Moving Society. Foto fra movingsociety.com

Koreografi som demokrati? (del 2)

INTERVJU: – Samarbeidet i gruppen av kunstnerne var kanskje det vi lyktes best med i prosjektet. Kunstnergruppa ble samfunnet vårt – ”the moving society”, sier koreograf Helle Siljeholm i andre del av samtalen med Venke Sortland.

– Dere valgte å gjennomføre prosjektet i offentlig rom. Hva møter man i Addis når man beveger seg på andre måter enn det normale utenfor studioet? I Norge kan jo slikt potensielt bli oppfattet som truende…

Marianne Skjeldal (MS): Her i Norge gir folk blaffen. Eller så synes de det er irriterende at du tar opp litt mer plass enn du trenger – vi er jo så effektive her hjemme. Folk i Addis er veldig nysgjerrige, så der skapte slike intervensjoner mer oppmerksomhet og positive reaksjoner. Folk spør; ”hva er dette her?”, ”hvem er dere?”, ”hvorfor står dere på rekke?”. Folk foreslår og vil gå i dialog. Vi hadde samtaler der folk delte livshistorien sin. De tok seg gjerne god tid og ble stående lenge og følge med.

Sara Christophersen (SC): Her gang vi gjorde slike intervensjoner stoppet det opp tre til fem hundre mennesker. Folk tolker gjerne det vi gjør inn i en religiøs sammenheng. De etiopiske kunstnerne hørte publikum hviske og tiske om det kanskje var hekseri vi drev med. Selv om vi jobbet med profesjonelle kunstnere, tror jeg møtet med publikum der ute var skremmende og spennende for alle.

MS: Samtidig er det etiopiske samfunnet mer respektfullt, du opplever ikke folk som ”slenger med leppa” slik det kan skje her hjemme.

SC: Dette er kanskje spekulasjoner fra min side, men jeg opplever at når du som etiopier har tatt et valg om å jobbe som kunstner, så har du tatt et valg om ikke å følge strømmen. Landet har en befolkning på ca 90 millioner, men de har bare én kunstskole. Den tar opp ca 60 elever i året. Jeg opplevde at kunstnerne vi jobbet med hadde tatt et livsvalg. De går en usikker fremtid i møte, i et land som allerede er usikkert …

MS: … hvor det i tillegg er vanskelig å uttrykke seg fritt.

– Kan man si at kunstnerne der, i større grad enn her, fungerer som samfunnsagenter – i en mellomposisjon mellom det normale og det unormale, mellom konvensjon og disens – at de er personer som setter ting på (i) spill?

SC: Jeg opplever i hvert fall at de kunstnerne vi jobbet med har en annen slags mobilitet. De kan i større grad bevege seg mellom ulike grupper i samfunnet.

Helle Siljeholm (HS): Mange av kunstnerne hadde følgende sitat på veggen i sine studioer (sitatet skal tilsynelatende være fra amerikanske myndigheter under den kalde krigen, der kommunistene var fienden og kunstnerne suspekte): ”Beware of Artists: They Mix With All Classes of Society”. Men om de lykkes med dette, vet vi jo ikke.

Belastende teori
Vestlig versus afrikansk kunstkanon, initiativtaker versus deltaker, tilreisende versus fastboende – de hierarkiske strukturene som prosjektet berører, er mange og potensielt vanskelige. Jeg spurte kunstnerne om hvordan de måtte jobbe for å skape en flat struktur mellom seg og etiopierne:

HS: Jeg vil kalle det en kollektiv struktur, i hvert fall. Våre tanker om hvordan en kollektiv praksis skal være, om hva som er den ultimate strukturen – tanker som er formet av vårt eget samfunn, vårt eget dansemiljø, og av vår opplæring i og erfaring med demokrati – fikk vi litt i fleisen.

SC: Du møter deg selv i døra. Det er jo ikke mulig å frigjøre seg selv fra sin egen bakgrunn, kultur, tradisjon eller historie. Hvordan kan vi ta med oss dette inn, uten å forfekte at det er det rådende idealet – når man samtidig opplever at et vestlig perspektiv faktisk er et rådende ideal for de etiopiske kunstnerne? På forhånd hadde vi også en debatt om hvilken teori vi ville ta med inn i prosjektet. Men mens vi satt på flyet ned ble vi enige om å kaste alt dette, fordi det bare bygger opp under den vestlige kunstforståelsen. Vi tenkte at vi måtte prøve å starte på et litt mer nøytralt sted.

MS: I tillegg til de etiopiske kunstnerne hadde vi invitert inn noen regionale krefter, teoretikere og kunstnere med kjennskap til kunstscenen i Etiopia. Vi trodde at disse ville underbygge den kunnskapen som allerede eksisterer lokalt.

SC: Det de gjorde, var å bringe inn alle teoretikerne som vi på forhånd hadde kastet ut. I denne sammenhengen ble det veldig tydelig hvor dominerende den vestlige teori- og kunnskapsproduksjonen om kunst er. Det er vanskelig å komme rundt den, så man må kanskje heller må finne en måte å jobbe med den på.

 

Hvilke løsninger fant dere?

HS: Jeg opplevde at dette løste seg med rein jobbing. Desto mer vi ble kjent som gruppe, desto mindre tenkte vi på alle disse tingene som vi var så bekymret for. Når man skal jobbe kreativt med et prosjekt, er det deilig å slippe å være politisk korrekt.

MS: Det viktigste var å få etablert en tillit. Det gikk overraskende fort etter at vi først hadde kjent på noen rare forventninger om at vi skulle fungere som en slags lærere. Vi jobbet jo for det motsatte, selv om vi fasiliterte arbeidet.

SC: I starten var det forventninger om at vi skulle ha svarene, men det hadde vi jo ikke. Hver gang vi underbygget dette – at vi faktisk ikke hadde en agenda, at vi faktisk ikke visste hvor vi skulle, at vi tok vi valgene sammen – så styrket det arbeidet.

MS: Jeg tenker den fysiske praksisen vi hadde var viktig i forhold til dette; den tydeliggjør de små valgene du tar i forhold til resten av gruppa.

SC: Mot slutten av prosjektet påpekte flere av kunstnerne at det å improvisere sammen daglig, hadde gitt oss et felles språk og en felles plattform å jobbe ut fra.

HS: Jeg tror dette også handler om billedkunst som sjanger. Vi som jobber med dans, særlig nå i vår generasjon, er vant med kollektive praksiser.

MS: Men det har jo også å gjøre med de politiske strukturene, og den kommunistiske tradisjonen innen kunsten i Addis – de fleste av kunstskolens lærere er jo utdannet i Sovjetunionen. Den sovjetiske kunsttradisjonen er noe man ser både i skulptur og maleri.

Syklubb og tønnedans

– Dere må også si litt om resultatet. Hva endte prosjektet i?

SC: Gjennom det dialogbaserte arbeidet landet vi på migrasjon, altså mennesker som flytter over landegrenser, som hovedtematikk. Vi følte at det tangerte veldig mange interessepunkter. Videre utkrystalliserte det seg to hovedretninger, dermed delte vi gruppa i to. Den ene gruppa jobbet med spørsmålet om hvilke, hovedsaklig lokale, samfunnsagenter i Etiopia som tjener på migrasjon. Den andre gruppen jobbet med drøm versus realitet, men også det synlige versus det usynlige. Hva skjer med emigranten? Kunstnerne vi jobbet med mente det er mye feilinformasjon, at folk tar valg om migrasjon på feil grunnlag.

MS: Migrasjon fremstilles som en drøm, men i praksis dreier det seg mye om fattige etiopiske kvinner som nærmest blir husslaver i Midtøsten. Det er forbundet utrolig mye med skam denne arbeidsmigrasjonen. Det forventes også at man skal sende hjem så og så mye penger – pengene tjent i utlandet på denne måten utgjør en betydelig del av Etiopias BNP.

SC: Den ene gruppa endte opp med å lage en ”durational performance” som gikk til den var ferdig. Gruppa bygde et skulpturelt telt som ble dekket med et blått mørkt stoff. Det lå mye symbolikk i dette teltet – det var en halvmåne, en halvsol, eller en båt som har kantret. Sammen med publikum sydde kunstnerne inn illusjonen og drømmen om det å reise på utsiden, men på innsiden var teltet helt tomt og mørkt.

MS: I praksis ble dette en slags syklubb, hvor kunstnerne penset samtalene de hadde med publikum inn på migrasjonstematikk fra et personlig ståsted. Mange som kom forbi, hadde behov for å snakke om egne erfaringer. Prosjektet genererte også uforutsette ting. Blant annet hadde vi en diskusjon rundt hvem som skulle vokte teltet når vi ikke var der selv. Dette løste kunstnerne ved å snakke med de hjemløse som bodde på plassen. De mente at de hjemløse jo kom til å være der uansett, og at det derfor var mye bedre å ansette dem på en ryddig måte. Vi skrev kontrakter med dem, og de ble de beste livvaktene vi kunne ha hatt. De la mye stolthet ned i jobben – da vi kom ned på plassen om morgenen, stod de der og tok oss imot. Man kan jo diskutere etikken i dette, men det genererte mange fine møter.

SC: Vi hadde også en performance i performancen, hvor vi brukte tekstiler til å jobbe med det å være synlig versus usynlig. Under stoffet forsvinner jo utøvernes kjønn og identitet. Dette spiller opp mot at flere av de som reiser til den arabiske verden må dekke seg til, og utgi seg for å være muslimer, for å få arbeidstillatelse…

MS: …men også hvordan de da på en måte blir usynlige borgere, ”invisible citizens”.

– Den andre gruppen fokuserte på samfunnsagentene som tjener på emigrasjon – hva gjorde dere?

HS: I det andre prosjektet brukte vi symboler fra strukturen som er bygget opp for å ”tilby” emigrasjon, blant annet i valg av site: Addis har et sted der det er masse oppslagstavler, ”notice boards”, hvor det blant annet henger oppslag om jobber i utlandet. Veldig mange har ikke internettilgang hjemme, og nettet er uansett dårlig fordi det er monopolisert. Folk skaper en drøm om at det eksisterer et ”bedre liv” der ute. I performancen benyttet vi oss av noen sånne ”notice boards”, men satte opp brev fra gruppas eget arkiv på dem – brev fra familiemedlemmer av kunstnerne som arbeider i utlandet, der de forteller hvordan de har det. Vi slengte også opp materialer fra et slags alternativt nasjonalt lotteri som de har i Etiopia, hvor du kan vinne et ”green card”. Det er kjempepopulært, folk vil jo til USA, det forjettede land. Videre hengte vi opp telefonkort – de har en veldig tacky, popkulturell estetikk. Disse telefonkortene overvåkes av amerikanske myndigheter og blir brukt i forhør som bevis på at familiemedlemmer som en emigrant til USA søker familiegjenforening med, er en emigranten faktisk har hatt kontakt med. 

MS: Vi hadde også med blå tønner, som lokalt leses og tolkes direkte til migrasjon. Emigrantene frakter eiendelene sine i slike tønner – de endevendes fullstendig av tollerne.

SC: Det ble fortalt at folk hadde blitt fraktet hjem døde i slike tønner, så de forbindes med mye.

HS: I vårt prosjekt ble tønnene utgangspunktet for en objektkoreografi.

MS: Prosjektet hadde også et annet aspekt. Kunstnerne tegnet opp et stort verdenskart, og gjennom dialog ble publikum spurt om de kunne tegne inn på kartet den ruten familiemedlemmer, slektninger, eller de selv hadde reist. Det ble et helt nettverk av ruter. Det var interessant å se at veldig få faktisk turde å dra linjen fra Etiopia over til Midtøsten. Det var lettere for folk å tegne en strek over til USA.

Den dyre(bare) kollektiviteten
Koreografene
er klare på at prosjektet har påvirket hvordan de jobber og hvordan de reflekterer rundt eget virke:

MS: Vi er så privilegerte, og måten vi gjør ting på her i Norge, angår resten av verden i veldig liten grad. For min del er det hovedsaklig slike tanker jeg blir opptatt av i min egen kunst – hvor plasserer vi oss selv, og hva det er vi tar opp i det vi jobber med. Kunsten og samfunnet henger tett sammen.

HS: Det er jo fint å vite at man som kunstner befinner seg innenfor politiske og sosiale strukturer, uansett om man velger å jobbe med disse direkte eller ikke. I slike prosjekter får man jo også erfaring med å være fleksibel – tenke annerledes rundt det man kanskje i utgangspunktet skulle ønske er virkeligheten.

SC: Jeg synes dette prosjektet har vært en vanvittig berikelse for eget kunstnerskap. Det utfordrer og åpner veier på en helt annen måte enn jeg kunne forutsett. Jeg tror jeg sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar etter det arbeidet vi har gjort, men det kjennes likevel som en vanvittig ressurs. Det har snudd ting på hodet.
 

– Tror dere at det var viktig at nettopp dere dro ned og gjorde dette prosjektet sammen med de etiopiske kunstnere? Fungerte dere som en slags katalysator for tematikken som kom opp, eller mer som en unnskyldning for å få oppmerksomhet rundt denne?

HS: På grunn av Frewoyni Gidaysom, som er journalist og kjempeflink med PR, fikk vi mye presse. Det ble kunstnerne vi jobbet med, kjempestolte av og glade for. Kunstprosjektet gav en mulighet for å snakke om noe kunstnerne egentlig ville snakke om.

MS: Diverse radioinnslag og innslag på etiopisk TV i beste sendetid er jo en måte å skape bevegelse på. Men vi fungerte nok mer som en katalysator eller utløsende faktor.

HS: De etiopiske kunstnerne jobber med disse temaene uansett. Men de har jo veldig lite penger til å lage prosjekter – de fleste jobber gratis og selger kunsten sin. Prosjektet gav dem mulighet til å jobbe profesjonelt sammen som en gruppe, der alle fikk betalt. Jeg tror det betydde noe. I etterkant av prosjektet har vi jo sett at veldig mange av kunstnerne har begynt å jobbe i grupper.

SC: I et samarbeid får du ofte gjort mer, med mindre penger. Du fordeler også risikoen og ansvaret. Jeg tenker at den største forskjellen vi bragte inn, var økonomisk. Prosjektstøtten vi hadde, er det veldig mye vanskeligere for de etiopiske kunstnerne å oppdrive selv.

MS: Prosjektet gav dem mulighet til å investere tid i den skapende prosessen – tid til å gå i dybden – noe som igjen påvirker resultatet. Det genererte også mange nye ideer som jeg tror kunstnerne er interessert i å ta videre. Det har satt i gang en større tro på egen gjennomføringsevne, rett og slett.

HS: For meg er prosjektet ”Moving Society” den gruppen av kunstnere som jobbet sammen. Denne gruppen var kanskje det vi lyktes best med i prosjektet – kunstnergruppa ble samfunnet vårt – ”the moving society”. De større sosialpolitiske maktstrukturene i Etiopia er det jo vanskeligere å bevege gjennom ett kunstprosjekt.

SC: Jeg tenker prosjektet ligger lagvis og at det er noen ringvirkninger her. Du har vår gruppe, en kjerne som ble et samfunn i seg selv, og som møter et større samfunn.


Første del av intervjuet ble publisert 25.2 og kan leses her: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=6744

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER