Protagonist, Cullbergbaletten, 2017, foto av Urban Jörén.

Kroppens (r)evolusjon

I Cullbergbaletten/Jefta van Dinthers forestilling Protagonist synliggjøres en påtvunget kultur på menneskekroppen, og det åpner for en alternativ erfaring av kroppen for tilskueren. Les Hilde Elisabeth Bjørks anmeldelse av forestillingen.

I Jefta van Dinthers koreografier oppleves ofte kroppen og dens bevegelser som en absolutt forutsetning for menneskelig eksistens, og dette er også i aller høyeste grad til stede i Protagonist. I denne forestillingen spiller alle danserne hovedrollen: de er hver og en protagonister i sin egen kroppslige søking mot et fellesskap. I programmet heter det at: «Instinkt, motstand og tvang vitner om de kamper ethvert menneske utkjemper». At kroppene på scenen befinner seg i en slik kampsone mellom natur og kultur, er svært tydelig. Danserne i Cullbergbaletten viser oss nemlig ikke vakre bevegelser som tilfredsstiller vårt begjær etter den kulturelt seksualiserte (danse-)kroppen, de viser oss heller hvordan dette og andre former for tvang har en fysisk innvirkning på oss. Dermed utfordres i stedet publikum til å se kropp og bevegelse med et annet blikk. Hvis man tillater seg å oppleve forestillingen fra et slikt alternativt perspektiv enn det man er vant til, tror jeg at et rom som muliggjør en kroppslig erfaring av hva det grunnleggende vil si å være menneske kan åpnes opp.

Når kropp blir tvang
Forestillingen starter med at vi hører en mannsstemme over høyttalerne fortelle om forandring:

Man kan føle det i luften og i kroppen når endring er i anmarsj. Forandringen starter som en liten, hviskende stemme inni deg, som etter hvert tar mer og mer bolig i kroppen din og øker i styrke, før du til slutt ikke vet hvilken stemme som tilhører deg og hvilken som er forandringens stemme som har kommet inn i deg utenfra.

Idet mannsstemmen avslutter med å si at “resultatet av denne prosessen er krig”, kommer den velkjente, tunge klubbmusikken i van Dinthers univers på og scenen fylles sakte av 14 dansere. Og det er nettopp denne krigen som utspiller seg i Protagonist. Det er en konflikt mellom menneskets indre og ytre stemme, mellom naturen og kulturen som begge er innskrevet i og på kroppen, og som kommer til uttrykk i dens former og bevegelser.

Protagonist, Cullbergbaletten, 2017, foto av Urban Jörén.

Scenen består av et slags stillas som dekker den bakre delen, og danseflaten foran stillaset består av et rødt teppe. Til å begynne med kan det se ut som om det som utspiller seg på scenen er tatt rett ut fra en teknoklubb: menneskene er ikledd noe som kan minne om vanlige clubbing-antrekk; den ene har på seg en lang t-skjorte og boots, en annen bh og bukse. De danser også tidvis som om de er i en slags transe – ikke en så fjern referanse ettersom nettopp teknokulturen lenge har vært en viktig kilde for van Dinthers kunstneriske virksomhet. Men der clubbing ofte assosieres med frigjøring av kroppslig tvang, er det noe annet som finner sted i Protagonist. Her er kroppene til danserne nærmest bundet av tvang, som om de ikke klarer å holde kroppen i ro og at kontinuerlig, manisk bevegelse har tatt bolig i den. De mekaniske bevegelsene blir imidlertid liksom aldri helt fullbyrdet og ansiktene til danserne har ofte en litt forvridd grimase, noe som kan gi inntrykk av at bevegelsene ikke helt finner sin plass i kroppen. Tidvis fremstår dermed danserne som noe annet enn rent menneskelige, de minner mer om trekkopp-figurer. Er det dette som er kulturens tvang på den naturlige kroppen? Når kulturen innskrives i kroppen og dens bevegelser, omformes kanskje kroppen til noe annet enn hva den er skapt til fra naturens side. Og hvis en slik kulturell påvirkning finner sted før evolusjonen – at det dermed er en diskrepans mellom hvordan kroppen er og hva den tvinges til å være – er det ikke rart at den på et tidspunkt begynner å utøve motstand. Som publikummer kan jeg kjenne meg igjen i en slik tvangsmessig omgang med kroppen: at man tidvis kjemper mot dens instinkter uten å forstå hvilken innvirkning dette faktisk kan ha.

Alternativ skjønnhet
I van Dinthers koreografi kan man som publikummer nok bli fristet til å lete etter mønster eller metaforisk mening i bevegelsene man bevitner. Spesielt kanskje fordi denne formen for dans ikke nødvendigvis kan karakteriseres som vakker i normativ forstand. Likevel er det nettopp i dette bruddet med det som i tradisjonen og samtiden defineres som vakkert, at skjønnheten finner sin form. For det er noe ekstremt menneskelig over de tidvis ubehagelige, repetitive og amputerte bevegelsene til danserne, og dermed ligger det også en iboende skjønnhet i dem.

Protagonist, Cullbergbaletten, 2017, foto av Urban Jörén.

Ettersom det foregår veldig mye samtidig på scenen, er det opp til tilskueren selv å velge hvor fokuset skal ligge: i danseren som beveger seg alene bak, eller i det flyktige fellesskapet som tar form midt på scenen og som løses opp igjen før man vet ordet av det? Dette kan nok oppleves som litt kaotisk, derfor tror jeg det er en bedre strategi å oppleve bevegelsene for det de er. Og hvis man gir slipp på behovet for å se alt, åpner man samtidig opp muligheten for å få øye på noe. For eksempel når bakre og nedre del av scenen fylles av et mørkt, tåkeaktig lys, slik at det ser ut som om kroppene beveger seg i et gjørmebad – hoder, armer, bein og hele kropper forsvinner, for så å dukke opp igjen. De kroppene eller kroppsdelene vi ser der kunne like gjerne vært noe helt annet enn kropper. På denne måten utfordres vårt blikk: den dansende kroppen er ikke bare kroppen slik vi forstår den i vår vestlige verden – seksualisert, optimalisert og til for estetisk nytelse – den er også noe annet. En motor for endring, kanskje?

Tilbake til instinktet
Vendepunktet i Protagonist kommer nemlig idet danserne begynner å synge med på kampsangen «Revolution» som høres over høyttalerne. Plutselig står de i en formasjon med ansiktene vendt mot oss. I den øredøvende stillheten som oppstår idet musikken abrupt dør, ser vi for første gang danserne ordentlig opplyste. Transformasjonen som så finner sted er langsom og subtil, men etter hvert begynner kroppene til danserne å endre seg, én etter én. De mykner liksom opp i holdningen og gangen deres er annerledes. Plutselig skjønner man at de har tatt form som apeskikkelser. De lar klærne falle og tar kroppen sakte, men sikkert tilbake til dens naturlige form: til dens iboende funksjoner, bevegelser og instinkter. Fram til da har kroppene bare blitt vist for oss delvis påkledd, litt forvridd og halvveis skjult av det omringende mørket. Nå er de etter hvert alle nakne og godt belyste slik at detaljene blir mer synlige. Likevel er det ikke menneskekropper man først og fremst får øye på, det er ape-mennesker som beveger seg rundt på scenen – som slenger seg i stillaset og interagerer med hverandre med en nysgjerrig åpenhet.

Kontrasten som her oppstår er ganske ekstrem, og når i tillegg enkelte dansere begynner å bevege seg på den tidligere litt mekaniske, tvangsaktige måten igjen, blir skillet mellom hvor vi var og hvor vi er, enda større. Musikken øker så i styrke, bevegelsene blir mer intense og publikumsrommet er fylt med en slags spenning og intensitet jeg sjeldent har opplevd. Når lyset slokner går det knapt et sekund før applausen starter. Begeistringen blant publikum kan skyldes mangt, men hos meg ligger den i at van Dinther og danserne i Cullbergbaletten har klart å åpne opp for en alternativ, men dog naturlig erfaring av menneskekroppen. Når kroppen i Protagonist tas tilbake til da den var mer bundet av instinkter, viser den seg for oss som faktisk kropp, rensket fra individets bevisstgjøring om andres blikk. I kontrast til den dominerende vestlige oppfatningen i dag av at mennesket har en kropp, inviteres vi dermed inn til å erfare hva det kan bety for oss å også være kropp. Kanskje er det nettopp ut fra denne bevisstgjøringen at kroppen best kan utøve motstand og frigjøring ta sin form?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER