Illustrasjonsfoto av gatekunstner Foto: Illustrasjonsfoto: Busker2/sxc.hu

– Kulturens fremste ærend er blitt å selge noe

Kunsten er under press fra sterke markedskrefter, men kommer den styrket fra det? Det spørsmålet besvarte et nordisk panel under en debatt om teater i krisetid.

Det startet med et optimistisk anslag. Linda Zachrison teaterleder ved Stockholms Stadsteater, kunne fortelle om en svært produktiv svensk scene – mer enn 840 produksjoner ble satt opp i fjor, og aldri før har så mange svensker gått i teateret.

– Men selv om det svenske teater kanskje ikke er i krise, føler jeg at jeg er i en krise, sa Jacob Hirdwall, dramaturg tilknyttet Dramaten. Han forklarte:

– Jeg kjenner at jeg lei av teateret. Ikke av kunsten, men selve teateret. Av politikken man fører og diskusjonen man hele tiden havner i, forklarte han.

Hirdwall mener at han møter en "forlavning" i den svenske debatten: Fordi det er så mye er så mye nonsens som blir sagt, klarer en ikke å skille ut når noen har noe viktig å si – i stedet for blir man mistenksom overfor dem som tør å stikke seg ut.

– I et demokratisk samfunn er det en kamp om makt av ordene. Det er et kommersielt brus. Det handler ikke bare om reklame, men også om bruset av nonsens. Vi må fylle mellomrommene mellom reklamene, og det har vi sluttet å legge merke til. Så når et virkelig budskap sendes, når noen vil fortelle oss noe, noe som ikke skal påvirke min konsumering, men gi en innsiktsfull tanke til meg, så peker man i Sverige en finger på dem som mener at de har noe viktig å fortelle. Hvorfor? Fordi vi har normert dette nonsenset. Når noen skal fortelle noe viktig, møtes de med mistenksomhet. Denne kollektive noiaen prates det lite om.

Hirdwall viser til et eksempel fra Dagens Nyheter, hvor en av skribentene, Bengt Olson, igjennom en artikkelserie har forsøkt å ferske svenske "kulturvenstre" i dobbeltmoral. Ifølge Hirdwall har det gått ut på å peke på miljøaktivister som kjører bil, eller pro-Palestina-debattanter som ikke kan alle detaljer om konflikten.

– Dette er en røst som bryter igjennom bruset, som faktisk er bra, men som samtidig gir uttrykk for en kulturell paranoia: De som kjemper for noe som får dem til føle at de er del av noe større en dem selv, blir i tidsånden pekt ut, og man skal ta dem i dobbeltmoral, peke på dem og si at de er dumme. Dette driver inn fra høyre og ligger som en hinne over kulturredaksjonene, sa Hirdwall, og fortsetter:

– Jeg vil legge meg ned, slutte å kjempe. Vi er bare konsumenter som lever i et samfunn. Men det er en liten nisje igjen: kunsten!

Hirdwall mener at svensk kunst klarer å absorbere et politisk paradigmeskifte i landet, det er en stemme og et språk som ikke har blitt offer for det kommersielle, og nettopp derfor er nå målet å temme og regulere kulturen.

– I Sverige er kulturen noe irriterende som skal regionaliseres. Kulturen irriterer dem som har makten over det meste. I Sverige er nå siktet stilt inn på kultursektoren, og alle som ikke passer inn i en kommersialisert mal, henges ut.

– Det er dette som gir meg den "forlavende" følelsen som jeg har. Jeg sier dette for å bryte den forlavningen, sier Hirdwall.

– Grip til penselen og pennen
Stina Oscarson, sjef for Radioteatern på Sveriges Radio, fortsatte i samme kurs: Hun fortalte historien om et sørkoreansk filmregi-par som ble kidnappet av nordkoreanske myndigheter for å lage regimevennlig film. I ti år var de i fangenskap, og insisterte på at de gjorde det av fri vilje, men da de klarte å frigjøre seg, kom sannheten for en dag.

Hun stilte spørsmålet om vi i dagens samfunn gjør det samme, vi insisterer på å være frie, mens vi kanskje egentlig er slaver for markedskreftene:

– Frihet er å tenke egne tanker, og drømme egne drømmer. Men hvem sine tanker tenker vi, og hvem sine drømmer vi? Her er iPhone symbol på frihet, og IKEA symbolet på hjemmelighet, sa Oscarson.

Hun pekte på at kulturens fremste ærend nå er blitt å selge noe.

– Alle vi kunstnere, journalister, forskere har som oppdrag å sette spørsmålstegn ved alt som er gitt, men vi er også en del av dette: Vi må styrke varemerket for å selge produkter, sa Oscarson.

– Reklame har som mål å gjøre oss misfornøyde, og få oss til å kjøpe noe som får oss til å føle oss bedre, men kunsten skal får oss til å føle noe annet. Den skal få oss til å se livet med lykke og glede, se livets sprekker og skavanker, og gi oss kraft og mot til å gå videre.

Hun viste til en undersøkelse blant svenske tenåringer. Her sa hver fjerde tenåring at han eller hun kunne tenke seg å leve i et diktatur, fordi det var mer effektivt. Hver femte ungdom kunne tenke seg å bytte parti mot penger.

– Det er ikke så rart: hele vår måte å leve på handler om å øke konsumpsjonen og få hjulene til å gå fortere, kommenterete Oscarson.

– Men tenk når det eneste språket vi har sammen er det økonomiske, når det blir det som setter grenser for tanker og drømmers frihet. Tenk når det forandrer definisjonen av frihet, moral og ansvar. Politisk makt har allerede underkastet seg økonomien, og nå må kunsten gjør det samme, selv den tause motstand i diktatur er annerledes enn i Vesten: det som er motstand suges opp og passer inn i det som er gjengs. Kulturdebatten er kidnappet for å bli en tilvekstfaktor. Vi gjør dette av fri vilje, men der hvor den sørkoreanske filmparet kunne rømme, så gjør ikke vi det. Kravet om målbare verdier, er den eneste måten å satse på, kvantitet erstatter kvalitet, sier Oscarson.

Hun avsluttet med å referere til en bekjent, som hadde alle forhold til rette for å "bli noe", men som valgte å bli poet.

– Han sa til meg: "Så fort noen sier "effektivitet", burde vi kaste oss mot et lerret, eller ta opp pennen og bli en poet. Det er den mest radikale politisk handling vi kan gjøre: Fordi det å drive med kunst er det mest ineffektive en kan gjøre, sier Oscarson.

Dansk fokus på publikumsordninger
Hver av deltakerne fikk femten minutter til å beskrive hvordan de opplever situasjonen for scenekunsten i sitt land.

I det danske panelet etterlyste Martin Lyngbo, teaterdirektør for Mungo Park i Allerød utenfor København, flere frie ensembleteater, som ikke bare har fokus på billettsalg og antall publikummere. Lyngbo pekte på tre nøkler for å utvikle den danske scenekunsten: fleksibilitet og kunstnernes utvikling, og internasjonalisering.

– Vi mangler ensembler som kan drive interessant repertoarteater. Det er for få mellomstore teatre, vi har for mange store og dyre. Det er som en befolkningspyramide hvor fattige barn er nederst og dør, mens de som står øverst har absolutt makt. Vi trenger mer i-landstenkning inn i scenekunsten, vi trenger mer fleksibilitet til å flytte rundt på brikkene, til å hente talenter og drive innovasjon. Nå går pengene bare til de samme store, tunge institusjonene. I Danmark er det et innadvent fokus på publikumsordninger og abonnementsordninger. Hvordan kan det være en betingelse for en kunstners utvikling?

Revolusjon
Islandske Egill Heidar Palsson har jobbet som regissør og skuespiller i flere nordiske land. Nå underviser han ved instruktørlinjen ved Statens Teaterskole i København. Han mente at teater i Norden har stått overfor en tragedie: de store teatrene fanger ikke opp strømningene blant folk – og målestokken for god kunst er antall kjøpte billetter.

– Det var ikke en lystig tur da jeg tok mine første skritt ut i en verden som profesjonell: Det var som å ta en tur igjennom Ronald Reagan og Margareth Thatchers endetarm. There is no such thing as society er på en måte sant. Det skandinaviske er blåst bort. Money talks, bullshit walks, sier Palsson.

Han mener likevel dette har ført til stor vekst på grasrotnivå:
– Folk fra grasroten vokser opp, de kommer til å vokse sterkt i de kommende år. De har et nytt syn, et modig syn, som krever innhold, sier Palson.

Han viser til Island, hvor kunsten ikke har hatt romslige kår. Her har det vært mangel på tilskudd fra det offentlige etter bankkrisa som rammet landet i 2008. Private kom på banen, og sponsingen av teater økte.

– En gang kom en person inn på teateret, kledd ut som en 5000-seddel. Hun var en reklame for den nyprivatiserte banken, som var den største sponsoren av teateret, sa Palsson.

Men ifølge ham er det nå kommet kunstnere som har fått kontroll med markedskreftene, som har lært å utvikle kunst, men samtidig spille på lag med det kommersielle. Han nevner Mind group, og Vesturport, hvor Gisli Örn Gardarsson er tilknyttet, og som i disse dager setter opp forestilligen "Forvandlingen" på Nationaltheateret.

– Jeg mener det er en revolusjon på gang, sa Palsson.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER