Kulturrådet i Mølleparken

Kulturrådet og basisstøtten: tåkeprat, prinsippløshet og mulige lovbrudd

De siste månedenes håndtering av «basisstøtten» i Norsk kulturråd bærer preg av mangel på evne til å forstå utviklingen innenfor scenekunstfeltet. Den peker på et overordnet plan mot alvorlige brudd på lover og etablert forvaltningspraksis.

Den 11. februar redegjorde scenekunstkonsulent Jørgen Knudsen her på Scenekunst.no om helt nylige endringer (2 – 3 år på overtid) i basisfinansieringen i Norsk kulturråd. Basisfinansiering er kanskje den viktigste støtteordningen i det frie scenekunstfeltet. Jeg har enn så lenge valgt å avvente andres eventuelle reaksjoner, i og med at min stemme i denne debatten har vært fremskutt. Overhodet ingen reaksjoner på Knutsens redegjørelse har kommet. Denne tausheten kan tolkes på svært mange måter, ingen av dem positive. Saken har to hoveddimensjoner slik jeg ser det.

1. Knutsen melder at ingen ting av substans egentlig endrer seg. Men støtteordningen skal få et nytt jålete navn («kunstnerskap») og 12-årsregelen er fjernet. For øvrig skal de stikke litt kjepper i hjulene for noen søkere, bli litt utydeligere og så videre. Knutsen skriver: «Formålet med justeringen av retningslinjene er å gi flere scenekunstkonstellasjoner tilgang til forutsigbarheten og handlingsrommet tilskudd over ordningen gir til videre utvikling av kunstnerskap». Hva betyr egentlig dette? Absolutt null og niks. Det er unnfallende og ikke etterprøvbart byråkratiprosa med litt buzzord. I all hovedsak: Ingen tydelig eller begripbar endring. Dette er, om ikke overraskende, ganske så oppsiktsvekkende.

Scenekunst, enten den er fri eller ufri, endrer seg faktisk hele tiden. At ikke noe skal ha endret seg på de 12 årene basisstøtteordningen har eksistert – skulle si det meste om hvilke analytiske og kunstfaglige ressurser Kulturrådet, fagutvalgene og administrasjonen besitter. Endrer ikke et felt seg, som på ulike måter legitimerer seg gjennom utvikling, utprøving, dynamikk – overhodet? Er Kulturrådet så fornøyd med seg selv gjennom 12 år at ingen ting trenger å endres?

I de nye retningslinjene står det, som innledning og begrunnelse: «Tilskuddsordningen har som formål å styrke scenekunstneres kunstneriske virksomhet. Den skal legge til rette for tidsbegrenset økonomisk forutsigbarhet for kunstnerisk videreutvikling, samt gjøre det mulig å planlegge produksjon og formidling i tilskuddsperioden.». Hva betyr dette? Hva betyr det egentlig? Hvis jeg som kunstner ønsker å søke om den viktigste støtten som finnes innenfor det frie scenekunstfeltet, hva er det jeg skal søke på? Hva mener de? Hvordan kan dette eventuelt etterprøves? Hvordan kan noen stå til ansvar om noe så fullstendig vagt? Finnes det én scenekunstner i Norge som ikke kan passe inn under denne paraplyen? Egentlig så handler dette, slik jeg ser det, om en utydeliggjøring som flytter definisjonsmakten over fra kunstneren og til saksbehandlingsapparatet og ulike utydelige skjønnsmessige vurderinger. De skal vurdere hva da? Skal man lete seg frem til det innlegget scenekunstkonsulenten publiserer den 11. februar, for å prøve å forstå noe mer av hva som er den kultur-, kunst- og kunstnerpolitiske/praktiske intensjonen og profilen i landets viktigste støtteordning for fri scenekunst? «Kunstnerskap» – hva er det, hva i all verden betyr det? Hvem er støtteordningen til for? Finnes støtteordningen for kunstnerne, publikum og samfunn, eller gjør den ikke det?

Så kan man jo innvende at det uansett har svært liten betydning hva som skal stå i noen retningslinjer, hva en scenekunstkonsulent uten reelle fullmakter, eller to faglige utvalg, måtte mene. Det har forrige høst tydelig vist. Basisfinansieringen tildeles nå fremover uten regler, prosedyrer, skikkelig saksbehandling eller etterprøvbare prinsipper – andre steder. I departementet, i Stortinget, og av rådet i Norsk kulturråd. Ingen trenger lenger å bry seg med å arbeide med søknader som skal behandles i et fagutvalg. Fremover er det personlig nettverk, forbindelser og evnen til å skaffe seg tilgang som blir avgjørende. Kulturrådet har selv orkestrert alt dette. Hva representerer dette skiftet? Og, hvordan og hvorfor ble det hele slik?

2. De faglige utvalgene for scenekunst og dans behandlet tidlig høsten 2018 en rekke søknader om basisfinansering. De laget en tilrådning som rommet et begrunnet avslag til Jo Strømgren Kompani og en eller annen form for rosende omtale av noen søkere (som ikke ble tilrådet støtte), hvorav Mia Habib Productions skal ha vært en av dem. Norsk Kulturråd tilsidesetter i løpet av ett møte, uten forvarsel, avslaget til Jo Strømgren, og tildeler dessuten basisstøtte til Mia Habib Productions. Noen kvalifisert saksbehandling fra sine egne faglige utvalg vil de ikke vite noe av. Det hele er ifølge rådets leder Tone Hansen helt greit og fint Noen innblanding eller overstyring fra departement eller andre politiske beslutningstakere skal heller ikke ha funnet sted. Noe som, så vidt jeg kan bedømme, er direkte løgn.

Tidlig på kvelden lørdag den 1. desember 2018 stod kulturminister Trine Schei Grande på talerstolen på Dokkhuset Scene i Trondheim i forbindelse med presentasjon av den rykende ferske Kulturmeldingen. På senere spørsmål fra salen om basisfinansiering til Jo Strømgren Kompani svarer Grande, i full offentlighet, at nei, det burde jo aldri ha skjedd. Hun avdekker deretter bakgrunnen. SV (!) hadde truet med å opprette en egen post på statsbudsjettet for Jo Strømgren Kompani hvis det ikke ble sørget for at kompaniet fikk basisfinansiering. Fordi sirkuset da hadde vært komplett ønsket Grande av flere, og kanskje forståelige grunner, å unngå dette. Derfor kom hun/man/noen frem til en løsning der Kulturrådet skulle få ekstra midler til basisfinansieringen – under forutsetning av at Jo Strømgren Kompani fikk støtte. Voila.

At kulturminister Grande faktisk er så åpenhjertig skal man jo egentlig takke henne for. At hun de samme dagene som den nye kulturmeldingen er i trykken bryter eklatant med et av de viktigste prioriterte prinsippene (armlengdes-avstand) i hennes egen melding – det er jo knapt nok til å kunne tro. For en timing! Man vet jo også, blant annet gjennom de siste måneders debatt omkring Ways of Seeing (der jeg er dramaturg) hva hennes egne regjeringspartnere tenker og ikke tenker rundt kulturpolitikk. Kulturmeldingen er derved de facto bare en bunke høytravende, skravlete, verdiløse papirer som det ikke finnes noen intensjon om skal ha noen som helst form for virkning overhodet. Altså ikke en gang på henne selv, avsenderen av meldingen. Så vidt jeg kan forstå innrømmet Grande der og dat hun har brutt norsk lov, loven om Norsk kulturråd.

Så vidt jeg kan se har Kulturrådet i denne saken også selv brutt denne loven gjennom å akseptere denne formen for innblanding og innføring av kupporientert saksbehandling. Lover er fint, men ikke hvis de er brysomme (litt som med kunst), og i hvert fall ikke hvis man ikke forstår hva man skal med dem. Ikke engang lover som er til for å beskytte ens egen virksomhet (og noen gjennom hundreår tilkjempede prinsipper og praksiser) har man vel strengt tatt bruk for i Norsk kulturråd. Hva man skal med et slikt kulturråd og en slik leder av kulturrådet er meg faktisk dypt ubegripelig. En slik blanding av uetterrettelighet, prinsippløshet og mangel på innsikt i helt elementære problemstillinger og perspektiver knyttet til utvikling, finansiering og produksjon av kunst, skal man i en slik sammenheng lete fryktelig lenge etter. Og den brautende retorikken og selvrettferdigheten Kulturrådet fører rundt sin egen inkompetanse og uetterrettelighet er kongenial. For en gjeng. Og tausheten rår.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER