The Magnet Theatre Early Years production AHA! fra 2016.

Kulturnasjonen Sør-Afrika

Utdaterte fordommer og manglende kunnskap gjør at vi gir kulturnasjoner utenfor den vestlige sfæren en annenrangsstatus de ikke fortjener. Et av dem er Sør-Afrika. 

Fra verdens eldste hulemalerier, som ble laget for over 75 000 år siden i Blomboshulen utenfor Cape Town, til det moderne Zeitzmuseet for afrikansk samtidskunst fra 2017, har kunst og kulturuttrykk stått sentralt i Sør-Afrika.. Landets første innbyggere, urfolkene San og Khoikhoi, etterlot seg en rik kulturarv som lever videre til tross for at menneskene  i dag nærmest er utryddet. Klikkekonsonantene i Xhosaspråket, et av landets elleve nasjonale språk, og symbolske representasjoner av jakt, dyr og andre aspekter av livet i hule- og bergmalerier, er eksempler på San og Khoikhoi-folkenes innflytelse. 

Da de første bantufolkene emigrerte fra Øst-Afrika til sørligere deler av kontinentet rundt år 600 etter vår tidsregning, utviklet de etter hvert unike kulturer. Krigerdansen indlamu fra Zulufolket og de fargesterke og geometriske husmaleriene til Ndebelefolket er blant noen av de mange uttrykkene som vokste fram og som fortsatt eksisterer i dag. Tradisjoner og urfolksepistemologier ble opprettholdt ved tidlig innstudering, gjerne fra barnsben av, for å kunne føres videre og innoveres. Dette har gjort tusenårgammel musikk, dans, poesi og håndverk tildel av dagens Sør-Afrikas kollektive minne og kulturarv. 

De underkuedes stemme
Kolonialistiske krefter fra England og Nederland kneblet afrikanske uttrykk hardt da de fra 1600-tallet kjempet seg imellom om herredømmet over Sør-Afrika. Elskede tradisjoner og ritualer som hadde eksistert i flere århundrer ble avfeid som primitive, hedenske og til og med kjetterske. Undertrykkelsen kulminerte i det beryktede Apartheid-regimet – den offisielle segregeringspolitikken som fra 1948 til 1994 systematisk undergravde svarte og fargede sørafrikaneres menneskerettigheter. Dette inkluderte også undertrykkelse av kunst- og kultur. Men på tross av statlig sensurering av politisk kunst, florerte samfunnskritiske kulturuttrykk som for eksempel jazzmusikk fra det kulturelle knutepunktet Sophiatown, utenfor Johannesburg. Samtidig utløste den påtvungne situasjonen en del kreativitet, som å bruke gummistøvler i gruvearbeid til kommunikasjon og perkusjon, gumboot-dansen

Krysninger
Koregraf Dada Masilos tolkning av balletten Giselle er et verk som står i krysningen mellom vestlige og afrikanske innflytelser. Den første akten følger grunnreglene for klassisk ballett, mens den andre akten inkorporerer dans fra sangomaer, tradisjonelle naturleger som gjennom spiritualitet og urfolksepistemologi har behandlet sørafrikaneres helseplager og livsutfordringer i årevis. Klassisk ballett har en kolonialistisk bismak i Sør-Afrika fordiden av kolonimaktene ble posisjonert som den opphøyde danseformen og dermed ble brukt til å undertrykke og nedprioritere andre, lokale danseformer og estetikker. Selv om man aktivt arbeider for å likestille vestlig og afrikansk dans, er denne prioriteringen av ballett i Sør-Afrika fremdeles synlig. For eksempel er det eneste dansekompaniet som er knyttet til og økonomisk støttet av Universitetet i Cape Town, Cape Town City Ballet. Det investeres rett og slett mindre i afrikanske dansetilnærminger. Dada Masilo sjonglerer påført, opphøyd vestlig estetikk og tradisjonell og lavere ansett kunst i sine verk, på en måte som er typisk for Sør-Afrikas komplekse historie og identitetsproblemer. Dada Masilo har opptrådt i Tyskland, Storbritannia, USA og Norge. 

Født fri
Born frees er navnet på den første generasjonen som har vokst opp i post-apartheid Sør-Afrika. Selv om de lever i ruinene apartheidstrukturen etterlot seg, representerer de håpet for en likestilt og rettferdig nasjon. I går markerte Sør-Afrika den offentlige høytidsdagen National Youth Day. Datoen 16.juni er valgt til minne om protestene i Soweto mot innføringen av afrikaans (en versjon av nederlandsk som blir snakket av deres etterkommere i Sør-Afrika) som undervisningsspråk i 1976. På samme måte som fornorskningspolitikken ville undertrykke samisk kultur og språk, ville apartheidregimet bruke afrikaans til å svekke posisjonen til lokale, afrikanske språk som Zulu, Xhosa, Venda og mer. Protestene endte opp i en massakre  der over 100 skoleelever ble drept. 

En tilnærming til kunst for kunstens egen skyld, l’art pour l’art,  har til stadighet vært et middelklassefenomen.  I Sør-Afrika ble det rasialisert. Denne kunsten ble ansett som et privilegium for den hvite minoriteten og var lite tilgjengelig for brorparten av befolkningen som er svart og underpriviligert. For den svarte befolkningen  ble istedenfor viktig å bruke kunst som en inngangsport til å utvide forståelsen av de historiske urettferdighetene og en mulighet til transformasjon på bde intellektuelt og sosioøkonomisk nivå. 

Etter apartheids fall anerkjente man sprengkraften som lå i landets svarte og fargede uttrykk som hadde blitt undertrykt under kolonitiden og apartheidregimet. Landet ville markedsføre seg selv som et moderne demokrati og legge sin turbulente kolonihistorie bak seg. Man gikk aktivt inn for å løfte de frem for å vise en ny, inkluderende identitet som omfavner alle kunst- og kulturuttrykk landet har å by på, på en likeverdig måte. Kultur ble dermed raskt et av landets viktigste eksportvarer. Blant de tidligste suksessene har vi Africa Umoja – The Spirit of Togetherness, en musikal pakket med tradisjonelle og moderne sang og dans. Todd Twala og Thembi Nyandeni rekrutterte unge talenter i Soweto. Ved tusenårsskiftet var det en braksuksess i London, og musikalen er siden blitt vist i over 50 land. 

Kunst for kunstnernes og fellesskapets skyld
Africa Umoja etablerte en forretningsmodell som høstet talenter fra underpriviligerte områder til scenekunstproduksjoner. Unge mennesker kunne bruke sin lidenskap som levebrød. Kunsten  “…tillater dem også å gi tilbake til de områdene som de henter sin kraft og inspirasjon fra. Jeg vet om to i kompaniet som allerede har oppgradert boligene til bestemødrene sine De har aldri før hatt en mulighet til å kunne bidra på denne måten”. Dette sa den sørafrikanske koreografen Gregory Maqoma, om danserne i kompaniet Via Katlehong fra Johannesburg, i samtale med koreograf Thomas Talawa Prestø.  Maqoma koreograferte verket Via Kanana for kompaniet, som ble vist ved Dansens Hus i fjor. Sitatet illustrerer hvilken livsomveltende konsekvenser kunst kan ha. At de har klart å omgjøre  sin kulturelle kapital til økonomisk kapital er med på å jevne ut skjevfordelingen av ressurser som fortsatt preger landet. Ifølge GINI-indeksen, som måler sosioøkonomisk ulikhet, er Sør-Afrika det landet som har høyest sosial ulikhet i verden.

Konsekvensene av Covid19-pandemien har vært alvorlige for kunst- og kulturfeltet her i Norge, men er mer prekære i Sør-Afrika. Landet var blant de hardest rammet av viruset i Afrika, og de innførte en nedstengning av samfunnet fra 27.mars som har blitt utvidet gang på gang i skrivende stund. Særlig performative uttrykk som musikk, dans og teater har lidd siden de er avhengige av billettinntekter for å overleve. Det gjør fremtiden til mange kunstnere og kunstinstitusjoner usikker. 

Fra potensial til profesjonell: Magnet Theatre
Magnet Theatre er en prisbelønt teaterskole i Cape Town som i tre tiår har utdannet svart og farget ungdom fra underprivilegerte områder til fremtider i scenekunst. På grunn av pandemien står den for første gang i fare for å legges ned. Dette vil gjøre gapet mellom townships og teaterscenen, som Magnet Theatre har forsøkt å tette, større. Dette kan potensielt undergrave fremtiden til sørafrikansk scenekunst, ved at fremtidige generasjoner vil miste denne gylne muligheten tidligere generasjoner har hatt. Av den grunn, har dramaturg Mariken Lauvstad og jeg, som begge har bodd i Cape Town og opplevd dets pulserende kunstscene, gått sammen om å opprette en innsamlingsaksjon for å berge årets studenter og skolens eksistens. Vi valgte å lansere det på den nasjonale ungdomsdagen i Sør-Afrika, for å kommunisere hvor viktig den unge populasjonen er for et lands fremtid, særlig et land med stort potensiale og kompleks historie. Alle bidrag, både store og små, settes stor pris på. Unge talenter må ta sin rettmessige plass i scenekunstfeltet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER