-Krisen har avslørt mange ting

Islandske Egill Pálsson kom til Tromsø fra Berlin som ny teatersjef i august 2020. Det var midt i pandemien, og de to første sesongene som teatersjef har derfor ikke gått helt etter planen. Da jeg snakket med ham i juni i fjor, var teatret i gang med å tenke nytt rundt hvordan man oppretter kontakt mellom skuespillere og teatre og i gang med et stort rekrutteringsarbeid. Nå ser de resultatet av det arbeidet. I Tromsø har smittenivåene vært lave gjennom hele pandemien, og selv om det for det meste har vært lov til å spille noe teater, er han klar på at det ikke har vært en optimal situasjon.

Hvordan har det vært å være ny i jobben midt i en pandemi?

Det har vært veldig ambivalent. På den ene siden har det å bli teatersjef vært alt jeg kunne ønske meg, men på den andre siden har ingenting vært sånn som jeg hadde sett det for meg. Og den ambivalensen har preget situasjonen. For hvis det bare hadde vært råttent eller bare fantastisk, kunne jeg ha forholdt meg til det, men ambivalensen har vært slitsom. Det er som om man prøver å gå opp en bakke, og hver gang man kommer litt opp så kommer det et jordskred som gjør at du faller ned to meter igjen. Det er et Sisyfos-arbeid, men i tillegg til at steinen ruller ned, kommer hele bakken mot deg. Nå snakker jeg ikke bare for meg selv, for jeg tror både hele bransjen og samfunnet for øvrig har følt det sånn. Det er utmattende.

På Hålogaland Teater (HT) har vi vært heldige og hatt Thalia på vår side, for vi har kunnet spille. Mange steder i landet har det vært mye vanskeligere. Vi har kunnet være i kontakt med et minimum av publikum. Det har nesten gjort at jeg har følt at vi har fått munnkurv. For vi ikke skal klage, men på den andre siden har det vært langt fra optimalt her heller. Vi hadde lagt opp et program, og da pandemien kom tenkte vi at det skulle gå over. Men vi har hatt utenlandske gjester som ikke har fått komme inn i landet. Vi har hatt en scenograf som har sittet fast i Tsjekkia, og i en periode hadde vi en kostymedesigner som ikke kom seg nordover fra Oslo. Det har påvirket hele den tekniske avdelingen. Så det har vært vanskelig å holde driften oppe. Turnéene måtte vi også legge ned. En annen ting som skjer er at vi blir bedømt på det vi presenterer. Vi har ikke klart å vise hele det tenkte programmet, viktige tenner i repertoarplanleggingen er blitt trukket ut, men samtidig blir vi møtt med at dette er alt vi har. De som skriver om det, og vi som skaper teater må ha en felles forståelse om at vi ikke har kunnet rulle ut hele repertoaret. Avlysninger i siste øyeblikk gjør alltid vondt. I tillegg jobber vi med en digitalisering som har vært godt tatt imot av publikum. Jeg tror vi på teatret ser et potensial her som kanskje ikke alle ser. Det er noen suksesser inni her også som ikke har fått den plassen de fortjener. Det er hovedsakelig tre ting: Vi permitterte ingen, vi digitaliserte oss kjemperaskt, og vi fikk tatt initiativ til nye, koronavennlige forestillinger.

Hva synes du om Regjeringens tiltak når dere i en grønn region må forholde dere til nasjonale regler?

Det har vært paradoksalt å se hvordan for eksempel kjøpesentre har kunnet ha masse folk mens vi har måttet følge veldig strenge regler. En periode var det to grønne regioner i verden, det var Nord-Norge og Island. Allikevel har vi fulgt hver eneste regel til fingerspissene, ikke minst fordi det er viktig at publikum føler seg trygge. Det er mulig vi burde stilt flere spørsmål, men vi har villet være med på dugnaden. Når vi nå skjønner at dugnaden begynner å ta et kvelertak, da vender vinden seg. Reglene har en absurditet ved seg, og det er ikke koherens mellom hvordan reglene fungerer og hvordan situasjonen er hos oss. Det er ikke tatt hensyn til forskjellig ståsteder, og vi har måttet svelge kameler.

Handler det litt om lav kulturkompetanse? For det har føltes veldig trygt å gå på teater under pandemien, men fra myndighetenes side kan det virke som om kultur ikke er viktig?

Ja, det er det vi står i. Gjenåpningsplanen tydeliggjør dette. En krise kan gi muligheter, men den avslører også mange ting. Hvis vi ser på den permitteringsbølgen som teatrene gikk gjennom i fjor, så ser vi at teatrenes driftsform er blitt veldig skjør. De grep til permitteringer rent instinktivt. De har avstått fra det i senere bølger, men det avslørte at modellen for drift av de store institusjonene kanskje ikke er optimal, for den er blitt for neoliberal. Det andre er prioriteringene i samfunnet og hva vi kunne hatt åpent for en bredere del av befolkningen. Jeg tror vi kunne hatt mer åpent hvis myndighetene hadde lyttet til oss og hatt tillit til oss. De tiltakene som ble innført i næringslivet var ikke gode nok. Det er der det har vært utbrudd, og det er de som har forrang i åpning. Det er ikke institusjonene som har fulgt reglene og som for eksempel har installert nye ventilasjonssystemer. Så det at det er en prioritering som avsløres er ikke bare en følelse, det er helt åpenbart.

Handler det om økonomi?

Hvis det er så kynisk så har vi et større problem. I beste fall er det økonomisk, men i verste fall handler det om status og at kultur ikke er vurdert som viktig i samfunnet. Det er kynisk og vulgært.

Hvor mange får dere lov til å spille for nå?

I vår store sal der det er plass til 330, der får vi ha 100 publikummere. På Scene Øst som tar 150, der kan vi spille for 40. Det var også skåret ned til 20 en periode. Inne på prøvesalen som vi også bruker, har vi hatt 20. Så vi har kunnet holde oss i gang og holde folk i arbeid, men å spille en farse med ti skuespillere på scenen for knapt 100 personer er ikke optimalt, men vi gjør vår jobb, og vi spiller teater for de pengene vi har. Det er sånn vi viser at vi er en del av dugnaden, og vi er utrolig takknemlige for de publikummerne som kommer. For de må jo også trosse anbefalinger for å komme. De har egentlig fått beskjed om at de helst ikke skal gå ut, men så gjør de det for å komme til oss, og det er vi glade for.

Dere har hatt premiere på Panikk i kulissene. Hvordan er det for skuespillere å spille en forestilling som krever kontakt med publikum når det er så få der?

Det har vært vanskelig fordi vi var nede i 20 personer på hovedscenen i premiereuken. Vi har et nytt ensemble på huset, og jeg ble så imponert over dedikasjonen og arbeidsetikken deres. De ville spille. Så da kalte vi det forpremiere, og så hadde vi ordentlig premiere for hundre. Én ting er reglene, en annen ting er reglenes påvirkning på oss. Man blir redd, og det må man ta hensyn til på en arbeidsplass, vi har også ansatte i risikogruppen, men nå begynner heldigvis mange å bli vaksinerte.

Hvis vi ser det på den andre siden, er det noen positive ting som har skjedd? Da vi snakket sammen sist utlyste dere skuespillerengasjementer. Hvordan har det gått?

Ja, nå har vi et ensembledrevet repertoar. Vi hadde 384 søkere på de ti engasjementene. Alle sendte videoinnslag, og vi så på alle sammen. Deretter var det samtale på Teams med rundt 150 og vi hadde omkring 70 på workshop i Oslo og i Tromsø. Så en ting var at vi fikk ansatt de vi har på huset nå, men vi fikk også en veldig god oversikt over hvem som finnes der ute og som kunne tenke seg å leke med oss. Vi har nå et flott og sterkt ensemble som har begynt å arbeide, så til sammen har vi nå 17 på huset, inkludert Talent Norge-programmet som har gjort det mulig for oss å ta inn to relativt nyutdannede skuespillere. Nå har vi et stort ensemble på HT, det har det ikke vært på veldig mange år, og vi er i gang med repertoarspill og skal ta med oss flere forestillinger videre. HT kommer nå til å kunne tilby et større repertoar hvert år med både premierer og nypremierer hver sesong, og det har vi startet med allerede. Vi har også fått to dramaturger, så den kunstneriske avdelingen på huset har vokst med omkring 350%, og det gir en helt annen atmosfære. For ikke å nevne mitt hjertebarn, Yggdrasil nordiske teaternettverk. Det er et helt nytt nettverk av nordiske teatre som samarbeider om å utvikle, produsere og distribuere bærekraftig nordisk scenekunst. Vi startet opp midt i lockdown og har akkurat signert avtale om vår første samarbeidsproduksjon med teatre i Danmark og Island. Dette har vi veldig store forventninger til, det blir akkurat som en felles nordisk utviklingsavdeling for scenekunst.

Kan du fortelle litt om relæxt-programmet deres?

Ja, relæxt er også noe som er blitt til på tross av pandemien. Det er vår prosjektutviklingssjef, Ulrikke Benestad Fuller-Gees barn. Hun er inspirert av et engelsk konsept der folk som har forskjellige behov, ikke bare funksjonsvariasjoner, men ulike behov kan få komme på teater. Kanskje de synes det er ubehagelig å sitte i en sal når det er helt mørkt og dørene er stengt, da kan de få muligheten til å komme til en mer relaxed opptreden. Da er de forberedt, og de får en brosjyre som forklarer hva som skjer og hva de kan forvente seg. Det gjør at de som er mer følsomme kan forberede seg bedre på å komme. Det er mer personale til stede, og vi opphever de vanlige reglene for oppførsel. Det er litt mer lys i salen, og forestillingen tar hensyn til at den bare blir spilt innenfor visse desibel, og alt skal være mer behagelig. Den første relæxt-forestillingen vår er et av de største øyeblikkene jeg har opplevd som teatermann gjennom 25 år. Det å se foreldre og ledsagere og noen som aldri har vært på teater før, kunne delta i en scenisk hendelse har vært stort. Nå samarbeider vi også med Arktisk Filharmoni, Nordlysfestivalen og Tromsø Internasjonale Filmfestival fordi vi har ekspertise på dette. Vi har trent personale og teknikere i det, og et forskerteam følger prosjektet tett gjennom alle fasene. Det er forskningsbasert utvikling i praksis. En fantastisk måte å kunne være til for hele mangfoldet av befolkninga, så det er vi veldig glade for at vi har fått til.

Vil du si noe om fremtiden etter pandemi? Blir det normalt igjen til høsten?

Den forhåpningsfulle drømmeren som går med ideer, han blir også sliten. Våre mest pessimistiske beregninger er alltid de som blir realiteten. Så jeg håper jo på en dag der alt kan åpne, men som realistisk pessimist sier jeg at dette kommer til å gå trinnvis og kan til og med ta flere år. Kanskje vi aldri kommer tilbake til det vi kalte normalt. Det som er det vanskeligste er at vi ikke har noen rammer. Jeg ser mine kolleger i Danmark som har fått en gjenåpningsplan som gjør at de kan si når de skal ha premierer igjen, men vi har ingenting. Vi vet ikke. Teatret er i bunn og grunn en virksomhet med langtidsplanlegging, vi planlegger for to-tre år inn i fremtiden, så det er vanskelig når vi ser på de internasjonale ambisjonene våre. Vårt nordiske nettverk, Yggdrasil, er aktivt og har flere samproduksjoner på gang, men vi aner ikke når vi kan komme ut med dem. Vi får fortsette å dytte steinen, så får vi heller ta den med oss ned igjen.