On in Our Dreams som har fått prosjektstøtte fra Fri scenekunst (dans) i siste søknadsrunde. Foto: Tale Hendnes.

Kulturrådsmytologier

Leder i Norsk Kulturråds faglige utvalg for dans, Kenneth Flak, skriver i dette innlegget om det han mener er myter om Kulturrådets bevilgningspraksis.

Den siste tidens diskusjoner om støtteordningene for fri scenekunst i Norsk Kulturråd har avdekket noen myter i dansekunstmiljøet. Dette er forståelig: Kulturrådet kan ikke kommentere enkeltsaker offentlig, noe som kan gi opphav til diverse teorier om hvorfor noen får tilslag og andre ikke. I dette innlegget vil jeg derfor forsøke å forklare litt om hvordan vi i fagutvalget tenker og arbeider. I tillegg kommer jeg med noen betraktninger omkring fagfellevurdering av kunstnerisk kvalitet.

Mytologien
Først og fremst, la oss ta en titt på mytologien: Én myte er at Norsk kulturråd har et bestemt kunstsyn, og de som faller utenfor dette (elitiske) kunstsynet utsettes for en form for sensur. Om man i det hele tatt kan snakke om et enhetlig “kunstsyn” innenfor Kulturrådet defineres dette av det til enhver tid sittende faglige utvalg innenfor rammene som er fastlagt av Kulturrådets styringsdokumenter. Fagutvalget består av individer med meget forskjellig bakgrunn og estetisk grunnholdning. Det er i brytningen mellom disse medlemmene at et kunstsyn utkrystalliseres og blir til konkrete vedtak. Annethvert år skiftes de fleste medlemmene ut for å forhindre at en bestemt dynamikk og kunstsyn låser seg fast. Oftest oppnevnes ett eller to medlemmer på nytt for å sikre en viss kontinuitet i arbeidet og at verdifulle erfaringer ikke går tapt.

En annen myte er at det er scenekunstkonsulenten som bestemmer hvem som får støtte. Scenekunstkonsulenten gir råd til alle søkere som ønsker dette. Hen leser alle søknader, og gir en innstilling til utvalget etter at alle utvalgsmedlemmer har gitt sin forhåndsvurdering. Scenekunstkonsulenten har talerett i utvalgsmøtet, men ikke stemmerett. Utvalget har ingen forpliktelse til å følge konsulentens innstilling.

En tredje myte er at lederen av danseutvalget har hovedansvaret for å dele ut midlene til hele dansefeltet. Som leder for danseutvalget har jeg én stemme, på lik linje med alle andre i utvalget. Min jobb er å lede utvalgsmøtene. Dette betyr at jeg sørger for at vi får nok tid til å diskutere det som skal diskuteres, slik at vi endevender alle mulige synspunkter før vi lander på en beslutning som vi kan stå inne for. I tillegg hender det at jeg må stå på en scene eller skrive en artikkel og forklare aspekter av saksbehandlingen eller hvorfor vi har gjort de endringene vi har gjort i støtteordningene.

En fjerde myte er at fagutvalgsmedlemmene kan dele ut midler til seg selv. Vi forholder oss til et veldig strengt habilitetsreglement. Fra dette reglementet: “Når det skal vurderes om det foreligger habilitet etter skjønn, er det avgjørende vurderingstemaet om det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. I denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham eller henne selv eller noen som vedkommende har nær personlig tilknytning til.” Man kan altså ikke være med på behandlingen av saker som angår en selv eller ens nærmeste. Alle fagutvalgsmedlemmer tar dette ansvaret på dypeste alvor, og melder inn mulig inhabilitet i god tid før møtet. Det første vi gjør på et utvalgsmøte er å gå gjennom listen av mulig inhabilitet. Ved tvilstilfeller kaller vi inn en jurist for å hjelpe oss med vurderingen. Om det er mange inhabilitetssaker i en søknadsrunde kaller vi inn et varamedlem for å sørge for at vi er beslutningsdyktige. Habilitetsreglementet er tilgjengelig her.

En femte myte er at danseutvalget ikke liker dans. Det kommer jo helt an på hva man mener dans er for noe… Ett av de mest spennende aspektene av å sitte i utvalget er å se hva forskjellige kunstnere legger i ordet dans. Jeg blir alltid mistenksom når noen mener å kunne si hva dansekunst FAKTISK er. Det ligger i samtidsdansens natur at den er omskiftelig og nærmest umulig å definere.

En siste myte er at Kulturrådet vil legge ned de beste dansekompaniene vi har! Etter en lang prosess med mange innspill fra hele scenekunstfeltet endret de faglige utvalgene for dans og teater i fellesskap retningslinjene for basisfinansieringen og ga den et nytt navn. Det var bred enighet i feltet om at basisstøtten ikke var bærekraftig, og at noe måtte forandres. Ordningen førte til en uheldig skjevfordeling mellom de som var inne på ordningen og de som var utenfor, samt en forventning om at denne støtten skulle fornyes automatisk etter endt periode. Samtidig ble det nesten umulig å få denne støtten for de som ikke allerede hadde den. Med den nye ordningen er perioden man kan få støtte økt til fem år. Etter dette må man søke på lik linje med alle andre. Dette er en beinhard konkurranse, med mange gode søknader innenfor hele scenekunstfeltet, noe som betyr at mange høyt kvalifiserte kunstnere ikke får tilslag. Dette betyr ikke at Kulturrådet “legger ned” kunstnerskap. Like fullt ser vi klart og tydelig utfordringene knyttet til langsiktig forutsigbarhet for alle de som kvalifiserer til det. Dette kan vi rett og slett ikke løse innenfor de nåværende budsjettrammene. Vi må derfor gjøre vanskelige prioriteringer.

Fagfellevurderingen
Som kjent er Kulturrådets hovedprinsipp at søknader vurderes av fagfeller: først og fremst aktive kunstnere, men også produsenter, skribenter, akademikere og andre som deltar aktivt i feltet. Dette begrunnes med at fagfeller i de aller fleste tilfeller er best skikket til å vurdere potensialet i og kvaliteten av kunstneriske prosjekter. Her har feltet med andre ord en viktig definisjonsmakt, en makt vi må verne om. Om feltet ikke definerer kvalitet kommer andre til å gjøre det, og vi er ikke tjent med at fagfellevurdering erstattes av en politisk agenda, en administrativ formel eller en tilfeldig filantrops estetiske preferenser.

Siden utvalgene skiftes ut såpass ofte kommer en høy prosentandel av norske dansekunstnere til å bestemme hva slags midler hens kolleger skal få. Det er tross alt ikke så veldig mange dansekunstnere her til lands. Fagutvalget er feltets forlengede arm i Kulturrådet. Vår hovedmotivasjon er at systemet skal fungere så godt som mulig for så mange som mulig innenfor de rammene vi har å forholde oss til. Systemet er langt fra perfekt, og det kan alltid bli bedre. Derfor er vi helt avhengige av kritiske og konstruktive innspill, samt et sterkt press på politiske myndigheter fra alle sider for å kunne utvikle og ta vare på den norske dansekunsten!

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Lise Nordal :

    Yrjan Svarva redegjør i sitt innlegg 6.11 for de ulike habilitetsregler gjennom tidene. Han sier blant annet at ”Kulturrådet kan ikke gi kunstnere som sitter i ulike utvalg “yrkesforbud”, men blir flere inhabile i en runde og uteblir fra behandlingen, mister vi mye kompetanse i vurderingen av søknadene som ligger til behandling”. Man kan nesten tro at Kulturrådet mener at det ikke finnes andre dansekunstnere i feltet som kvalifiserer til utvalget enn de som søker støtte til egne prosjekter.
    At utvalgsmedlemmer på en eller annen måte har tilknytning til søkere i søknadsbunken, er selvfølgelig uunngåelig, og er heller ikke det jeg setter fingeren på.
    Utgangspunktet for innlegget mitt var Kenneth Flaks Kulturrådsmyter. Flak skriver: ”En fjerde myte er at fagutvalgsmedlemmene kan dele ut midler til seg selv. Vi forholder oss til et veldig strengt habilitetsreglement”. Svarva istemmer: ”Men de grundige habilitetsvurderingene, både før og nå, gjør det umulig for utvalgsmedlemmer å «forsyne seg med støtte til egne prosjekter under beskyttelse av Kulturrådets regelverk», slik Lise Nordal påstår.
    Vel, vi har noen eksempler opp gjennom tidene. Ett er omtalt i boken EIT EIGE ROM Norsk kulturråd 1965 – 2015. Jon Tombre ble ansatt som Kulturrådets første scenekunstkonsulent, og man skulle for første gang dele ut støtte etter den nye støtteordningen – prosjektstøtten. I utvalget satt blant annet Kjetil Skøien, som selv søkte prosjektstøtte. Grenland Friteater ble den store taperen, og Lars Vik (Grenland Friteater) uttalte at ”Fordelingen av pengene bærer preg av en personlig synsing mer enn faglig vurdering”. Forfatter av boken, Alfred Fidjestøl, konkluderer med at ”Utvalsmedlem, Kjetil Skøien, fekk fordobla støtta si. Sjølv om han hadde erklært seg inhabil og vore på gangen då denne søknaden fekk støtte, styrkte det kameraderi-insinuasjonane frå Grenland”.
    Det ble et voldsomt rabalder, og Skøien måtte trekke seg fra utvalget. Etter dagens reglement hadde Skøyen sittet trygt.
    Andre eksempler er ikke nedskrevet i historiebøker, men behandles som ”myter” av leder i Norsk Kulturråds faglige utvalg for dans. Det jeg etterlyser er om habilitetsreglene er gode nok. Jeg tar til etterretning at Yrjan Svarva og Norsk kulturråd mener at det er de.

  • Jarl Flaaten Bjørk :

    Kukturrådet, smulturrådet. og alle turgåere

    Mange kvier seg for å kritiskere
    Kulturrådet.

    Kulturrådet.
    Ingen er perfekt.
    Og noen har jævlig mye
    makt.

    Kenneth Flak bekrefter at utvalgets kunstsyn, og fagfellenes vurdering av kvalitet, varierer fra år til som resultat av at man jevnlig skifter utvalgets medlemmer, men Kenneth lar være å si noe om hva han selv mener er kvalitet i dansen.

    Sikkert lurt. Det finnes ingen fasit på kvalitet.
    Og det til en hver tid sittende utvalgets vurdering av kvalitet
    er den umiddelbare sannhet omsatt i praksis

    Det er likevel synd at Flak ikke sier noe om hva han selv mener er kvalitativt god dans.
    Ettersom han sitter i utvalget har han makt. Og all den tid er det han mener om kvalitet i dans viktig for dansekunstnere som søker midler. Kenneth Flak har én stemme. Og hans stemme teller.

    Det er bra Kulturrådet ønsker å imøtegå kritikk.
    Det bra de ønsker dialog. Dette trenger vi mer av.
    Mye mer av.

    Her har Kulturrådet et arbeid å gjøre.

  • Yrjan Svarva, leder for scenekunstseksjonen i Kulturrådet :

    Cecilie Lindeman Steen har helt rett i at man håndterte habilitetsspørsmål annerledes i den perioden hun satt i Faglig utvalg for dans. På den tiden var praksisen basert på Eivind Smiths notat “Inhabil eller inkompetent? Om kravene til habilitet i Norsk kulturråd” (2000). Dette notatet peker bl.a. på spesielle utfordringer når det gjelder habilitetsproblematikk i kollegiale organer. Kulturrådet kan ikke gi kunstnere som sitter i ulike utvalg “yrkesforbud”, men blir flere inhabile i en runde og uteblir fra behandlingen, mister vi mye kompetanse i vurderingen av søknadene som ligger til behandling.

    I 2012 ble det vedtatt et nytt habilitetsreglement. Dette ble utarbeidet av advokatfirmaet Hjort i samarbeid med administrasjonen i Kulturrådet. I tillegg ble det ansatt en jurist i administrasjonen som blant annet bistår utvalgene i spørsmål om habilitetsreglementet og fortolkninger av dette. I tillegg har det ved de to siste oppnevningene også blitt oppnevnt varamedlemmer til scenekunstutvalgene. Dette gjør utvalgene mindre sårbare i situasjoner der inhabilitet oppstår.

    I hver søknadsrunde er det gode søkere som ikke når opp. Det kan føre til sterke beskyldninger om kameraderi og urent trav. Men de grundige habilitetsvurderingene, både før og nå, gjør det umulig for utvalgsmedlemmer å «forsyne seg med støtte til egne prosjekter under beskyttelse av Kulturrådets regelverk», slik Lise Nordal påstår. Utvalgsmedlemmene rekrutteres fra kunstfeltet, og dermed er det redeligheten til hennes egne kollegaer Nordal trekker i tvil. Det har hun ingen grunn til.

  • Karen Foss :

    Hvorfor svarer leder for danseutvalget på generelle måter, bla mine spesifikke spørsmål som er rettet til NKF TOPP ledelsen?

    Jeg etterspør om NKF har kjennskap til ETIKKEN som grunnlegger egen forvaltningspraksis? Jeg etterspør OGSÅ om NKF har kjennskap til STORPLANEN for utvikling av landets dansekunst, en plan som man må regne skal ligge IKKE hos NKF, men i KUD? En NKF toppleder vet trolig bedre enn danseutvalget, hvordan NKF mandatet er vektet INN i KUD planene?

    Jeg presiserer: Mine meninger, erfaringer, observasjoner representerer ikke flere enn undertegnede. Det kan være kollegaer som kan bekrefte evt. avkrefte synspunktene, men jeg er enestående alene i hvem jeg snakker for, når jeg spør. Jeg foretrekker å basere mine betraktninger, så langt det er mulig, på fakta.

    Foreløpig er fakta uhyre vanskelig å få trukket ut av BÅDE KUD og NKF forvaltningene. En rekke fakta er ERFART fysisk i eget liv og taler like godt for seg, som en rekke tallmagier som stadigvekk lanseres både i KUD OG NKF til fordel for myndighetsforsvaret: Etter hvert blir det jo tydelig at dansekunstnere utover NB og CB ansatte er UØNSKET av begge myndigheter?

    Jeg legger til: I alle år har jeg hevdet at KUD må være mer aktiv mht. dansepolitikken. Fremdeles etterlyser jeg KUD sitt engasjement og anser dette som HOVED PROBLEMET for dansekunstnerne. Hvis KUD er fraværende med storplanen, vil dette nødvendigvis speile NKF utfordringer. At KUD er overordnet ansvarlig, tar likevel ikke vekk fra forventningene om at NKF også har ryddige saksbehandlinger og praksis?

    Flak, som leder for danseutvalget, redegjør for NKF praksisen i utvalget. Snakker han på vegne av sin ene (1) stemme i utvalget eller på vegne av hele danseutvalget samlet eller i lys av seg selv som kunstner og derfor deltakende fagfelle?

    Hvis man i danseutvalget var usikker på hvordan ta vare på erfarne dansekunstnere – hvorfor ikke bare vente til scenekunstmeldingen fra KUD? «Utsatt på ubestemt tid» kan jo nyttes på flerfoldige måter, enn bare å sette folk i grøften med beskjeden om «klar deg selv», som man nå har gjort? Særlig hvis man også tenker seg at utvalget har jo de facto (ingen myte) satt kunstnerskap opp mot andre kunstnerskap, i samme valgpraksis i stedet for å tenke HELHETLIG?

    Er det en dialog og forhandling mellom partene i NKF og de gjeldende kunstnerne, som ikke er blitt oss andre til del: Johnsen antyder at kunstnerne har lenge visst og har kunnet gjøre noe med sin egen situasjon – stemmer dette?

    Kulturhistorisk perspektiviseres kunstneres arbeid i forhold til hverandre, men ikke lenger NÅ, når NKF avbryter en kulturhistorisk tradisjon for at noe er skjedd før nå og senere? NÅ er den eneste tidsangivelsen som gjelder?

    En av de største elefantene i dansefeltet og i NKF forvaltningsrommet, som bla Johnsen er inne på sitt innlegg til artikkel Fri Teater, (Goksøyr/Martens) er hvordan PUBLIKUM er en del av spillet for frifelterne. Utfordringen gjelder jo også (eller kanskje særlig?) for dansekunstnerne: Dansefeltet er midt oppe i en møysommelig bygging av formidlende infra-strukturer på landsbasis, men dette kjenner altså danseutvalget IKKE til? Slik at man takker nei til folkekjære og folkenære kunstnere som Strømgren og Bjørnsgaard, for å nevne to(2) av flere og hvor NKF i samme pennestrøk velger ikke så tydelig formidlet og/eller kommunikative andre dansekunstnere?

    Flere dansekunstnere, bla de to allerede nevnte basiskunstnere, er jo NETTOPP brobyggere inn i det norske kultur-livet med institusjons-samarbeid, men slike samarbeider anses altså IKKE som verdifulle i NKF «kunstnerisk» vurdering? Man ØNSKER ikke at kunstnerne skal ha institusjonelle ambisjoner?

    Begrepet «samtidsdans» er åpent i flg Flak. Begrepet er nettopp så åpent at det blir lukket: I like stor grad inntreffer en retningsløshet og desorientering, som noe annet. Uten referanser til annet enn seg selv, og evt. forskning av, med og om seg selv, inntreffer en isolasjon. Dansekunstnerne arbeider bredspektret og ulikt. Dette dekkes ikke lenger inn i NKF synet: Å smalne inn utvalget at dansekunstnere med storsummer, til to (2) nyvalgte, hvor begge bedriver helt etter NKF målsetting, enten avgrenset politisk og/eller dypforskning – signaliserer noe innsnevret og stramt. Dette kan OGSÅ se ut som indirekte sensur.

    Fagfelle vurderingene som skal foregå i danseutvalget, har ett aldersspenn fra 37-55 år. Hva representerer dette av dansehistorisk kjennskap. Hvorfor er ikke en eldre garde dansekunstnere representert i utvalget?

    70% av danse-produksjonene i landet, presenteres i Oslo, hvor utvalget har to (2) medlemmer som ikke bor i Oslo: Hvor ofte ser de hva som faktisk spilles? Utvalgsleder bor ikke i Norge og kan derfor ikke se til stadighet, det som produseres og formidles i Norge?

    Ingen av medlemmene er rendyrket skapende kunstnere, koreografisk trent, og med lang fartstid som koreograf-er, men er først og fremst UTØVENDE og/eller teoretisk anlagt. Hvor omfattende kjennskap har de til en stor variasjon av skapende dansekunstnerisk virksomhet, inkl. forsvarlig økonomisk og forretningsrettet drift?

    Bortsett fra ett (1) medlem med erfaring fra institusjoners danseliv, sitter utvalgsmedlemmene bare med tanker om hva prosjektbasert hverdag skal innebære: Er dette dekkende nok som grunnlag for meningsbrytning om institusjonell og prosjektbasert kunstpraksis?

    Jeg anser dans og dansekunst som et VELDIG bredspektret KUNNSKAPSFELT og IKKE løsrevet fra resten av samfunnet, men nettopp med potensial til å kunne virke høyt, lavt, i stort og smått, og inn komplimenterende og kontrasterende til ANNEN viten i samfunnet. Hva mener NKF folk? Hva tenker ministeren?

    Over år med «profesjonell» prosjektbasert virksomhet viser det seg, for undertegnede, FORTSATT umulig å drifte et kunstprosjekt fornuftig, oversiktlig, forsvarlig og LOVLIG. HVA mener NKF er «PROFESJONELL» prosjektbasert kunstproduksjon?

    Hvordan kan det ha seg at en minister, som representerer politiske tanker om konkurranseutsettelse, LIKEVEL mener at en kunstner som har ett GODT produkt som FUNGERER i et PUBLIKUMSORIENTERT marked, MÅ RYKKE TILBAKE til start for å stille på like dårlig linje med alle andre av landets kunstnere?

    Hvordan kan det ha seg at en minister, som politisk forfekter toleranse og bredspektret mangfoldighet, OPPRETT-HOLDER både menings- og markedsmonopoler, med god bruk av offentlige penger? Hvordan kan den samme ministeren OGSÅ mene at det er KUNSTNERNE som er problemet? Hvordan kan NKF STILLE SEG BAK disse meningene til ministeren?

  • Lise Nordal :

    Det er ikke noe nytt i at fagutvalgsmedlemmer i Kulturrådet har kunnet søke støtte til egne prosjekter og at flere av disse har fått sine søknader innvilget. Habilitetsspørsmål i Kulturrådet har vrt diskutert så lenge jeg kan huske. Som gammel traver kunne jeg ha ramset opp en rekke navn, som under “beskyttelse’ av gjeldende regler i Kulturrådet til ulike tider har kunnet forsyne seg med støtte til egne prosjekter eller prosjekter de på en eller annen måte har vært innvolvert i.
    Kenneth Flak: slutt å snakke om “Kulturrådsmyter”. Det er ingen myter, du forsvarer en ukultur som i åresvis har fått utvikle seg i Kulturrådets utvalg for fri , profesjonell scenekunst. Kanskje på tide å ta de kritiske innspillene fra miljøet innover seg og heller på alvor forsøke å gi et troverdig svar på hvordan utvalget på sikt vil arbeide for å ivareta både etablerte kunstnerskap og nye “lovende”. Ut i fra Kulturrådets siste, store bevilgninger til fremtidens dansekunst, deler jeg helhjertet miljøets bekymring for hvilke konsekvenser dette får for de etablerte kompaniers videre eksistens, både nasjonalt og internasjonalt.
    Og jeg kan vise til egen erfaring. 20-årsmarkeringen av Collage Dansekompani i 1994 på Theatre de la Ville i Paris, ble kompaniet avskjesforestilling . Driftsstøtten sto for fall. Historien gjentar seg.

  • Heidi Solberg :

    Du skriver ” det ligger i samtidsdansens natur at den er omskiftelig og nærmest umulig å definere.” Er det bare samtidsdans som får støtte fra Kulturrådet (og ikke f.eks. prosjekter med klassisk ballett), og hvordan definerer dere i såfall “samtidsdans”?

  • Henriette Pedersen :

    Jeg satt i Kulturrådets fagutvalg for dans i 2013 -2016. Jeg synes innlegget til Kenneth Flak er veldig ryddig og opplysende. Etter mitt arbeid i fagutvalget fikk jeg en større tro på systemet enn jeg kanskje hadde hatt kun som søker. Jeg opplevde fagutvalget og scenekunstkonsulenten som et veldig velfungerende system.

    Cecilie Lindeman Steen tar opp praksisen rundt habilitet og hvordan man bukserer det å ha aktive kunstere i fagutvalgene. Det er veldig viktig for Kulturrådets omdømme og tillit at dette blir gjort på en god måte. Da jeg satt kunne man f.eks søke selv men måtte da ut av hele den søknadsrunden. Dette opplevdes ryddig og greit. Hvis det er sånn at det er ny praksis på dette bør nok Kulturrådet komme på banen og forklare hvorfor. Eller oppklare hvis dette kun er rykter.

  • Cecilie Lindeman Steen :

    Kulturrådet har endret praksis for habilitet siden jeg satt i utvalget for dans i 2009-2011.
    Jeg har sittet i fagutvalg i to perioder: første gang satt vi i utvalget i en periode påover to år og da måtte vi ut på sak der vi evt var medvirkende eller kunne ha annen fordel i søknadsbehandlingen. Andre gang jeg satt i fagutvalg (09-11) var vervet endret til to år slik som nå, og da ble det praktisert total habilitet, det ville si at man gikk ut av hele søknadsbehandlingen det gjeldende året, fordi alle prosjektene konkurrerte om den samme potten for ett års budsjett/ fondsavsetning. Jeg sa fra meg to danseoppdrag for å unngå å være inhabil. Argumentet for en slik praksis var at man slik unngikk spekulasjoner om inhabilitet samt at man anså et verv på to år til å være kort nok til at man som aktiv i feltet kunne prioritere vervet og unngå habilitetsproblematikk.
    Det ser ut som om Kulturrådet nå har gått bort fra denne praksisen og da kan ikke Kulturrådet unngå spørsmål når fagutvalgsmedlemmer selv søker støtte og mottar støtte. Det kan ikke kalles å nøre oppunder myter, men stille betimelige spørsmål om forvaltningspraksis og det er sunt mener jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER