Kulturrådet må bygge faglighet på alle områder

Engasjementet for scenekunstfeltet er sterkt. Det forstår jeg godt, og det er jeg glad for. Jeg har vært scenekunstner og produsent i feltet selv, og kjenner utfordringene med papirmølla, mange søknader og ulike frister, og jeg har alltid satt stor pris på god veiledning fra de mange dyktige ansatte innen scenekunst i Kulturrådet. Jeg har førstehåndserfaring med hvor viktig et sterkt fagmiljø er i en virksomhet som Kulturrådet.

Men det er ingen motsetning mellom det å være engasjert i scenekunsten og samtidig anerkjenne behovene til de andre kunstformene. Derfor reagerer vi på Rongved Amundsens påstand om at «det er ganske lett å få et overblikk over det norske litteraturfeltet fra en kontorplass i Oslo og kunnskapsinnhenting om musikk kan gjøres med et abonnement på Spotify». Det fremstår som en karikering av hvordan kunstsektoren fungerer.

Svært mange kunstuttrykk baserer seg på fremføringer, og oppstår i møte mellom publikum og scene, og under Norsk kulturfond er det tilskuddsordninger for formidling for alle kunstområder. For Kulturrådet er det viktig å være tett på både kunstproduksjonen og kunstformidlingen på alle kunstfelt, og alle ansatte som jobber kunst- og kulturfaglige vurderinger er involvert i dette arbeidet. Jeg forstår at Rongved Amundsen ønsker å løfte frem scenekunstens egenart. Men for oss i Kulturrådet er det viktig at vi sikrer likebehandling.

Kanskje er det dette som gjør at Mia Habib i en annen sak på scenekunst.no sier at hun ikke tror på begrunnelsen for å legge ned stillingen som scenekunstkonsulent. Her kan jeg ikke annet enn å henvise henne til stortingsreferatene fra 2017, der denne typen stillinger ble gjort ulovlig. Åremålsstillingen som scenekunstkonsulent ville måttet opphøre, helt uavhengig av Kulturrådets øvrige omorganisering. Men når vi samtidig fikk et oppdrag fra departementet om å gå gjennom vår samlede forvaltningspraksis ga det oss en anledning til å tenke nytt om hvordan vi kan styrke fagligheten i hele virksomheten.

Har involvert ansatte Det er ingen mangel på sterke beskyldninger i denne debatten. Rongved Amundsen skriver i sin siste kommentar at jeg nå mangler tillit fra mine ansatte. Det er en påstand jeg reagerer sterkt på. Påstanden er basert på et brev fra Forskerforbundet som ble sendt ledelsen i Kulturrådet i september i fjor. Rongved Amundsen har fått innsyn i dette brevet, men hun nevner ikke at hun også har fått innsyn i mine svar.

Alle ansatte har vært involvert i omorganiseringen. Det har foregått både gjennom intervjuer og undersøkelser tidlig i prosessen, gjennom en serie workshops der vi diskuterte ulike prinsipper for en fremtidig organisering, gjennom en omfattende kompetansekartlegging og til slutt gjennom ordinære forhandlinger med fagforeningene.

Jeg forventer ikke annet enn at dyktige ansatte stiller kritiske spørsmål til hvordan prosessen foregår. Derfor har jeg også besvart brevet punkt for punkt. At det er ulike syn på en omstilling i en virksomhet med 130 ansatte er helt selvsagt. At Forskerforbundet i tillegg påpeker arbeidsbelastningen vi står i under koronakrisen ser jeg utelukkende på som positivt. Det er også viktig når vi går i dialog med departementet om hvordan vi skal prioritere oppgaver og fordele ressurser i tiden fremover.

Status som direktorat Med i dette bildet hører den gamle diskusjonen om Kulturrådets status som direktorat, som nå løftes frem av Sigrid Røyseng og Ánde Somby. Røyseng og Somby spør om vi skal ha «Kulturråd eller direktorat», men Kulturrådets administrasjon er allerede et direktorat. Armlengdesfunksjonen har hele tiden ligget i selve rådet og fagutvalgene rådet selv nedsetter, ikke hos de ansatte.

Røyseng satt selv i Hamnen-utvalget som leverte sin gjennomgang av Kulturrådet i 2014, der flertallet anbefalte at administrasjonen fortsatte med både direktoratsoppgaver og sekretariatsoppgaver. Røyseng tok ut dissens og foreslo at administrasjonen ble delt i to. Det er ryddig av henne, og jeg har respekt for at hun fortsatt står for samme standpunkt. Men også Løken-utvalget fra 2007 slo fast at administrasjonen fint kunne håndtere begge typen oppgaver, og at en deling ville svekke fagmiljøet.

For min del er derfor denne diskusjonen avsluttet. Min jobb er å fokusere på hvordan vi skal løse den samlede porteføljen av oppgavene våre på en god måte. Da håper jeg sektoren også vil rette blikket mot hva vi faktisk leverer i tiden som kommer, i stedet for å begrense diskusjonen til hvordan vi organiserer oss.

Kulturrådet får flere brukere I Rongved Amundsens første innlegg i denne debatten ble det sagt at «Kulturrådet burde gått i dialog med brukerne». Men Kulturrådets «brukere» blir stadig flere. Selv før koronaen mottok vi 20 000 søknader i året, på både kunstfaglige og administrative ordninger. I tillegg kommer de andre oppgavene Kulturrådets administrasjon har fått de siste årene, som jeg ikke skal kjede leserne med å ramse opp på nytt. Vi tar dem imot med glede, fordi vi er overbevist om at vi har en kompetanse som kan bidra positivt for hele kultursektoren.

Men nye oppgaver innebærer ikke en nedvurdering av de gamle. Norsk kulturfond er helt vesentlig for Kulturrådets ansvarsområde og identitet. Det endres ikke av en omorganisering. Samfunnsoppdraget består, og målet er at fagligheten skal styrkes. Der tror jeg Rongved Amundsen og jeg er enige. Og så får vi akseptere at vi er uenige om mye annet.