Kroppene og forvandlingene

I Franz Kafkas novelle Forvandlingen våkner Gregor Samsa en dag som et digert insekt. Først tror han at det er en midlertidig forvandling, men etter hvert prøver han å tilpasse seg. Det er ikke en drøm eller en reversibel tilstand, det er det nye, fremmedgjorte livet. Etter hvert som tiden går blir han utstøtt av familien, og han dør sulten og alene. Novellen er gjerne lest som en allegori med ulike psykologiske fortolkninger. Men forvandlingen er kroppslig, og utfordringene er fysiske. Når jeg tenker på Kafka mens jeg ser koreograf Janne-Camilla Lysters forestilling Metamorphoses, er det kanskje først og fremst på grunn av titlenes betydningsmessige likheter der forskjellen ligger i at Lyster har valgt en flertallsform. Men når jeg ser kroppene på scenen og kjenner på det fysiske og kroppslige ved lydene, slår det meg at ideen om den fysiske forvandlingen ikke trenger å handle om fremmedgjøring så mye som det handler om tilpasning og utforskning.

Scenen på Black Box teater er tom og uten inndekning. Dansemattene er metallisk svarte, og glinser som et askesvart hav. Jeg tenker både på vulkanutbrudd og på mørkt hav i forkant av storm. Det er helt stille i rommet, og når lyset slukkes blir det bemerkelsesverdig mørkt. Samtidig hører vi ubestemte og litt abstrakte lyder fra Lene Grenagers cello. Lydbildet er ensomt, det er som om lydene kommer langt borte fra. Det kan lyde litt som biler og trafikk på et annet sted, det er også noe som høres ut som organisk knirking, og det kan virke som om lydene stadig kommer nærmere. Enkelte deler av scenen får litt lys, og det er som når man åpner en dør inn til et mørkt rom, en lysstrime legger seg over gulvet, men blir borte igjen før det dukker opp et annet sted. Lyset knytter på denne måten dette lukkede, mørke rommet til en verden utenfor. Sammen med lydbildet tematiserer lyset en større verden samtidig som det er rommet her og nå som blir prioritert. Senere blir scenerommet også fylt av røyk, og sammen med et kjempegodt lysarbeid av Tobias Leira, får rommet noen fascinerende naturkvaliteter.

Stillhet og lyd Lydbildet får meg til å tenke på komponisten John Cages verk 4.33 der en pianist kommer inn og setter seg ved pianoet, sitter helt stille i fire minutter og 33 sekunder og så går ut igjen. Det er lydene i salen, knirkingen fra stolene og harkingen til publikum som utgjør det lydlige verket hos Cage, men også stillheten, fraværet av musikk og forventningen spiller en viktigrolle. Når jeg sitter i salen på Black Box teater, blir jeg veldig var alle lydene som forsterker stillheten. Jeg blir bevisst min egen pust og min egen væren i rommet. På grunn av denne stillheten blir Lene Grenagers cellospill nesten kroppsliggjort. Lydene er dvelende og skurrende, lange buestrøk med raspete overtoner. Det er noe nesten dyrisk ved det som gjør at jeg ikke klarer å la være å tenke på celloen som kropp. Dette forsterkes også av noen beskrivelser av instrumentet, der celloens nakke og hofter blir vist frem.

Danseren Cecilie Lindemann Steen har samarbeidet med Janne-Camilla Lyster tidligere, og bevegelsspråket hennes passer veldig godt med estetikken. Hun utviser sterk kroppskontroll og virtuositet, men det er et sobert uttrykksnivå. Kroppen og bevegelsene hun deler med oss er ikke storslåtte, hun jakter ikke på applaus eller bravorop for enkeltbevegelser, men holder istedenfor hele tiden litt igjen. Hun er kledd i hvit shorts og t-skjorte, og hun ser mer ut som om hun skal spille tennis eller på en kort joggetur enn at hun skal danse. Det er med på å alminneliggjøre kroppen og dansen og sette det forsiktige og hverdagslige i sentrum av kunsten.

Dans og tekst For to år siden gav Janne-Camilla Lyster ut boken Koreografisk poesi, en bok med dikt hun selv kaller partiturer for dans. Da jeg leste boken tenkte jeg at det var umulig for meg å forstå helt hvordan koreografien basert på disse diktene kunne se ut. Der musikalske partiturer gir en pekepinn på hvordan komponisten vil at verket skal høres ut, kunne ikke ordene i boken gi meg noen opplevelse av hvordan tekstene var tenkt som koreografi. Men allikevel merket jeg at poesien la opp til en kroppslig lesning. Bevegelsen stod i sentrum gjennom hele leseropplevelsen, og jeg tenkte på meg selv som en kropp i bevegelse mens jeg leste. Jeg vet ikke hvordan Lyster og Lindemann Steen har jobbet seg frem til bevegelsene og koreografiene i denne forestillingen, men de målrettede, og tidvis enkle bevegelsene, gjør at jeg tenker på bokens dikt om å gå gjennom rom. I Lindemann Steens dans får hverdagsbevegelser og bevegelser som ligner på mer trivielle bevegelser et eget dansespråk. Dette gjør at disse mindre storslåtte bevegelsene løftes opp og gis en egen kvalitet.

Det er i samspillet mellom Grenagers cello og Lindemann Steens dans at denne forestillingen finner sin styrke. De to aktørene er ikke så ofte på scenen samtidig, og dramaturgisk sett veksler de på å ta fokus, men allikevel er det som om det er to kropper som opptar like mye plass, der den ene kroppen er lyd og den andre en konsentrert menneskekropp. Det er et samspill mellom det abstrakte i cellospillet og det veldig konkrete i Lindemann Steens bevegelser.

Akkurat hva tittelen legger opp til av forvandlinger, i flertall, er det ikke lett å lese ut av forestillingen i seg selv. Sånn er det ofte med dansekunst, titler og informasjonsskriv kan ofte virke distraherende i møte med det umiddelbare kunstuttrykket. Allikevel tenker jeg at jeg heller ville ha våknet en morgen som en cello enn som kakerlakk. Jeg kunne ytret dyriske lyder fra magen, blottstilt min egen sårbarhet og sett på folk danse.