Kulturdepartementet. Foto: Ilja Hendel

Kulturpolitikk på ville veier

Hva vil Kulturdepartementet med de strukturelle endringene av forvaltningen av norsk scenekunst? Det er virkelig ikke godt å si.

Da daværende kulturminister Trine Skei Grande la frem kulturmeldingen Kulturens kraft i 2018, var det spenning knyttet til hvilke visjoner og mål, men også gjennomførbare utviklingsstrategier, som skulle skisseres for scenekunstfeltet. Men selv om kulturmeldingen ble godt mottatt, ikke minst fordi den understreket kulturens betydning for demokratibygging og ytringsfrihet, var den vag og uten konkrete planer eller forslag på løsninger på scenekunstfeltets utfordringer. I kulturmeldingen står det et par setninger om at det planlegges ansvarsoverføringer til Kulturrådet, men det står også at dette er noe som må vurderes og at institusjoner og fritt felt bør ses i sammenheng. Til tross for uklarhetene satt mange forventningsfullt positive igjen. På det tidspunktet var også det store usikkerhetsmomentet den kommende regionreformen – en reform der det etter hvert ble skissert store endringer i fordelingen av ansvar for finansieringen av institusjonsteatrene. Reformen ble droppet av kulturminister Abid Raja.

Forventningene som oppstod i kjølvannet av kulturmeldingen kom også av at scenekunstfeltet ble lovet oppfølging. Da kulturmeldingen ble lagt frem uten de store politiske vyene, ble det gitt nye løfter om at det ville komme andre dokumenter der de kulturpolitiske planene skulle redegjøres for. Dette innebar blant annet en scenekunststrategi. Den har latt vente på seg. Hver gang det har vært stilt spørsmål om hva som tenkes rundt den fremtidige finansieringen og forvaltningen av scenekunsten i Norge, har svaret fra Kulturdepartementet vært at vi må vente på scenekunststrategien. For ikke lenge siden sa kulturminister Raja til Dagsavisen at strategien skal foreligge før sommeren. Men som direktør i Danse- og teatersentrum Tove Bratten påpekte i et intervju med meg her på Scenekunst.no i januar, så er ikke denne scenekunststrategien et dokument som skal forankres gjennom høringsrunder eller vedtas i Stortinget. Det har hele tiden vært tenkt som et dokument for den sittende regjeringen og den nåværende kulturministeren. Og det er valg i september. Hvis den først foreligger bare noen få måneder før stortingsvalget, er det vanskelig å forstå hva kulturministeren skal med den strategien, og på hvilken måte det skal være et dokument som skal bidra til en helhetlig utvikling av scenekunstfeltet.

Samtidig som scenekunstfeltet har ventet på strategien, har Kulturdepartementet stått for store strukturelle endringer av forvaltningen. Da statsbudsjettet for 2021 ble lagt frem, fikk vi vite at Verdensteatret og Jo Strømgren Kompani skulle inn på statsbudsjettet og at posten skal forvaltes av Kulturrådet. Det ble lagt frem som en gladsak, men de strukturelle sidene ble ikke diskutert eller gjort rede for. Hvorvidt dette er tenkt som en langsiktig ordning for langvarig finansiering av etablerte scenekunstgrupper eller om det bare gjelder disse to kompaniene, ble det for eksempel ikke sagt noe om. Hvis det skal være en søkbar ordning, burde det redegjøres for hvilke kriterier man skal legge til grunn og hvem som skal bestemme det. Skal det avgjøres byråkratisk eller av fagfeller? Hvilke vurderinger ble gjort da akkurat disse to kompaniene ble valgt? Og hva blir fremtiden til Kulturrådet når direktoratslinjen skal vokse og innbefatte denne nye ordningen? Et av de store spørsmålene har hele tiden vært hvordan man i fremtiden skal drive finansiering av etablerte scenekunstkompanier. Å redde to kompanier som rett nok har hatt en vanskelig situasjon de siste årene, løser ikke de strukturelle spørsmålene om finansiering, organisering og forvaltning.

Overføring av institusjonsteatrene til Kulturrådet
Nylig fikk institusjonsteatrene beskjed om at ansvaret for teatrenes søknader og rapporter skal overføres fra Kulturdepartementet til Kulturrådet. Dette er en stor strukturell og faktisk endring som naturligvis fører til mye uro blant teatrene. Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsperson, Anette Trettebergstuen, stilte 12. februar spørsmål til kulturministeren om hva som menes med disse store endringene. Hovedpoenget i spørsmålet hennes er hvorfor denne endringen skal gjennomføres uten at de er forankret hverken hos institusjonene som er berørt eller i Stortinget. I svaret til kulturminister Raja gjentas det hvilken endring som skal skje, men han forklarer ikke hvorfor det skal skje utover at han mener det er forankret i kulturmeldingen og vil føre til “bedre arbeidsdeling.” At Kulturrådet og Kulturdepartmentet er to helt ulike institusjoner med ulike formål eller at dette endrer hva Kulturrådet er, berøres ikke av kulturministeren.

Det vi er vitne til nå, er en kulturpolitisk ledelse som utfører store endringer uten at de er en del av en helhetlig tankegang. Den lovede scenekunststrategien vil eventuelt komme etter at alle endringene er gjort og uten at feltet har hatt mulighet til å argumentere for eller imot. Det har ikke vært høringsrunder, og ingenting skal vedtas i Stortinget til tross for at hele det norske scenekunstfeltet får endret forvaltningsstrukturen. Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret på statsbudsjettet kan virke som en liten endring da den ble vedtatt med statsbudsjettet, men det vi ser er en endring i forvaltningsstruktur som ikke er redegjort for.

Statssekretær Gunhild Berge Stang fra Venstre påstår i et innlegg her på Scenekunst.no at endringene ikke er alvorlige. Det er mulig at forslaget om å overføre forvaltningen og søknads- og rapportbehandlingen av institusjonsteatrene til Kulturrådet har vært byråkratisk styrt og ønsket. Det kan være grunnen til at statssekretæren mener at det er av liten betydning og bare handler om hvor byråkratens kontorplass befinner seg. Det er i så fall foruroligende at hele forvaltningen kan endres uten at kulturpolitisk ledelse selv skjønner hva det er som skjer.

Fordi det helt siden kulturmeldingen har vært lovet et dokument som skal se helhetlig på scenekunstfeltet, har flere også håpet at større tanker har ligget bak de endringene som ikke har vært ordentlig begrunnet eller forankret. Det har vært bekymringsfullt at feltet ikke har fått vite hva de helhetlige tankene til kulturpolitisk ledelse har vært, men allikevel har det hersket en idé om en sammenheng vi snart har skullet få innsyn i. Nå virker det mest som om politikken på scenekunstfeltet behandles etter tilfeldighetsprinsipper og mangler et helhetlig overblikk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER