Performancekunstnerne Alex Schweder og Ward Shelley konstruerte et digert hamsterhjul i verket My Turn. The Armory Show 2018, Edward Cella Art and Architecture. Foto: Sina Basila

Kultur som gig-økonomi

Hvem er du hvis du ikke er produktiv?

Krigsmetaforene har sittet løst denne våren også i kulturlivet, og forsamlingsforbud høres unektelig ut som noe tatt ut av Norge i okkupasjonstiden. Som svar på nedstengingen gikk kunstnere og kulturarbeidere straks i høygir, og nå som det sakte går mot gjenåpning er det verdt å spørre seg, var korona-aktiviteten egentlig et symptom på kreativitet eller desperasjon? Er det en reell etterspørsel etter alle konsertene som streames, forestillingene som hentes fra arkivene, zoom-debattene, eller er kunstnere og institusjoner redd for å tape terreng og bli usynlige, marginaliserte? Hva vinner man på å kaste seg rundt og hva taper man på å la være? Ikke minst, hvem er det som tør å la være når synlighet er tidens valuta?

Koronakrisen understreker, slik det gjør det i resten av samfunnet, problemer med hvordan vi organiserer og finansierer kulturlivet. Kunstnere på tvers av genre er blant dem som fikk kansellert oppdrag i et halvt år framover. Overlevelsesmodusen avhenger av mange faktorer, er du blant de rundt 6 prosentene som mottar en halv månedslønn i kunstnerstipend er du sikret å få betalt de faste utgiftene. Enkelte i produksjonsfasen som har fått prosjektstøtte har anledning til å fortsette og eventuelt tilpasse arbeidet, selv om premieren er utsatt eller avlyst. For andre blir deltidsjobben plutselig viktigere enn noen gang. Dagpenger er dårlig tilpasset kunstnere som driver enkeltpersonforetak og denne gruppen har fått et redusert beregningsgrunnlag: Istedenfor at NAV tar utgangspunkt i ligningen fra de siste tre år, gjelder nå kun 2019. Felles er en økt mangel på kontroll over fremtiden og en bekreftelse på det ingen kulturpolitikere de siste tiårene har gått inn i, nemlig at kunst ikke ligner andre næringsområder.

Produktivitet som parameter for kunst
For de fleste kunstnere er den harde gründertilværelsen og økonomisk risiko en vedvarende og generelt akseptert normaltilværelse, man vet hva man går til. Norsk Kulturråd representerer investoren, men i motsetning til andre bransjer er det ikke meningen at prosjekter skal gå i overskudd, og det vil si at kunstnere flest er avhengige av en konstant produksjon for å opprettholde livsgrunnlaget. Nå som etterspørselen er sterkt begrenset blir livsgrunnlaget borte, men dette burde ikke være noen stor overraskelse.

Allerede i 2001 utga performanceteoretikeren Jon McKenzie boken Perform or Else som koblet sammen produktivitetskrav innen scenekunst og i næringslivet. Begrepet performance brukes som kjent ikke bare om noe rart man driver med i gallerier eller som teori om forholdet mellom verk, utøver og publikum, men det er også noe som kan måles og veies, altså prestasjon. I det nyliberale paradigmet er effektivitet og målbarhet sentralt, og dette kjennetegner også kulturlivet, noe som for så vidt ikke er nytt. Kunsten har alltid hatt et sterkt element av «vinn eller forsvinn». Hvis du ikke presterer og produserer er du ikke lenger synlig, ikke lenger verdifull. Problemet er, som ellers i samfunnet, at dette skyver ansvaret over på individet.

Publikum i dag har ekstremt stor valgfrihet når det gjelder hva slags innhold som er tilgjengelig ettersom kultursektoren i løpet av noen tiår har vokst til et stort felt med svært mange nye aktører og arenaer. Dette har ført til et positivt mangfold av uttrykk, men også noen paradokser. Blant annet det at profesjonaliseringen av feltet, som har vært helt nødvendig i den konkurransen som har oppstått, har gitt en økning i av kultursjefer, produsenter, kommunikasjonsfolk og kuratorer. Jeg er selv en av dem, deler av tiden. Felles for oss er at vi gjerne er fast ansatt med relativt trygg gjennomsnittsinntekt mens kunstnernes situasjon i flere tiår nesten har stått stille. De er også blitt flere, men antallet kunstnerstipend øker ikke tilsvarende. For å overleve er kunstnere i dag avhengig av en konstant produksjon, turnering, søknadsskriving, alternative inntekter. Produksjonen øker og øker, og det gjør også konkurransen; den stopper ikke opp på grunn av Covid-19, selv om enkelte aktører er satt på benken.

Selvstendig, og ufri
Tilbake til krisen. Kunstnere klarer seg vanligvis på lite og kutter paradoksalt utgiftene sine så til beinet at svært mange faller gjennom flere av kriseordningene som er myntet på ordinære næringer. Mellom blomstrende kjærlighetserklæringer til kulturens kraft skrev kulturminister Abid Raja i en av sine kronikker at mange nettopp ikke kommer til å få hjelp. I lys av Venstres iver for at flere skal bli selvstendige næringsdrivende, oppleves det som en lite ansvarlig holdning.

Det profesjonelle norske kulturfeltet er i stor grad bygget på «produksjonskreftene» til underbetalte frilansere uten noe juridisk sikkerhetsnett og uten noe mulighet til å bygge seg opp en buffer. Som kunstnerorganisasjonen Norske Billedkunstnere lenge har påpekt, er heller ikke oppdrag for kulturinstitusjoner det som betaler mest for seg, om de betaler honorar eller utstillingsvederlag i det hele tatt. Museer og gallerier er verstinger, mange kunstnere har opplevd selv å måtte betale for å reise til egen utstillingsåpning. Programmerende scener er på sin side sterkt avhengige av Norsk Kulturråds tildelinger fordi deres budsjett i liten grad dekker produksjons- og spillekostnader, slik blir de ulike utvalgene i Kulturrådet landets viktigste kuratorer. Fordi det er så mange kunstnere som banker på døra kan de skjeve forholdene mellom tilbyder og innkjøper få fortsette, med statens velsignelse.

Selvstendige næringsdrivende kunstnere i dag er økonomisk sett ufrie, prisgitt institusjoner og stipendordninger i et ekstremt konkurranseutsatt felt. Digitalisering forsterker kampen om oppmerksomheten fordi publikum får all verdens kunst- og meningsproduksjon rett i lomma. Den «gig-økonomiske» prosjektorganiseringen av dagens kunst- og kulturfelt har et bærekraftsproblem fordi etterspørselen etter det vi tradisjonelt definerer som kunst ser ut til å falle og fordi det er grenser for hvor mye nytt man kan produsere og konsumere. Det er tydeligere nå enn noen gang, men det er ikke et nytt problem. Slik man i andre felt har begynt å diskutere hvordan dagens krise kan brukes til å tenke nytt om hvordan verden organiseres vil det de neste årene tvinge seg fram en lignende diskusjon i scenekunsten og ellers i kulturfeltet. Men det er ikke nok å diskutere, man kan ikke snakke seg til nye måter å produsere og vise kunst. Det vil for mange være fristende og ønskelig å fortsette som før ved første anledning, men spørsmålet er om det på lang sikt er mulig.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Anders Eriksson :

    En god analyse. Man må nok begynne inne i kunst- og kulturlivet, der store deler av feltet er prisgitt en fra kunst-til-munn tilværelse, mens andre suser gjennom en pandemi ved å spille brettspill med ungene og telle pensjonspoeng. En så spisset påstand betyr imidlertid ikke at det ene bør legges ned for å hjelpe noe annet over kneika. Men en viss utligning av de offentlige tilskuddene er tvingende nødvendig. Ikke minst fordi det i dag er slik at de med de største offentlige tilskuddene også kan tiltrekke seg de største samarbeidspartene fra annet næringsliv. Og når det gjelder offentlige tilskudd i Norge må vi huske på andre andre sektorer enn kunst og kultur nyter godt av langt større tilskudd enn kulturfeltet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER