Kroppen i tidsklemma

Forestillingsnavn: TIME: not taken

Spillested: Dansens Hus / Kunsthøgskolen i Oslo

Koreografi: Linda Birkedal

Dansere: Julie Ekornes, Mari Flønes og Marit Sandsmark

Musikk: Kjetil B. Aabø og Tanja Orning

Tekst: Fanny Holmin

Video: Kenneth Varpe

Kostyme: Mia Kock og Bodil Bay Schultz

Lys: Joakim Foldøy

Produksjon: Molitrix Scenekunst

Linda Birkedal er en koreograf med et rikt bevegelsesspråk. I TIME: not taken kontrasteres myke, langsomme og runde bevegelser med harde, brå og utadrettede. Når det er de siste som får spillerom har koreografien et maskinmessig preg. Dette passer godt med de intensjonene som kommer til uttrykk i forestillingsprogrammet: en forstilling ”om det moderne samfunnets konstante jag og forventning om effektivitet – i kontrast til kroppens rytme og organiske system. Hva gjør kravene med den fysiske kroppen og med jeg’et?”

Kroppsmaskiner

Når koreografen gir uttrykk for at samfunnets jag er en fare for kroppens organiske rytme, blir det et paradoks at dette er en forestilling der danserne åpenbart er i koreografens vold. Danserne fremstår ikke som individer, men som ensartete bevegelsesmaskiner. Hva gjør koreografens krav med dansernes uttrykksbehov? Dette blir tematisert av mange i samtidsdansen, og man ser ofte at danserne krediteres som delaktige i utvikling av koreografien. Når det ikke er tilfelle i denne forestillingen, skyldes det at Birkedal koreograferer seg inn en tradisjon som ikke har fokus på dansernes personlige uttrykksevne, men på dansen som et eget språk og bevegelsenes egne uttrykksevne. Det er dansernes evne til å være redskap for dette som gjør dem til gode eller dårlige, og Molitrix’ dansere viser at de behersker denne formen godt.

Det kan være noen klare fordeler med at det bare er ett individs uttrykksbehov som skal dekkes. Time: not taken ville ikke blitt så stram hvis anarkiet hadde fått råde i skapelsesprosessen. Det er en minimalistisk forestilling, ikke minst scenografien, som bare er det nakne scenerommet med en skjerm for videoprojeksjon på bakveggen. Noe som definitivt bryter med den koreografitradisjonen jeg har plassert Birkedal i, er at det fremføres en tekst, altså et annet språk enn bevegelsenes eget. Bruddet hadde vært enda større hvis det var danserne som fremførte teksten. Den poetiske teksten avleveres som voice over (som det heter på ny norsk), som en del av forestillingens lydkulisser. Sammenhengen mellom teksten og dansen er ikke åpenbar, og litt for ofte åpenbares ikke teksten i det hele tatt fordi den drukner i lydkulissene.

Meditasjonsritual

TIME: not taken er i sin stramme minimalisme en vakker forestilling. Det er fristende å si betagende fordi de stramme strukturene gir deg følelsen av å overvære et ritual, og i forestillingens rolige partier får den noe meditativt over seg. Det kan fort bli kjedelig hvis den ikke hadde klart å holde fokuset. Kjedelig kunne det også blitt fordi TIME: not taken hverken er en kul, morsom, fragmenter eller mangefasettert forestilling. Det gjør den også utidsmessig. Noe som i seg selv er en god grunn til like den.

En så strukturert forestilling har ingen åpning for billig publikumsfrieri. Den står eller faller på en enkel idé og en ensartet uttrykksform. Og Birkedal står fjellstøtt. Hun fremstår som en modig koreograf som tør å stole på sitt eget uttrykk. Den sterke insistering på sin egen form er kanskje det mest imponerende med forestillingen.