Kulturhus og innholdet i dem

Rapporten Arena, kunst og sted har undersøkt arenabegrepet og utviklingen av kunstarenaer i Norge. Formålet har vært ”å få mer kunnskap om relasjonen mellom etablering og drift av ulike typer av produksjons- og formidlingsarenaer (scener, visningssteder, kulturhus) og formidlingsbehovene og ambisjonene som eksisterer i kunstfeltene selv.”

Uni Research Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen har laget rapporten på oppdrag fra Kulturrådet. Tirsdag 27.oktober ble rapporten lansert på et seminar på Litteraturhuset i Oslo.

Selve rapporten er todelt. Første del er en kvantitativ undersøkelse som har gått ut til 200 kulturinstitusjoner i Norge. Andre del er en case study av fire kulturarenaer: USF Verftet (Bergen), Bergen Kunsthall, Odda bibliotek og Regional Arena for Samtidsdans i Sandnes.

Tilveksten i antall arenaer har vært enorm, i følge rapportforfatter Ole Andreas Brekke under lanseringen. 70% av de såkalte ’allmenne arenaene’ og 51% av de ’spesialiserte arenaene’ i spørreundersøkelsen er etablert etter 1990.

Men hvor mange kulturhus trenger Norge, og har vi nok kapasitet til å fylle dem med et innhold av høy nok kunstnerisk kvalitet?

Høyt aktivitetsnivå I Kulturutredningen 2014 stiller Enger-utvalget flere steder (f.eks. 270, 272) spørsmål ved hvilket innhold kulturhusene fylles med. Utvalget skriver også at kommunenes

investeringer i kulturhus i mange tilfeller ser ut til å være inspirert av Richard Florida og hans teorier om at kultur og den kreative klassen kan bidra til befolkningsvekst og næringsutvikling. Utvalget påpeker at nordiske forskningsprosjekter har vist at Floridas teorier ikke nødvendigvis er anvendelige på nordiske forhold og kanskje i første rekke har gyldighet i storbyregionene i Norden.(71)

Rokkansenterets og HiBs svar i arena-rapporten er at kulturarenaene de har undersøkt har et høyt aktivitetsnivå – samt at de fleste arenaene kan vise til økte driftsresultater.

Men er det ensbetydende med å prioritere innhold? Hvilket innhold, eller hva som skaper aktivitet, sier rapporten lite om. Den sier noe om fordelingen av musikk, scenekunst, litteratur og billedkunst (hvor de to sistnevnte kommer klart dårligst ut og musikk er klart best representert) – men ikke hva slags scenekunst.

Lanseringsseminarets første halvdel bestod av en presentasjon av rapporten, samt kommentarer til denne – blant annet ved statsviter og analytiker ved Oxford Research A/S, Aase Marthe J. Horrigmo. Oxford Research A/S var også med i anbudsrunden da Kulturrådet utlyste arenarapporten – noe Horrigmo var helt åpen på i sin kommentar, inkludert årsaken til at de ikke fikk anbudet: ”for få kunstfaglige perspektiver”. Hun pekte i sin kommentar på at det trengs mer forskning på merverdien av det økte tilfanget av arenaer, samt på at fokuset på arena delvis kunne skyldes en feillesing av Richard Floridas teorier.

I andre halvdel holdt Erik Henningsen (Norsk institutt for by- og regionforskning) et foredrag, før et panel diskuterte rapportens funn. Panelet bestod av to kunstneriske ledere (Rickard Borgström fra Tou Scene og Rikke Komissar fra Akershus Kunstsenter), en kurator (Helga-Marie Nordby fra SALT) og en kultursjef (Jarle Førde fra Stjørdal kommune).

Sandnes kulturhus. Foto: Jarvin

Dybdestudien fra Vestlandet i Arena, kunst og sted viser flere ulike modeller for opprettelse av kunstarenaer. Da Bergen kunstforening ble til Bergen kunsthall, sank antallet medlemmer i foreningen betraktelig, men antall besøkende økte veldig, og arenaens internasjonale ry like så. Kulturklyngen USF i Bergen begynte som keramikerstudent Per-Harald Nilssons jakt på verksted, og huser i dag en mangfoldig blanding av kunstneratelierer, konsertscener og formidlingsaktører. I Sandnes kulturhus var det en potensiell næringspolitisk effekt i byutviklingen som gjorde politikerne mer positive: ”Kulturaktivitet var ikke en bieffekt av næringsvirksomhet, men derimot trekkplasteret for ”den kreative klassen” i form av tilflytning og bedriftsetablering.” (83).

I Odda er situasjonen mer krevende. Kapittelet om Odda består av et essay skrevet av Aslaug Nyrnes – som for øvrig er god og interessant lesning. Her peker hun på at den voksende interessen for det performative ved litteraturformidling på sikt kan kreve andre typer arenaer enn det tradisjonelle biblioteket (bildet):

I Odda er et selvstendig litteraturhus med driftsøkonomi foreløpig en utopi. Litteratur som kunstform har i utgangspunktet hatt biblioteket som arena. Den voksende interessen for det performative ved litteraturformidling har fungert produktivt gjennom å utvide selve innholdet og betydningen i arenabegrepet – som en hendelse – et ”hybrid verk” med utstrekning i tid og rom. Spørsmålet er om og når en mer profesjonell drift krever en mer permanent arena. (83)

Nyrnes trekker frem enkeltindividers innsats som avgjørende for utviklingen i Odda – og også rapportforfatterne viser til enkeltpersoner som avgjørende for flere av de øvrige arenaopprettelsene. I tilfellet USF var byggets eier Sætre sentral, mens intendanten i Bergen Kunstforening spilte en entrepenørrolle i omleggingen til kunsthall.

Hva slags innhold? Hvorvidt det er en myte at det brukes så mye midler på kulturhus at det ikke blir noe igjen til innhold, ble gjenstand for diskusjon flere ganger i løpet av lanseringsseminaret. Som Nordby påpekte, med bifallende nikk fra Komissar og Borgström, trenger ikke alt innhold nødvendigvis nyproduseres. Innhold kan i like stor grad handle om en re-kontekstualisering av allerede eksisterende verk. Nordby refererte i sin kommentar til billedkunsteksempler, men dette er vel så relevant for scenekunst. Det er velkjent at det er kostbart å produsere scenekunst, og flere produksjoner får kun få forestillinger før de tas av plakaten. Med re-kontekstualisering siktes det ikke bare til ren turnévirksomhet, men bruk av kurator eller andre til å finne eller lage en kontekst på det aktuelle stedet for det aktuelle kunstverket. Hva og hvordan en forestilling vil oppleves relevant for et publikum i Stjørdal er ikke nødvendigvis det samme som i Stavanger, men det er dette bindeleddet som re-kontekstualiseringsjobben består i.

Breddeundersøkelsen i rapporten gir i følge forfatterne "ikke grunnlag for å si at satsingen på bygg har gått på bekostning av å bedre produksjonsvilkårene for kunst. De vedgår at datagrunnlaget er usikkert, men skriver at "flere resultater […] indikerer en motsatt trend.” (105).

Slik tar rapportforfatterne til orde for (i hvert fall delvis) å knuse myten om at opprettelsen av kulturarenaer har gått på bekostning av innholdet i de samme – og andre eksisterende arenaer. Men det de ikke sier noe om (med unntak av Nyrnes’ essay om Odda bibliotek), er hva slags innhold arenaene fylles med. Ei heller sier den mye om hvilke typer rom de ulike arenaene består av. Dette faller muligens også utenfor undersøkelsens formål, og Kulturrådet har allerede igangsatt egne forskningsprosjekter med kvalitet som tema.

Fra velferdskommuner til velstandskommuner Horrigmo viste til at norske kommuner har gått fra å være velferdskommuner til velstandskommuner – samt at dette er en variabel som må tas i betraktning når man diskuterer ’kulturhusbølgen’ siden forventningene til hva en kommune skal tilby har endret seg. En antagelse har vært at nye, dyre kulturhus gir kommunen dårlig råd – noe som skaper ensretting i innholdsmarkedet. Horrigmos spurte hvorvidt det nødvendigvis er arenasatsingen som skaper en eventuell ensretting i markedet – eller om dette like gjerne kan ha andre årsaker?

Men det er vanskelig å si noe om andre eventuelle årsaker til ensretting uten å redegjøre for det kunstneriske innholdet i programmeringen på de ulike arenaene. Rapporten gir heller ikke svar på hva slags rom de ulike arenaene består av, og hvordan disse påvirker den kunstneriske produksjonen. Har kulturhusene hovedsakelig konsertsaler, black boxer, hvite kuber, prøvesaler? (og hva slags?)

Mellom Rancière og Florida Rapportforfatterne ser ut til å lene seg på filosofen Rancière både i beskrivelse av problemstilling for prosjektet og avslutningsvis i konklusjonen. Som en del av problemstillingen skriver de: ”Det er særlig to ulike måter kunsten er politisk på: som utopi – den skaper avstand til og underliggjør hverdagserfaringene, eller som mikropolitikk – den bryter opp tilvant tenkning og gjør oss sensitive overfor andre måter å ordne verden på. Det er altså gjennom å bidra til en ny inndeling av det materielle og symbolske rommet at kunsten har en politisk eller samfunnstransformerende funksjon (Rancière 2008).” (11). Men gjennom å definere en kulturarena som ”et fysisk rom for produksjon, formidling, opplevelse og fortolkning av kunst som er geografisk lokalisert et sted” (11), så er det muligens mer potensialet for en kunsttransformerende hendelse som utredes?

I rapporten ser byråkratiet ut til å lene seg på Florida, mens rapportforfatterne selv støtter seg på Rancière. Avslutningsvis skriver rapportforfatterne at i ”møte med kunsten oppheves alle forbindelser mellom sansing og forstand som alminnelige erfaringer er bundet i.”

Rapporten sier noe om hvilke arenaer dette kan skje på – men lite eller ingenting om hvilken kunst man kan møte, eller hvem som møter den.