Vi forlot den stille skogen. Dramatikkens hus 2013. Foto: J C Lyster

Koreografisk poesi

INTERVJU: – Det burde finnes tekstlige utgangspunkt for dans på samme måte som scenetekst i teatret, sier koreograf og poet Janne Camilla Lyster. Fordi hun ikke fant dette, skrev hun selv og spurte fire andre koreografer om å gjøre hver sin tolkning av tekstene.

Første helg i oktober kunne man overvære et prosjekt utenom det vanlige på Dramatikkens hus –  prosjektet Vi forlot den stille skogen av koreograf og forfatter Janne Camilla Lyster. På bakgrunn av et ”koreografisk manus”, som Lyster selv har skrevet, har fire form- og uttrykksmessig veldig ulike danseforestillinger blitt skapt.

De fire koreografene; Ingri Fiksdal, Steffi Lund, Jonas Corell Petersen og Lyster selv, har  hver med sitt verk bidratt til å skape en mangfoldig helhet. Og om ikke fire premierer på samme kveld var nok, så kunne publikum i tillegg overvære boklanseringen på det koreografiske manuset.

Gjenkjennelse
– Først i går gikk det opp for meg hvor stort omfang dette prosjektet har, med fire selvstendige forestillinger på en kveld, sier Janne Camilla Lyster. – Jeg har vært så fordypet i mitt eget arbeid de siste månedene at jeg ikke har tatt inn over meg hva de andre har holdt på med før i går, da jeg satt der som tilskuer. Det var en spesiell opplevelse. Det var interessant å se forestillingene sammen, fordi det faktisk var mulig for meg å se noen forbindelser. I store deler av verkene kjente jeg igjen mitt eget manus – riktignok vendt mot meg med et litt fremmed ansikt. Noe mer kunne jeg ikke ha håpet på.

Hva var det du kjente igjen?

– En ting er de klare, men likevel åpne assosiasjonsrommene som ble skapt og den sterke konsentrasjonen utøverne hadde. Verkene krever også en sterk konsentrasjon fra tilskueren. En annen ting var opplevelsen av tid – verkene har et eget og kanskje litt uvant tempo i seg.

Scenetekst for dans
Hvordan startet dette prosjektet?

– Jeg er opptatt av at det burde finnes tekstlige utgangspunkter for dans på samme måte som scenetekst i teatret. Da tenker jeg tekst som en friksjonsflate som koregrafen eller danseren kan bruke i arbeidet, til å tenke mot eller fra, og som gjør at han eller hun er nødt til å tenke ut over seg selv. Det finnes jo såkalte ”scores”, grafiske figurer eller tekstinstruksjoner som er ment som utgangspunkter for å skape dansemateriale, for eksempel ”Everybody's Performance Scores”, ”Notations 21”, ulike scores av Deborah Hay og ”Do it – the compendium” av Hans Ulrich Obrist.

Men jeg synes det også burde finnes skjønnlitterære utgangspunkt skrevet spesielt for dans. Siden jeg ikke har greid å finne noe slikt, tenkte jeg at jeg fikk prøve å skape dette selv. Slik er dette prosjektet også et forsøk på å bygge opp en ny sjanger, sette i gang noe som kan vokse, som andre kan ta tak i og utvide. Jeg gikk med denne ideen til Kai Johnsen på Dramatikkens hus for to år siden, og fikk med en gang grønt lys. Jeg fikk en co-produksjonsavtale med Dramatikkens hus og koreografi- og tekstutviklingsmidler fra Norsk kulturråd til forprosjektet.

Et startpunkt
Så søkte Janne Camilla Lyster om midler til denne rekken av tolkninger.

– En av mine tidlige ideer var at jeg bare skulle skrive manuset og legge det ut i verden, for å se om noen andre ville ta tak i det. Men for å få en pangstart på prosjektet, og for å synliggjøre hva som er mulig med en slik tekst, tenkte jeg videre at en intensiv helg med fire ulike tolkninger ville være bra. Jeg er utrolig glad for at vi fikk det til på denne måten, med både boklansering og premierer samme helg, sånn at publikum både kunne lese og se, eller se og lese.

Janne Camilla Lyster. Foto: Paul Audestad

Jeg håper at andre koregrafer vil ta i bruk manuset seinere – slik at disse fire forestillingene bare er et startpunkt.

Koreografi i tekst
Hva har inspirert deg i arbeidet med prosjektet?

– Både før og underveis i arbeidet har jeg vært opptatt av hva som gjør at en tekst føles koreografisk. Hva er det ved en tekst som kan gi en inngang til et fysisk og romlig arbeid? Jeg har vært innom mange forfattere og ulike typer tekster for å prøve å finne fellestrekk for det som fungerer. Jeg har blant annet lest Lydia Davis, Gertrude Stein, Dario Villa og Cecilie Løveid. Jeg jobbet også med en danser i denne prosessen. Jeg opplever at det er noe med hva teksten setter i gang, hvilke assosiasjoner den vekker, og hvor rike de er. Assosiasjonene må ha en klar retning, samtidig som de må kunne bre seg ut – ikke bare analytisk eller emosjonelt. Jeg opplever også at det er vanskeligere som danser å gi en direkte respons hvis teksten har henvisninger til for mange steder og tider på én gang.

Byggeklosser
Videre arbeidet jeg med strukturen på manuset og hvilke retningslinjer som skulle ligge der. Jeg valgte å ha få retningslinjer, men samtidig veldig tydelige teksttyper – ulike typer tekstbolker –som jeg tenker har ulik koreografisk funksjon. Slik fungerer manuset som byggeklosser, som kan byttes om på underveis i prosessen.

De ulike teksttypene har jeg kalt Vekster, Morphs og Blanks. Vekstene er tenkt mest som utgangspunkt for rene bevegelsessekvenser. Teksttypen Morphs er tenkt mer som et romlig utgangspunkt, og er ikke så direkte knyttet til en enkelt dansers kropp. Blanks er tenkt som tematiske broer, eller elementer som kan nedfelles i det andre materialet.

Tolke eller bruke
Lyster har tenkt at man kan gå inn i manuset på to hovedmåter: enten tolke det eller bruke av det.

– Det siste er vel vanligst i en koregrafisk prosess, altså at man plukker inspirasjon litt herfra og derfra og binder dette sammen med en egen agenda. I forbindelse med dette prosjektet er det tolkning jeg synes er mest spennende. Det var interessant å for meg å gå fra det manuset koregrafene fikk før jul i fjor – et manus som kan legges ut over gulvet og stokkes om på – til bokformatet. Som bok blir jo teksten med en gang mindre mobil. Samtidig fungerer den slik også som et selvstendig skjønnlitterært verk som kan leses alene, noe som var en del av målsettingen da jeg startet.

Installasjon
De fire kunstnerne som har vært involvert i prosjektet har jobbet på veldig ulike måter med tekstmaterialet. På kunstnersamtalen som Danseinformasjonen arrangerte dagen etter premieren, fikk vi høre hvordan de hadde gått frem.

Mens Lyster selv hadde gått nokså slavisk til verks for å finne ut hvordan danserne best kunne overføre én og én tekstbolk til bevegelse (danserne ble for eksempel bedt om å lese en tekstbit før de sovnet hver kveld – for så å stå opp på natten, gå inn i studio og filme en bevegelsesrespons til denne), hadde Steffi Lund jobbet med stemningene og bildene teksten som helhet åpner for henne. Lunds tolkning endte da også opp som en installasjon.

Jonas Corell Petersen prøvde på sin side ut hvordan teksten kunne brukes som et praktisk utgangspunkt for replikker og handlinger.

Ingri Fiksdal: Urskog. Foto: Tom Øverlie

Zombier
Ingri Fiksdals arbeidsmetode skilte seg i denne sammenhengen kanskje mest ut, ved at hun hadde prøvd å ikke la teksten direkte influere materialet, men heller passere gjennom det, som om danserne var zombier, eller en slags total-affektive skapninger. ”…deres navigasjon i verden er basert på kroppslig kognisjon alene. "Ved å møte teksten som zombier har vi forsøkt å undersøke hvordan den kan oppleves fysisk, og hva et fysisk output av teksten eventuelt vil kunne være”, forteller hun på nettsiden til Dramatikkens hus. Fiksdals bidrag til prosjektet ble vist i et galleri like ved Dramatikkens hus, ”0047”, hvor publikum ble møtt av et gigantisk kakebord.

Jeg spurte Lyster hvordan hun hadde valgt ut bidragsyterne til prosjektet.

Spredning
– Jeg synes nettopp det var et poeng å velge koregrafer med ulike tilnærminger til estetikk og arbeidsmetoder. Jeg er slik veldig fornøyd med og glad for at valget resulterte i så ulike kunstneriske uttrykk. Dette tydeliggjør jo også i enda større grad prosjektet og tekstens potensial. Rent praktisk ble utvalget gjort etter en utlysning jeg hadde på Danseinformasjonens nettsider – dette for å skape tilgjengelighet rundt prosjektet. Jeg fikk stor respons og det var mange aktuelle forslag, og jeg valgte altså ut fire.

Bakgrunnen for utvalget var et ønske om spredning i forhold til for eksempel hvor lenge og på hvilken måte kunstnerne hadde jobbet – noen har jobbet veldig lenge mens andre er ferskere, noen har jobbet mest solo mens andre har jobbet hovedsaklig med å koreografere grupper.

Dramatikk vs. koreografi
Hva var bakgrunnen for å involvere Jonas Corell Petersen, som jo ikke er koregraf?

– For det første synes jeg at Jonas jobber med tekst på en veldig spennende måte. Videre tenkte jeg at siden koregrafer ofte tar utgangspunkt i dramatiske tekster – hvor mange ganger har man ikke sett Ibsens tekster som utgangspunkt for danseforestillinger – var det spennende å invitere en regissør til å ta utgangspunkt i en koregrafisk tekst. Slik fikk jeg også igangsatt en undersøkelse av forskjellen mellom en dramatisk og koregrafisk tekst – jeg er veldig spent på å høre mer om dette fra Jonas.

Individuelle prosesser
Du sa at du så forestillingene for første gang nå på premieren – har dere ikke hatt noe kontakt i løpet av prosessen?

– Nei, jeg har med overlegg ikke sett noe før i går. Ingen av oss har vært inne i hverandres prosesser.

Har det vært vanskelig å ikke vite noe om de andres arbeid?

– Det har først og fremst vært spennende. Jeg har hatt tillitt til de som har vært involvert – det er jo kunstnere som har tatt tak i dette. Jeg har gått inn i mitt eget arbeid og gledet meg til å se hva utgangspunktet ville føre til for de andre. Men det har jo ikke vært sånn at vi ikke har kunnet snakke om det. Det har lekket ut litt informasjon underveis, for eksempel om praktiske ting som om hvor mange som er involvert og hvor man jobber.

Hva var så instruksene du gav ved prosjektets start?

– Instruksene var at alle skulle lese hele manuset, og at arbeidet skulle resultere i fire ferdige forestillinger som skulle kunne vises for et publikum i løpet av samme kveld. Rammen gav seg jo også litt av det økonomiske, ved at alle fikk like mye midler til rådighet. Det var ingen føringer fra min side for hvordan man skulle arbeide med teksten.

Veien videre
Skal du og de andre koreografene jobbe videre sammen med å utveksle og dele erfaringer fra dette prosjektet?

– Ja, koregrafene skal skrive en rapport fra sitt arbeid, som jeg kommer til å samle og publisere som en helhet – et slags felles refleksjonsnotat.

Hvordan ønsker du å ta dette videre selv?

– Både da jeg holdt på med tekstutviklingen, og nå etter at jeg har sett resultatet, opplever jeg at det er mye å ta tak i og mange veier å gå med dette manuset som utgangspunkt. Det kunne også vært spennende å utvikle et litt mer kronologisk manus, med en strengere oppbygning. Jeg har også lyst til å eksperimentere mer med oppsett av teksten, og slik fortsette å utforske hvordan oppsettet direkte påvirker den koregrafiske prosessen.

Rikdom
– Det er også spennende å tenke på hva slags type tematikk det går an å ta tak i, og hvordan tematikk kan utformes, gjennom et slikt manus. Man skal være utrolig god til å skrive for å matche den rikdommen et danserisk materiale kan ha – det har så mange virkninger simultant – sanselig, analytisk, romlig og så videre. Jeg synes det er spennende å tenke både på hvordan jeg kan jobbe tekstlig for å komme inn på dette, og hvordan jeg kan bruke kunnskap om dette til å skape tydelige flater som koregrafisk materiale kan stige opp fra.

På Danseinformasjonens seminar ”Betydningen av bevegelse – Writing Movement” nå under CODAfestivalen sa du at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom deg som skribent og koreograf. Jeg opplever likevel at verket ditt er veldig poetisk – at sammenhengen mellom de ulike bevegelsene i en sekvens er åpne og assosiative, og at de skaper ulike rom heller enn en utvikling, noe jeg kan relatere til hvordan dikt er bygget opp og fungerer.

– Hvis du med poetisk mener at man blir tatt med til et sted, som så oppløses – at det dannes forbindelseslinjer på kryss og tvers heller enn at det er en oppbygning med start og slutt – så kjenner jeg meg godt igjen i det. Det er fint at du ser det. Det har jo helt sikker å gjøre med hvordan manuset er bygget opp, jeg har jo fulgt det slavisk selv. Teksten har sterke poetiske kvaliteter, og ligger kanskje i grenselandet mellom det lyriske og essayistiske i sum.


Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance, og Landing – en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER