S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mariken Lauvstad – 27. september 2021

Krig med cabaretestetikk

Foto: Øyvind Eide. Scenograf og kostymedesigner: Erlend Birkeland. Lysdesigner: Clement Irbil


Publisert
27. september 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Mor Courage av Bertolt Brecht. Komponist: Paul Dessaus Premiére 25. september 2021 på Nationaltheatret

Regi: Runar Hodne Koreografi: Kristin Ryg Helgebostad Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt Scenograf og kostymedesigner: Erlend Birkeland Lysdesigner: Clement Irbil Maskør: Eva Sharp Dramaturg: Hege Randi Tørresen Regiassistent: Yael Ostermeyer

Skuespillere: Laila Goody, Jacob Jensen, Jonas Hoff Oftebro, Helene Naustdal Bergsholm, Erland Bakker, Anders Mordal, Jan Sæhlid, Mariann Hole, Bernard Arnø


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/krig-med-cabaretestetikk/
Facebook

Brechts krigsdrama Mor Courage faller aldri helt på plass i Runar Hodnes cabaretversjon. Men Laila Goody skinner likevel.

Det kunne egentlig ikke passet bedre. Knappe én og en halv time etter den offisielle gjenåpningen av Norge etter pandemien får premierepublikummet som skal se Mor Courage på Nationaltheatrets amfiscene finne sine plasser ved små, runde cabaretbord, svakt opplyst av røde lamper. Den intime stemningen, og muligheten til å nyte et glass drikke under forestillingen fremstår, om enn helt tilfeldig, nesten som en symbolsk markering av pandemiens slutt.

Scenografisk er rommet omformet. Langs veggene henger det tett med tynne sølvstrimler. Det finnes kun en liten forhøyet scene, og til venstre for den sitter kapellmester Per Christian Revholt som, sammen med tre andre musikere, snart skal spille Paul Dessaus originalkomponerte musikk. Langs motsatt vegg er det satt opp en lang bar. Assosiasjonene går til cabaretteatrene og et frivolt uteliv i mellomkrigstidens Tyskland, til sorgmuntre buler der livet befant seg i dyp kontrast til den politiske virkeligheten i landet.

Men her er det ikke lett cabaretunderholdning vi har i vente, tvert i mot skal krigens fulle tyngde bringes inn i rommet. I utgangspunktet har jeg sansen for idéen. Cabarét-arrangementet er interessant i lys av Brecht fordi det setter oss publikummere tilbake i tid og gir oss en uttalt privilegert rolle. Samtidig er det ikke spesielt estetisk eller konseptuelt originalt å arrangere publikum i et cabaret-teater. Og etter hvert som forestillingen skrider frem, lander heller ikke regien i dette arrangementet. Bordarrangementet åpner opp rommet mellom skuespillere og publikum. Men selv om skuespillerne beveger seg rundt i rommet, benyttes ikke mulighetene for å henvende seg mer til oss. Hele cabaret-settingen forblir merkelig atskilt fra karakterenes spill.

Krigens fordervelse av det lille mennesket Mor Courage og barna hennes ble uroppført i 1941 og er et av Bertolt Brechts mest kjente skuespill. Handlingen finner sted under trettiårskrigen på 1600-tallet, men parallellene til andre verdenskrig er mange. Vi følger skjebnen til den driftige og ukuelige marketentersken Anna Fierling som har fått tilnavnet Mor Courage. I mangel på andre muligheter til å trygge fremtiden har hun blitt fast bestemt på å leve av krigen, og hun følger krigen rundt i Europa med handelsvogna si.

I løpet av stykket skal hun miste sine tre voksne barn, Schweizerkas, Eilif og Kattrin, til krigen på ulikt vis. Det er det umulige paradokset der Mor Courage ønsker å tjene penger på krigen samtidig som hun vil kjempe for å beskytte seg og sine mot krigens ødeleggelser som gjør Mor Courage så fascinerende.

I Mor Courage problematiserer ikke Brecht kun krig som kapitalisme, men også kapitalisme som en form for krig. Fokuset ligger på hvordan samfunnets lavere klasser rammes av krigens konsekvenser, og hva dette gradvis gjør med dem som mennesker. Mor Courage står i sentrum av denne skildringen. Fortellingen handler om hvordan krigen og kapitalismen gradvis tar bolig i henne og hvordan hun til sist blir systemet hun forakter, fordi hun er så fullstendig og sårbart prisgitt det. En undertrykt kvinne som konstant kjemper for overlevelse har ikke råd til å etterleve noen høyverdig moral.

Uforløst konseptualisering Alle regissører som befatter seg med Brecht i dag må på en eller annen måte forholde seg til publikums forventninger til det episke teatrets dramaturgi og Brechts teaterestetikk. Men vi har også blitt vant til modige konseptualiseringer og estetiske nyvalg, som i Johannes Holmen Dahls Den Kaukasiske Krittringen og Tore Vagn Lids Tolvskillingsoperaen, for å ta noen ganske ferske eksempler. Til sammenligning blir Hodnes konseptuelle valg i Mor Courage nokså tradisjonelle og uoriginale.

Sammen med anti-estetikken i kostymene og ei kjerre som er erstattet av en stabel plastkofferter på en bagasjetralle, får regien noe sprikende og tilfeldig over seg. Også bruken av koreografi og dansebevegelser, som ligger som et gjennomgående underliggjørende element hos karakterene, fungerer kun tidvis. De koreografiske elementene er fine grep isolert sett, og får framfor alt liv hos Marian Holes Yvette, men ender like ofte opp med å framstå som en påklistret visuell forstyrrelse.

Goody står støtt i rollen som Mor Courage «Jeg hadde ikke satt opp Mor Courage hvis ikke det var for at jeg hadde Laila Goody i hovedrollen,» forteller regissør Runar Hodne i Nationaltheatrets promoteringsvideo. Og Goody fikk virkelig fram det såre i Anna Fierlings skjebne. Det ligger en følsomhet og dirrer under karakterens harde ytre hele tiden. Når Mor Courage innser at hennes egne handlinger har kastet sønnen Sveitserosten (Jonas Hoff Oftebro) ut i en brutal skjebne, ser vi Goodys øyne langsomt bli fuktige mens Mor Courage fortsatt fornekter ham på harde livet. Det er et flertydig og sterkt spill.

Goody trekker oss inn i historien og holder oss der med et fast grep. Også Mariann Hole utmerker seg i en spinnvill gestaltning av Yvette, mens Helene Naustdal Bergsholm leverer en intenst hudløs Kattrin og Jonas Hoff Oftebro påfallende naturlig som Sveitserosten. Underligere fremstår det at de forskjellige karakterene spillteknisk nærmest heller mot ulike sjangre, litt som isolerte satelitter som ikke helt får meg til å tro på at de hører hjemme i samme fortellerunivers.

Runar Hodne har hatt flaks med Laila Goody i denne forestillingen. Sammen med et sterkt skuespillerlag står hun støtt i en sprikende regi og gir fortellingen både nerve og troverdighet. Men totalt sett er det som de ulike regimessige valgene ikke helt finner sammen i et felles spor. Det er noe konseptuelt uavklart over denne forestillingen som gjør at den ikke fremstår helt forløst.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no