Kulturpolitikk for fremtiden?

To dager etter at forslaget til statsbudsjett for 2019 ble lagt frem møttes flere av medlemmene av kulturkomiteen på Stortinget til paneldebatt med kulturminister Trine Skei Grande på Kulturhuset i Oslo.

Det virker trivelig å sitte i kulturkomiteen på Stortinget. Her er alle mer eller mindre enige, de nikker når de andre snakker og utfyller hverandres argumenter. Det er ikke stor uenighet om at det er viktig for Norge med mye og god kunst og kultur. Alle i panelet, Anette Trettebergstuen (Ap), Freddy André Øvstegård (SV), Geir Jørgen Bekkevold (KrF) og Kristin Ørmen Johnsen (H) virket innledningsvis ganske fornøyd med statsråden. Selvfølgelig synes opposisjonen at det burde vært avsatt enda mer penger. Det har vært et langsiktig mål at avsetningen til kultur skal være på én prosent av statsbudsjettet, og opp dit gjenstår det fremdeles et par milliarder, ble det sagt, men heller ikke de rødgrønne lyktes i å nå dette målet, og en økning på 640 millioner, som vi ser i dette forslaget, må kunne karakteriseres som betydelig.

Mangfold og likestilling
Kulturminister Trine Skei Grande fikk lov å innlede. Jeg tviler ikke et sekund på at hun synes at det er viktig med god kulturpolitikk og økte midler. Hun fokuserer på ”drive” og engasjement, på frivillighet og tilgjengelige kulturarenaer. Jeg er overbevist av dette engasjementet, men klarer ikke å la være å tenke at for oss som til enhver tid direkte eller indirekte lever av de midlene som bevilges til kultur over statsbudsjettet, er kultur mer enn det som gir glede og krydder i hverdagen. Kulturpolitikk angår livene våre.

Statsråden fremhevet arbeidet for økt mangfold i budsjettet. Over hele kunstfeltet er det nå glede for at Balansekunst, en sammenslutning av over seksti kunst- og kulturorganisasjoner som arbeider for å styrke likestilling og mangfold i kulturlivet nå er blitt bevilget 1.5 millioner kroner. De søkte også penger i fjor, men fikk ikke bevilget midler av daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland. Statsråden understreket også at det er satt av 20 millioner kroner til en egen pott som skal gå til ulike prosjekter og tiltak som skal satse på mangfold og likestilling.

Da dette senere ble tatt opp i paneldebatten var alle støttende til bevilgningen til Balansekunst. Grande selv og Kristin Ørmen Johnsen fra Høyre påpekte begge to at det var så viktig at dette engasjementet kom nedenfra, at det ikke var noe staten eller byråkrater kunne gjøre, men at det måtte komme fra feltet selv. Balansekunst hadde kanskje ikke blitt noe av hvis ikke feltet hadde sett at det var viktig, men representantene fra venstresiden var raske med å si at de ikke var enige i at alt måtte komme nedenfra, men at arbeid for likestilling og mangfold også måtte gjøres fra politikerhold. Anette Trettebergstuen langet ut mot nåværende barne- og familieminister Linda Hofstad Helleland og understreket at det ikke er noen avsetninger til likestilling i dette forslaget til statsbudsjett.

Kulturarenaer
Både i sin presentasjon av statsbudsjettet på Dramatikkens hus på mandag og i sin innledning til paneldebatten trakk statsråden frem det hun mener har vært et urettferdig fokus på manglende bevilgninger til kulturbygg. Hun påpekte at det bygges for harde livet i Oslo, men at det også bevilges penger til kulturbygg over hele landet, og trakk spesielt frem Tou scene i Stavanger. I debatten ble det også fremhevet at det å støtte kulturarenaer fører til en styrking av hele feltet, også frivilligheten. En ting er de store kulturhusene, men det er viktig at det også satses på tilgjengelighet på gode øve- og prøvelokaler for alle barn og unge som vil drive med musikk eller teater. Freddy André Øvstegård påpekte at det brukes 28 ganger mer penger på idrettsanlegg enn på kulturbygg. Kuturministeren stilte et retorisk spørsmål til salen om hva som skjer når man bygger nye skoler i tilknytning til idrettshaller, for da forsvinner scenene. Før hadde alle gymsaler også en scene, men nå bygges det moderne idrettshaller der det ikke er plass til kulturen. Senere i debatten uttrykte Kristin Ørmen Johnsen at det var viktig at det ble gitt tilgang til skolene sånn at korps og andre kan bruke lokalene og at lokalene er egnet for kulturformål. Det er klart at rekrutteringen til et bredt kulturfelt kommer fra lokalmiljøene og at det å gjøre kultur tilgjengelig tidlig vil være en styrke for feltet. Mye av dette ligger på kunnskapsministerens bord, og det ble henvist til at Trine Skei Grande har gått sammen med Jan Tore Sanner om å lage en egen barnekulturmelding. Alle kritiske spørsmål om dette ble derfor avfeid med at vi må vente på den.

Uenighet
Først mot slutten av debatten kunne man spore noen egentlig uenighet. Det første gjaldt det viktige poenget med det som effektivt nok heter ”avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen”, forkortet til ABE. Kulturministeren var ivrig på å si at selv om hun ikke hadde hatt noe med dette å gjøre nå, er hun tilhenger av reformen. Hun mener at det er viktig at man ser hvordan man drive kunstinstitusjoner mest mulig effektivt for at man ikke bruker mer penger enn nødvendig i institusjonene. Hun var særlig glad for at pengene som ble spart inn på ABE går til andre kulturformål. Fra opposisjonshold ble det fulgt opp med at institusjonene allerede driver svært effektivt, og at det dermed vil gå utover driften.

Anette Trettebergstuen satt dette i sammenheng med nødvendigheten av å styrke kunstnerøkonomien. Hun henvendte seg til salen og påpekte hvordan mange i salen gjør arbeid de ikke blir tilstrekkelig kompensert for, og sammen med Øvstegård fra SV snakket de om viktigheten av å anerkjenne at kunstnere var arbeidsfolk. Kristin Ørmen Johnsen tok ordet og sa at de selvfølgelig anerkjenner det, men det førte til latter fra salen. Her grep kulturministeren inn igjen og sa at ABE står for 0,5 prosent, og det er ikke en alvorlig nedgang. Hun understreket at Venstre har fått gjennom en styrking av pensjons- og sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende, og at det vil ha innvirkning på kunstnerøkonomien og på forholdene kunstnere jobber under.

Jo Strømgren Kompani
I forslaget til statsbudsjett ligger det en økning av Norsk Kulturfond med syv millioner kroner. Det er fint. Det gir Kulturrådet litt mer handlingsrom. Både på pressekonferansen etter offentliggjøringen av statsbudsjettet og i innledningen til debatten påpekte Trine Skei Grande at hun ikke kunne detaljstyre Kulturrådet. Hun kan derfor ikke bestemme at det skal gis penger til Jo Strømgren Kompani (JSK), men nå hadde Kulturrådet fått midler nok til at de kan gjøre det dersom de vil. ”Dere vet jo at det finnes noe som heter armlengdes avstand”, sa kulturministeren til salen, ”så jeg sier det mest til de som sitter bak her.” Alle kulturpolitikere kjenner til prinsippet om armlengdes avstand og at det ikke er politikere som skal avgjøre kunstnerisk kvalitet eller hvem som skal motta støtte fra kulturfondet. Det er uansett for lettvint å si at nå kan Kulturrådet bevilge penger til JSK hvis de vil. Det vet også kulturministeren. Det er organiseringen av basisfinansieringen som har gjort at JSK ikke lenger får støtte fra Kulturrådet. Det er også blitt forklart at de søkte om prosjektstøtte, men fikk avslag. Det er ikke mangel på penger hos Kulturrådet som har avgjort dette avslaget, men kan være alt fra søknadstekniske ting til at det de har søkt penger til ikke er det prosjektstøtte skal dekke. Hva som skal skje med kompaniene som når 12-årsgrensen for basisfinansiering er det fremdeles ingen som vet. En påplussing av midler til kulturfondet løser ikke dette.

Å skyve JSK foran seg som noe norsk kulturpolitikk må beskytte er en gammel øvelse. Det har kommet gode ting ut av det som har kommet et bredt felt til gode, men nå er det på tide at kulturpolitikerne snakker om ordninger uten at det tas for gitt fra politikerhold at JSK er inkarnasjonen av god norsk scenekunst. JSK er i en helt spesiell posisjon med høyere egeninntjening og flere ansatte enn de aller fleste scenekunstkompanier. Det vi trenger er en ordning som forstår hva feltet trenger, ikke spesialtilpasninger for ett kompani.

Det var derfor gledelig at i det minste Freddy Øvstegård løftet blikket vekk fra JSK og så på utfordringene til andre kompanier, her i særdeleshet Verdensteatret som ikke har muligheter til den typen egeninntjening som JSK holder seg med. Hva som skulle skje med basiskompaniene ble diskutert etter at det ble stilt et spørsmål om det fra Tove Bratten, leder i Danse- og teatersentrum. Hun påpekte også at det har vært kuttet i reisestøtteordningen fra Utenriksdepartementet, og at dette vil ha stor innvirkning på de internasjonale mulighetene til norske scenekunstkompanier. Dette ligger utenfor Kulturdepartementets mandat, og Trine Skei Grande uttrykte skuffelse over dette, før hun fortsatte med venstrepolitikerspråk om at det scenekunstnere egentlig holder på med er eksport, ikke Norgesreklame.

Godt sted å se fremover fra
Norsk kulturpolitikk ser ut til å være på et godt sted. Det er økning i bevilgningene og det ser ut som om det er et godt samarbeidsklima på Stortinget. Det ble vitset en god del om at Geir Jørgen Bekkevold fra Kristelig Folkeparti skulle samarbeide til venstre og om det skulle bli regjeringsskifte, men sett bort fra ulike oppfatninger når det kommer til statens involvering i likestillings- og mangfoldsarbeidet og ABE-reformens påvirkning på kulturinstitusjoner, er konsensus det som virker mest gjennomgående. Da Trine Skei Grande overtok som kulturminister etter Linda Hofstad Helleland skrev jeg at det var som å hoppe etter Eddie the Eagle, det skulle mye til at hun ikke skulle gjøre en bedre og mer tillitsvekkende jobb enn sin forgjenger. Nå er denne tillitsøkningen omgjort til faktiske kroner, og da nærmer det seg kanskje V-stil.

 

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER