Valdens historie, Det Norske teatret, 2017, foto: Gisle Bjørneby

Kraften i gjentagelsen

– Kjersti Horns “Valdens historie” på Det Norske Teatret er ikke en publikumspleaser, men den vil kanskje please romanen litt vel mye, spør Runa Borch Skolseg i denne anmeldelsen.

Scene 2 på Det Norske Teatret er dekket i grå plast. På sidene og i midten av rommet er det plassert bøtter og flasker fylt med farge. I programmet og på internett har jeg i forkant av forestillingen sett bilder av manussider og skuespillere dekket av blod, og rommet indikerer med sine rekvisitter og plast at jeg snart vil se det samme live.

Valdens historie er den andre romanen til Édouard Louis etter suksessen Farvel til Eddy Bellegueule, som utkom i norsk språkdrakt i 2015. Samme år dramatiserte Kjersti Horn og Emil Johnsen boken og spilte forestillingen på utestedet Jaeger. Valdens historie er Louis’ andre roman og er, lik den første, selvbiografisk.  Den handler om en selvopplevd voldtekt og hvilke konsekvenser overgrepet får for offeret, men også overgriperen, i etterkant av overgrepet. Denne gangen har Johnsen fått selskap av skuespilleren Preben Hodneland på scenen og flyttet inn på Det Norske Teatret.

Ut av en dør på bakre scenevegg kommer de to skuespillerne, de er enkelt kledd i jeans og henholdsvis hvit singlet og collegegenser. De går frem på scenen og begynner å snakke.

Valdens historie, Det Norske teatret, 2017, foto: Gisle Bjørneby

Skuespillerne glir inn og ut av rollene, de veksler mellom å ha monologer, dialoger, avbryte hverandre og ta over hverandres roller. Johnsen sier romanens åpningssetning, at han traff Reda på julaften, klokken var rundt fire om natten, og jeg var på vei hjem etter å ha spist middag med noen venner. Han kom bort til meg på gaten, og det endte med at jeg inviterte ham opp til den lille leiligheten min. Voldtekten etableres, det lekker gradvis ut, detaljer løsrevet fra selve historien. Når Éduoard på et tidspunkt sier: Jeg kjente ikke pistolen da jeg klemte ham – så antydes alvoret i overgrepet. Hendelsen blir en katalysator for Éduoard. Historien hans om familien, vold, seksualitet, politikk og økonomi skisseres opp og avdekker sannheter, eller innsikter, han har fortrengt ved seg selv eller samfunnet.  Et eksempel er hvordan politiet stadig gjentar overgriperens utseende, nord-afrikansk, eller hvordan de antyder Éduoards naivitet da det kommer frem at overgriperen var av nord-afrikansk utseende.

Overgrepet gjentas, detaljene gjentas, idiotiske detaljer om bekledning og hvor man la ting. Édouard reiser hjem til familien sin, men også den gjentar seg selv. Det er ingenting som har endret seg, annet enn at han har blitt utsatt for en voldtekt. Forestillingen er konsekvent i valget av traumet som dramaturgisk ramme og hvordan traumets natur kan være gjentagende; det forsetter å kverne, renne gjennom og ned i våre hender, selv om vi ikke vil ha mer.

Skuespillerne fungerer fint sammen. Johnsen er på grensen til irriterende i sin desperasjon, men Hodneland klarer med sin fine timing å omgjøre det tragiske til noe komisk. Repetisjonen av de samme sceniske strategiene blir etter hvert noe trettende , men gjennom denne ringdansen klarer de også å gestalte traume på en utmattende og insisterende måte som berører meg. Intimiteten mellom de to skuespillerne virker fortrolig og naturlig, og kraften i deres representasjon av relasjonen på scenen er i seg selv verdt å nevne; den er solid.

Hodneland går bort til en av de sorte flaskene, og med det sølete innholdet i den skriver han navnet Reda over den grå plasten. Jo lengre vi kommer ut i forestillingen, jo mer viskes navnet ut og blir i stedet et søl, som dekkes av jord og blod. Rommet understreker tekstens natur, men tolkingen blir litt for bokstavelig, og flere ganger tar jeg meg i å savne et abstrakt rom. Om ikke på scenen, så finnes det vel potensielt et slikt rom i teksten, i den som blir utsatt for overgrepet, eller i overgriperen? Musikken er organisk og kroppslig, men heller ikke den skaper et eget rom – gjennom hele forestillingen ligger den i bakgrunnen som et teppe som bygger opp under teksten.

Valdens historie, Det Norske teatret, 2017, foto: Gisle Bjørneby

Johnsen ruller i en scene Hodneland inn i plast og holder om halsen hans, og senere heller Hodneland en flaske med teaterblod nedover beina og drar opp buksene, som nå er rødflekkete og bløte. På et annet tidspunkt stopper musikken og vi hører den hule lyden av en kropp som støter hardt inn i en annens. Virkningsfullt? Ja,  men det blir noe banalt i hvor direkte volden gestaltes og spilles ut, som om det ikke finnes nivåer i vold og brutalitet. Jeg lulles litt inn i en reservasjon framfor å bli oppriktig berørt – hvilket ligger i forestillingen som et potensial.

Valdens historie er ambisiøs og konsekvent, men enda litt uforløst – kanskje krever en forestilling som denne enda mer tid. Tidvis sitter jeg igjen med en følelse av å se en roman på scenen og ikke en scenisk bearbeidet roman, det er som om ønsket om å bevare tekstens slående kvaliteter har trumfet det performative potensialet som ligger i den. Forestillingen viser noe av det problematiske i det autofiktive som kunstform, de gestalter, og spiller ut forfatterens historie, de redigerer i hans minne. Forestillingen vil ikke please meg, men den vil kanskje please romanen litt vel mye?

Gjennom hele forestillingen synliggjøres de skjøre linjene mellom oss mennesker, mellom vold og omsorg – subtilt og direkte – gjennom søsterens munn, hennes manns hender, gjennom Reda – linjene overskrides og blir forsøkt gjenopprettet. I forestillingens kanskje vakreste scene vasker Johnsen blodet av Hodnelands kropp, han dypper kluter i vann og drar blodet av, han kler på ham en blå skjorte og joggebukse ( – joggebukse som også Reda bar den kvelden).

Valdens historie er blitt en forestilling som gjentar seg selv og gjennom gjentagelsen klarer å gjøre teksten til en sårbar, brutal og insisterende kropp som siver ned i halsen min, ut i armene og beinene mine, og blir sittende der som en lett utmattelse i noen dager.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER