S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Finn Iunker – 1. oktober 2015

Kritikkens funksjon i et åpent samfunn

Gardar Eide Einarssons utsmykning av taket på Kunsthøgskolen i Oslo.


Publisert
1. oktober 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kritikkens-funksjon-i-et-apent-samfunn/
Facebook

INNLEGG: Om man kunne ønske å ta Borch Skolseg og Styve Holtes anklager om en fryktkultur ved KhiO med en klype salt, gjør Stenes diskusjonsform det enkelt for oss som står utenfor, å tenke at en slik fryktkultur iallfall ikke er helt utenkelig, skriver Finn Iunker, fra i dag stipendiat på KhiO ved linjen for scenetekst.

Runa Borch Skolseg og Solveig Styve Holte har på prisverdig vis tatt seg tid til å skrive en kritikk av masterstudiene for henholdvsvis scenetekst og koreografi, formet som et åpent brev til Jørn Mortensen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO) og publisert her på scenekunst.no 9. september i år.

Kritikk i det offentlige rom er helt essensielt for alle sektorer i norsk kulturliv, som i resten av samfunnet, og den er desto mer påkrevet når det gjelder vurderingen av et helt ferskt studium, Teaterhøgskolens linje for scenetekst.

Kritikken KhiO har ifølge Borch Skolseg og Styve Holte «strukturelle problemer gjennom manglende internasjonalisering, en kommunikasjon preget av frykt og et fravær av en oppdatert samtidig scenekunstnerisk praksis og diskurs i undervisningen». Spesielt graverende, slik jeg ser det, er at de opplever en «kommunikasjon preget av frykt». Slik skal ikke noen ha det, heller ikke studenter på en norsk høyskole.

Når jeg leser momentene fra særlig Borch Skolseg (koreografi vet jeg ingenting om) opp mot retningslinjene for KhiO generelt og linjen for scenetekst spesielt, slik disse kommer til uttrykk på khio.no, fremstår kritikken som høyst relevant, selv om jeg må påpeke at jeg ikke vet det minste om studiets egentlige innhold.

Studieplaner skal man kanskje ikke lese altfor bokstavelig, men det kan ikke være noen tvil om at de også har en tilsiktet reklameeffekt: Studenter skal lokkes til dette studiet fremfor et annet. Undervisningen er gratis, men det er langt fra gratis å være student, og man skal tross alt bruke noen av ens viktigste år dette.

Rektors respons Rektor Jørn Mortensen responderer 15. september på mange måter forbilledlig på kritikken, og nettopp derfor skal jeg ikke oppholde meg noe særlig ved hans svar. Men hans konklusjon er verdt å få med seg: «Jeg ikke bare våger debatten. Den er helt nødvendig. Også internt.»

Overklasseproblemer? Med responsen til førstelektor ved KhiO Øystein Stene 17. september er vi over i noe helt annet, dessverre. Han skal ha ros for at han faktisk kommer med en respons, og for at han heller sier det han (åpenbart) tenker fremfor å si det som er passende. Men det er også den eneste rosen jeg kan gi ham.

Til tross for at Borch Skolseg og Styve Holte holder en gjennomgående saklig tone, «fornemmer» Stene at det her skal komme en institusjonskritikk «blandet med dyneløft og personangrep». Etter endt lesning sitter han imidlertid igjen «med en trist og rar følelse. Av to priviligerte og begavede eks-studenters klage på at verden ikke er skapt i deres bilde. Av noe jeg tenker er overklasseproblemer i et overflodssamfunn, der studenter av i dag forventer å få nøyaktig det de ønsker seg, etter å ha knipset med fingrene.»

Er det virkelig noen grunn til å være så ufin og nedlatende? Om man kunne ønske å ta Borch Skolseg og Styve Holtes anklager om en fryktkultur med en klype salt, gjør Stenes diskusjonsform det enkelt for oss som står utenfor, å tenke at en slik fryktkultur iallfall ikke er helt utenkelig. Hvem vil etter dette våge å ytre seg kritisk om KhiO?

Kule? Det finnes liksom ingen grenser for hans fornemmelser av Borch Skolseg og Styve Holtes underliggende motiver:

«Det er her et sted det oppstår en svært ubehagelig fornemmelse hos meg. Av at Holte/Skolseg er mer opptatt å finne seg en retorisk attraktiv og tilsynelatende radikal posisjon mot en tung institusjon, heller enn å faktisk ville endre noe. At de er på utkikk etter en kul rolle å spille heller enn en viktig funksjon å fylle.»

Ingenting i innlegget deres tyder på at de først og fremst prøver å være kule. Det er heller ikke kult å komme med institusjonskritikk. Det er slitsomt.

Også internt Stenes følelser kan jeg ikke argumentere mot, men til sist i innlegget kommer et perspektiv på kritikk som jeg virkelig ikke deler. Han liker ikke at kritikken kommer i det offentlige rom, men han minimerer også sin egen institusjons rolle i samfunnet når han nærmest mener at kritikk mot en høyskole bare kan interessere noen få studenter, noen få ansatte:

«[H]vis dere ønsker å fortsette denne debatten i full offentlighet, bør dere etter mitt skjønn utforme en kritikk som er skarpere og dypere, som ikke alt er en del av institusjonen selv. En kritikk det gir mening å ha et offentlig ordskifte rundt, noe som kan belyse strukturer og posisjoner i norsk scenekunstliv som har interesse for flere enn noen ansatte og studenter på Kunsthøgskolen i Oslo.»

Mens rektor Mortensen mener at kritikken skal komme «også internt», synes Stene å mene at kritikken bare skal fremkomme internt. Det er en farlig vei å gå. Norsk teater er lukket nok som det er.

Åpne og lukkede rom Jeg kommer fra en annen stipendiatstilling på Blindern. Også miljøet der fremstår som nokså lukket hva gjelder viljen til å «våge debatten», som Mortensen nevner. På Blindern, iallfall på Det humanistiske fakultetet, mener mange mye, men helst bare under lunsjen. Da jeg for noen år siden i en kronikk i Klassekampen angrep Norges forskningsråds monopolsituasjon, var det mange som var enige med meg – sånn oss imellom. Ingen mente noen ting offentlig. Om dette skyldes vanlig norsk apati eller vanlig norsk feighet, vet jeg ikke, men jeg vet at norsk litteratur er en sunnere sektor enn norsk litteraturvitenskap, blant annet fordi man «våger debatten» – også internt.

Et eksempel. For noen uker siden meldte tidligere leder av Forfatterforeningen Anne Oterholm at hun ikke lenger ville være forfatter på Gyldendal, som etter hennes mening ga alt for stor plass til et verk som Fifty Shades of Grey. Dette ble selvsagt diskutert i norske aviser. Nærmest som en selvfølge fulgte Dagsnytt Atten opp med en diskusjon mellom Oterholm og sjefredaktør i Gyldendal Kari Marstein. Og hvorfor skal man ikke diskutere seriøs versus useriøs litteratur i offentligheten? Kritikkens funksjon i et åpent, liberalt samfunn er å hjelpe de bedre argumentene til – over tid – å vinne frem. Men da må det finnes noen argumenter å velge mellom. Ingen er tjent med at alle holder kjeft.

Nettopp derfor er det prisverdig at Borch Skolseg og Styve Holte stikker hodet ut av vinduet og lufter noen viktige problemstillinger. Sagt på en annen måte: Kunsthøgskolen i Oslo fortjener en plass i norsk offentlighet. Og studentene fortjener et studietilbud som stadig kan forbedres – også gjennom diskusjon. Også eksternt.

Innlegget er også kommentert i kommentarfeltet i denne artikkelen. Red.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no