Foto: Benno Tabler. Scenograf: Dominic Huber Video: Mikko Gaestel. Lysdesigner: Konstantin Sonneson

Korrupsjon, kostnadsjusteringer og ekkokamre

Society under Construction er en velkoordinert og utfordrende publikumsopplevelse med et overtydelig budskap.

Rimini Protokoll er en tysk dokumentarteatergruppe som ble dannet av Helgard Haug, Stefan Kaegi og Danien Wetzel i 2000. De er kjent for å sette sosiale rom og strukturer inn i teatrale, interaktive formater. I World Climate Conference (2015) spilte de ut forhandlingene i den da kommende klimakonferansen i Paris sammen med publikum, og i Situation Rooms (2014) skapte de en såkalt «multiplayer-video-walk», hvor publikum følger mennesker hvis liv er blitt formet av våpen. Society under Construction (2019), som er blitt vist på Nationaltheatret i sammenheng med Oslo arkitekturtriennale, følger i det samme, politiske formatet, ved å ta for seg samtidens store byggeplasser.

Society under Construction er andre forestilling i en serie på fire kalt State 1–4, som tar for seg post-demokratiske fenomener. Det er en vandreforestilling, og i Oslo går den gjennom Nationaltheatrets korridorer, trapper, bakrom og hovedscene. Publikum får både være i amfiet og på scenen. Rommene er for anledningen gjort om til en fiktiv byggeplass. Publikum deles inn i åtte ulike grupper, som går fra post til post gjennom de to timene forestillingen varer. På hver post er vi på befaring med «eksperter» i de ulike leddene i en byggeprosess: Fra investorrommet, hvor en pent kledd kvinne ber oss legge pengene våre på store byggeprosjekter, til et bakrom, hvor vi får høre historier om korrupsjon i virkelige byggesaker. Videre møter vi blant annet en byggerettsadvokat, en økonom, en rumensk arbeider og en biolog som setter menneskers og maurs byggemønsteer opp mot hverandre. Alle presenterer store byggeprosjekter fra sitt perspektiv, og greier ut om utfordringene de møter i arbeidet sitt.


Skjerper oppmerksomheten
Området vi beveger oss rundt på er dekket med sperrebånd og -teip, røde kjegler, midlertidige gjerder og andre kjennetegn fra byggeplasser. I en hestesko på scenen dekkes veggene av skiftende videoprojeksjoner av ulike byggeplasser, grafer og dokumenter, som brukes aktivt av ekspertene på de ulike postene vi går innom. På den ene siden av scenen er det en stor sandhaug (laget i et fast materiale). Ved siden av og rundt omkring ligger byggematerialer og annet utstyr, samt en lift hvor en arbeider heises opp og ned. På midten av scenen står et frittstående rom med vinduer. Dette er investorrommet, utformet som et møterom med 3D-modeller av bygninger og fine prosjektprospekter på bordet. På alle postene får publikum på seg høretelefoner for å guides av ekspertene, i kombinasjon med andre rekvisitter som vernehjelmer og hansker. Skuespillerne, ekspertene på de ulike postene, er kledt etter sine respektive yrker; i dress og kjole eller arbeidsklær.

Forestillingen krever at vi som publikummere deltar, og følger ekspertenes ordre. Blant annet må vi lære kampøvelser og koreografier, vise fingeren til «politikere» og bære planker rundt på området. Oppgavene i seg selv er med på å skjerpe oppmerksomheten, og det er spennende å komme tett på mekanismer som har stor innvirkning på livene våre, men som mange av oss ikke tar del i. Alle ekspertene snakker dog ganske fort og ikke alltid like tydelig. Dette forsterker bildet Rimini Protokoll ønsker å vise av at store byggeprosjekter er noe som vanskelig å få oversikt over, men i kombinasjon med alle de tekniske begrepene som brukes blir det også vanskelig å henge med på alt.

Sterk koordinering
Society under Construction er en utrolig velkoordinert produksjon. Alle detaljer, inkludert publikums bevegelser, har ulike funksjoner basert på hvilken post man er på. Gang på gang får man observere seg selv utenfra og fra et nytt perspektiv, gjennom de andre publikumsgruppene. Som når vi på tredje post ser at de som nå sitter i investorrommet som vi startet i, kameraovervåkes. Eller når vi først ser hvordan arbeiderne gjøres narr av på en post, før vi senere får høre den personlige erfaringen til eksperten på posten – arbeideren som utviklet brannsystemet i den ennå ikke operative flyplassen i Berlin – og få sympati for denne. Formatet tvinger fram en ubehagelig erkjennelse av man kun klarer å se ting fra et annet perspektiv hvis man har vært der selv først. For hver rullering ser man seg selv utenfra gjennom den nye publikumsgruppen på posten man har forlatt, uten å evne å se på den neste igjen på samme måte – for den vet man ennå ikke noe om. Denne formen for interaktivitet fungerte veldig bra som en måte å påpeke hvordan vi – ikke bare i byggeprosjekter – sliter med å se ting fra et overordnet perspektiv og forene ulike interesser, hvis vi ikke har erfart eller kjenner til andres oppgaver og virkelighet. I overført betydning gir dette en tankevekker også rundt dagens giftige ekkokamre og polariserte debatt.

Belærende
Temaet for Oslo arkitekturtriennale 2019 er arkitektur og nedvekst. Fokus er på hvordan arkitekturen forholder seg til dagens klimakrise og økende sosiale forskjeller. Triennalen «leter etter urbane og arkitektoniske løsninger for en verden hvor livskvalitet og miljø settes foran økonomisk vekst.». Society under Construction passer tydelig inn i denne diskursen. Gjennom forestillingen viser ekspertene hva som er galt med dagens urbane byggeprosesser, og forklarer hva de mener vi må gjøre for å endre dette. På slutten av forestillingen forenes alle ekspertene på sandhaugen foran et samlet publikum og presenterer bokstavelig talt hva de felles løsningene er. De forteller at vi er nødt til å tenke på annet enn økonomisk vekst for å få en bærekraftig utvikling, og foreslår å gå over til maurenes måte å bygge på. Innsikten om «degrowth» og «ant colonies» presenteres som en belærende pekefinger, og til tross for at jeg er enig i budskapet gjør dette at jeg som publikummer nesten får lyst til å gjøre det stikk motsette på trass. Når det politiske budskapet blir så overtydelig oppleves det unyansert, og står i fare for å bare appellere til de som allerede er enige. Og hva er vel et ekkokammer, om ikke nettopp det? Dette står dermed som en motsetning til forestillingens format, som ikke belærer, men skaper universell innsikt om eget ståsted og perspektiv uansett hvilke meninger man har. Jeg tror forestillingen hadde hatt enda større kraft uten de altfor didaktiske partiene hvis målet er å finne gode, felles løsninger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER