Foto: Christian Tandberg/Dansens Hus. Kostymedesign: Ellada Damianou

Kraften i det sårbare

I forestillingen The Power (of) the fragile møtes sønn og mor, en ung, energisk kropp og en eldre, mer skjør kropp, i en forhandling mellom det kraftfulle og det sårbare.

Tunisiske Mohamed Toukabri er tilbake på Dansens Hus med sin andre selvbiografiske forestilling der han bruker personlige erfaringer og minner som utgangspunkt for det sceniske materialet. Fortellinger fra hans liv forsterkes gjennom tekst, dans og scenografi. Denne gangen har han med seg moren sin Mimouna Khamessi – eller Latifa som hun introduserer seg selv som, og sammen forteller de sin historie gjennom en samling poetiske bilder som reflekterer maktforhold og tilhørighet.

Etter å ha blitt avlyst og utsatt to ganger, første gangen på grunn av koronarestriksjoner og andre gangen grunnet at Khamessi ikke fikk visum til å dra til Belgia, står de endelig sammen på scenen. Toukabri beskriver det som et mirakel.

Sønn og mor
Scenerommet er lyst og åpent med et hvitt scenegulv som dekker mesteparten av scenen. To utøvere er midt i en samtale i det de entrer scenen. En høy, muskuløs mann med rak rygg, oppsatt hår, kledd i oransje treningsklær, leder veien. Like bak følger en eldre kvinne forsiktig etter. Hun har grått hår, er kledd i lyseblå treningsklær og er undrende i blikket. Toukabri peker på ting i rommet. “Théatre” sier han først med en fransk aksent, før han gjentar det på engelsk. Khamessi gjentar ordene og nikker entusiastisk med som om det er første gangen hun ser en teatersal. Han peker på scenen og sier at dette er “stage” før han fortsetter å forklare alle de ulike elementene i scenerommet.

Toukabri legger seg ned på magen og beveger armen sakte mot siden. Dette er konseptuell dans, forklarer han. Deretter viser han en mer dramatisk og eksplosiv dans, og utfører blant annet en “contraction” som refererer til Martha Graham. Dette er ekspresjonistisk dans, forteller han moren sin.

Første halvdel av forestillingen fungerer som en slags uformell danseleksjon. Materialet har en fin balanse mellom det hverdagslige og det sceniske, og det oppleves dermed som et genuint møte mellom to personer. Stemningen er lett og munter, noe som gjør at jeg som publikummer føler en trygghet og nærhet til det som skjer på scenen. De enkle humoristiske øyeblikkene blir dermed også forsterket. De snakker på et punkt om å bryte den fjerde veggen, noe forestillingen leker fint med ved å snakke direkte til publikum ved flere anledninger.

Maktkamp og en mors ofringer
Det er 17 år siden første gangen Toukabri var i et teater, og med denne forestillingen er det første gangen Khamessi opptrer på en scene. Khamessis drøm var å bli danser, og Toukabri ønsker nå å oppfylle morens drøm.

Toukabri tar med moren gjennom ulike dansesekvenser. Det starter med en tolkning av “Rite of spring” av Maurice Béjart. Musikken er storslagen og stemningsfull, og jeg ser for meg de tekniske bevegelsene de prøver å etterligne. Etter dansen sier Khamessi at hun ikke liker musikken. Det får henne til å sovne, spøker hun. De fortsetter videre med å danse varsomt og intimt til Nina Simone og videre til en danse-jam til “That’s the way I like it” av KC & The sunshine band, der Khamessi endelig får briljere med sin egen dans til musikken hun liker. Dansen er ektefølt og genuin, og det resonnerer hos meg.

 Forestillingen tar en mer alvorlig vending når Khamessi snakker om livet sitt. Stemmen hennes skjelver når hun forteller om hvorfor hun la drømmen om å bli danser på hylla. Hun vokste opp i et Tunisia som var preget av konservative kjønnsroller, og dans ble ikke sett på som akseptabelt blant kvinner i tradisjonelle muslimske familier. Senere forteller hun om at hun flyttet til Italia for å finne arbeid og om livet hun hadde der. Mens hun var på ferie i Tunisia møtte hun mannen i sitt liv. Hun hadde et ønske om å flytte tilbake til Italia, men ble i Tunisia etter mannens ønsker. Det ble etter hvert satt strengere krav for innreise til europeiske land. Da Toukabri begynte å studere dans i Paris og Brüssel, fikk hun ikke visum for å besøke han. Hun fikk heller ikke vært med da hennes sønn uteksaminerte seg fra høyskolen.

Det har flere ganger vært maktforhold som har satt begrensninger for Khamessis ønsker, noe jeg vet min egen mor og mange andre mødre og kvinner kjenner seg igjen i. Toukabri ser på sin egen selvrealisering som danser som et resultat av Khamessis moderlige offer. Forestillingen er et forsøk på å hedre morens styrke. Dette maktskiftet blir tydelig i en scene der Toukabri setter seg på fanget til moren med kroppen sin tett inntil henne. Jeg ser det som et slags symbol på hvor mye kraft det er i den skjøre, aldrende kroppen til Khamessi og hvor skjør og sårbar en ung, energisk kropp kan være.

Khamessi, som har måttet vike for andres behov, får nå mulighet til å skinne og fortelle sin historie på scenen. Forestillingen avslutter med at Khamessi sier at hun har fått nok og ønsker å dra hjem. Dette synes jeg er fint symbol som fremhever maktskiftet.

Det menneskelige møtet
Styrken i forestillingen er det menneskelige og nedstrippede møtet mellom to personer. Det er den hverdagslige praten, ektefølt omfavnelse, hvordan de observerer og betrakter hverandre, som drar meg inn. Selv om teksten gjerne kunne dykket dypere inn i de relevante samfunnspolitiske spørsmålene om innvandring, integrering, kvinners rettigheter og tilhørighet, er det heller ikke noe jeg savner. Den karismatiske historiefortellingen er forfriskende og rørende i seg selv, og den åpner opp for refleksjoner. Forestillingen er en feiring av en sønns kjærlighet til sin mor og gjenforeningen deres etter å ha vært adskilt i mange år. Dette ektefølte øyeblikket er rørende vakkert.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER