Bilde: Molitrix 1

Kroppen i tidsklemma

-Molitrix og Linda Birkedals danseforestilling TIME: Not
taken er hverken kul, morsom, fragmenter eller mangefasettert.
Likevel står Birkedal fjellstøtt, fordi hun insisterer på sin egen
stramme form, skriver vår anmelder Thor Sannæss etter premieren i
Oslo igår.

Forestillingsnavn: TIME: not taken

Spillested: Dansens Hus / Kunsthøgskolen i
Oslo

Koreografi: Linda Birkedal

Dansere: Julie Ekornes, Mari Flønes og Marit
Sandsmark

Musikk: Kjetil B. Aabø og Tanja Orning

Tekst: Fanny Holmin

Video: Kenneth Varpe

Kostyme: Mia Kock og Bodil Bay Schultz

Lys: Joakim Foldøy

Produksjon: Molitrix Scenekunst

Linda Birkedal er en koreograf med et rikt bevegelsesspråk. I
TIME: not taken kontrasteres myke, langsomme og runde
bevegelser med harde, brå og utadrettede. Når det er de siste som
får spillerom har koreografien et maskinmessig preg. Dette passer
godt med de intensjonene som kommer til uttrykk i
forestillingsprogrammet: en forstilling ”om det moderne samfunnets
konstante jag og forventning om effektivitet – i kontrast til
kroppens rytme og organiske system. Hva gjør kravene med den
fysiske kroppen og med jeg’et?”

Kroppsmaskiner

Når koreografen gir uttrykk for at samfunnets jag er en fare for
kroppens organiske rytme, blir det et paradoks at dette er en
forestilling der danserne åpenbart er i koreografens vold. Danserne
fremstår ikke som individer, men som ensartete bevegelsesmaskiner.
Hva gjør koreografens krav med dansernes uttrykksbehov? Dette blir
tematisert av mange i samtidsdansen, og man ser ofte at danserne
krediteres som delaktige i utvikling av koreografien. Når det ikke
er tilfelle i denne forestillingen, skyldes det at Birkedal
koreograferer seg inn en tradisjon som ikke har fokus på dansernes
personlige uttrykksevne, men på dansen som et eget språk og
bevegelsenes egne uttrykksevne. Det er dansernes evne til å være
redskap for dette som gjør dem til gode eller dårlige, og Molitrix’
dansere viser at de behersker denne formen godt.

Det kan være noen klare fordeler med at det bare
er ett individs uttrykksbehov som skal dekkes. Time: not
taken
ville ikke blitt så stram hvis anarkiet hadde fått råde i
skapelsesprosessen. Det er en minimalistisk forestilling, ikke
minst scenografien, som bare er det nakne scenerommet med en skjerm
for videoprojeksjon på bakveggen. Noe som definitivt bryter med den
koreografitradisjonen jeg har plassert Birkedal i, er at det
fremføres en tekst, altså et annet språk enn bevegelsenes eget.
Bruddet hadde vært enda større hvis det var danserne som fremførte
teksten. Den poetiske teksten avleveres som voice over (som det
heter på ny norsk), som en del av forestillingens lydkulisser.
Sammenhengen mellom teksten og dansen er ikke åpenbar, og litt for
ofte åpenbares ikke teksten i det hele tatt fordi den drukner i
lydkulissene.

Meditasjonsritual

TIME: not taken er i sin stramme minimalisme en vakker
forestilling. Det er fristende å si betagende fordi de stramme
strukturene gir deg følelsen av å overvære et ritual, og i
forestillingens rolige partier får den noe meditativt over seg. Det
kan fort bli kjedelig hvis den ikke hadde klart å holde fokuset.
Kjedelig kunne det også blitt fordi TIME: not taken hverken
er en kul, morsom, fragmenter eller mangefasettert forestilling.
Det gjør den også utidsmessig. Noe som i seg selv er en god grunn
til like den.

En så strukturert forestilling har ingen åpning
for billig publikumsfrieri. Den står eller faller på en enkel idé
og en ensartet uttrykksform. Og Birkedal står fjellstøtt. Hun
fremstår som en modig koreograf som tør å stole på sitt eget
uttrykk. Den sterke insistering på sin egen form er kanskje det
mest imponerende med forestillingen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER