Koreografi av landskap

Denne teksten – om en ganske kort danseforestilling; Ingri Fiksdals Diorama i Brixham – har vært en lang prosess bestående av en lang reise, etterfulgt av en enda lengre periode med samskriving, tenkning, diskusjon og utvikling. Livet, ferier og sykdom/utmattelse forstyrret – eller bidro til å forme – arbeidet, og teksten ble ferdigstilt to måneder etter at Fiksdal og hennes team forlot Brixham.

Et flakkende lys, mellom metallbjelker og toppene av tog som sakte ankom og forlot perrongene, var det første som møtte oss ved ankomst på Paddington stasjon i London. Vi begynte med denne ankomsten, som snart ble en forsinkelse – en avbrytelse som skulle følge oss som et slags ekko gjennom resten av dagen, men som likevel markerte en reise; gjennom landskap, forandringer i territorier, samfunn, mobilitet, og med ulik opplevelse av retning. Reisen mot Fiksdals forestilling startet med en forskyvning, mens vi beveger oss fra tog til tog, fra buss til buss, på en reise som viser seg å ta en hel dag – gjennom travle bykjerner og langs stille landeveier, før vi sent på ettermiddagen ender opp ved havet. Siste reiseetappe er med båt, og mens vi venter på at tidevannet (og med det ferja) skal komme inn, begynner lyset så smått å endre seg – beina våre står stille, men opplevelsen av å bevege seg fremover er fortsatt i kroppen.

Ni timer etter avreise ankommer vi altså Shoalstone Pool i Brixham, en liten by i Tobay, Devon. Sittende i solstoler, med ansiktet mot horisonten, langs en av de siste gjenværende sjøvannsbassengene i landet mens solnedgangen skaper et bakteppe i levende farger, observerer vi svulmende objekter som transformeres til kropper – og vi blir på sett og vis, dog noe i utakt med dette sakte tidsforløpet, del av denne markeringen av biotoper. Langs bassengkanten samler det seg små forsamlinger, som sakte forflytter seg. Sammenstilninger av kropper, kledd i silke- og paljettstoffer som speiler de ulike nyansene av blått, grått og rosa som solnedgangen skaper. I takt med at de deler seg så endres også musikken, og en lav droneaktig lyd omfavner stedet.

Langs sjøkanten, drapert i havets farger kolliderer det kroppslige og det scenografiske inn i en meditasjon over samhold og bevegelse. Diorama for Shoalstone Pool undersøker Torbay både som et tidløst sted – og samtidig som et sted preget av endringer: skiftende turistbølger, en endret industri, nye genereasjoner og større politiske forandringer. Fiksdals arbeid lager rom slik at disse kommer til syne på en forsiktig måte, slik at kun den observante tilskueren kan se dem. Diorama for Shoalstone Pool er kuratert inn i forestillingsprogrammet The Tale – som utgjør en slags kunstvandring gjennom ulike landskap og steder. Slik inngikk Diorama for Shoalstone Pool i et større landskap av stedsspesifikke verk.

Ingrid Fiksdal er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun forsker på persepsjon og effekt. De siste fem-seks årene har hun utforsket dette gjennom ulike måter å integrere publikum i forestillingene sine. I Night Tripper (2012, In Between Time Festival) vandret publikum inn i en skog ved solnedgang. Der satt de seg ned ved det som minnet om et leirbål, men som i stedet viste seg å være to dansere som beveget seg sakte – rygg mot rygg. Skogen ble en adoptert scenografi hvor det ble uklart hva som inngikk i forestillingen og hva som forble i periferien.

Denne tilsløringen er typisk for Fiksdals verker, og fungerer som en skjerping av sanseapparatet – slik at tilskueren må observere og sanse mer intens. Fiksdal jobber vanligvis med flere utøvere, og med en koreografi som gjerne inkluderer rommet eller stedet rundt, samt lyd og lys. Tilbakevendende koreografiske motiver er blant annet gynging, sakte head-banging og kroppsforstyrrelser.

Som skribenter har vi ofte diskutert vår egen tilskuerrolle, og opplevelsen av intern og ekstern bevegelse er ikke ukjent for oss. Kritikeren anses, eller forventes, gjerne å være en informert og forberedt tilskuer – men det finnes også tidspunkt hvor forberedelsen, eller i dette tilfellet; insisteringen, ikke taler til ens fordel. Det å tilbringe en hel dag på ulike tog, krysse en (bit av) et hav, for så å småløpe opp en bakke for å rekke en forestilling som varer mindre enn én time. I dette tilfellet trengte kritikerne og forestillingen litt tid på å møte, komme i synk – men det er et møtepunkt som også oppleves som en integrert del av Fiksdals arbeider.

Vi ankom Fiksdals forestilling helt på tampen, og med en fortsatt opplevelse av reise i kroppen – noe som stod i kontrast til det øvrige publikummet, som hadde ankommet en god stund før oss og hatt tid til å ta inn landskapet før de satte seg i solstolene langs bassengkanten. Én av oss lot seg snart roe ned av forestillingens sakte, mediterende tempo, lot seg fortape i metallet som omfavnet kroppene, og opplevde seg i ett med de utflytende formene der nede. For den andre forble derimot tempoet i kroppen høyt, som om kroppen – til tross for at den var sliten – fortsatt var bevegelse, klar til å løpe, og brukte derfor lengre tid på å tilpasse seg fra et slags kampmodus til det mer mediterende.

Likevel, gitt at forestillingen i seg kan leses som en refleksjon over tidsforløp, endringer i landskap, og scenografi som en økologisk praksis bestående av både det menneskelig og det ikke-menneskelige, så er muligens begge disse tilpasningsmåtene passende.

Tidligere i år hadde vi begge sammen møtt et annet av Fiksdals verker; i det sommergrønne parkområdet i Ravnedalen i Kristiansand, på en gresslette omringet av høye klipper, så vi Shadows of Tomorrow*. Forestillingen består av en stor gruppe dansere, iført lagvis med klær – mønstrede sjal, skjerf, skjørt og tøystykker som pakket dem inn fra topp til tå – som beveget seg sakte, tidvis i unison koreografi og tidvis ikke. Som en gruppe reisende, nomader eller klubbgjengere, gjenkjennbare på nettopp anonymiteten deres, med en energi som liksom fløt ut i parklandskapet, mens gruppen delte seg og kom sammen – gjennom gester som hevede hender og ristende kropper.

Dagen før hadde en annen versjon av denne forestillingen vært vist i det gamle teatret i Kristiansand. Selv om bevegelsesmaterialet stort sett var det samme så virket omgivelsene inn på verket på en helt annen måte. Sittende innendørs, innimellom kun hårsbredder unna utøverne, var det en intens energi som omsluttet både utøverne og tilskuerne – samt lukt av svette og lyden av utøvernes tunge pust. Sittende på avstand i parken dagen etter var det lukten av gress i stedet for svette som dominerte, og lyden av fugler snarere enn pust som knyttet utøverne til omgivelsene.

Denne opplevelsen av landskap og kropper som kolliderer er også tilstedeværende i Fiksdals tidligere forestilling, Night Tripper, som vi begge har opplevd på ulike tider og steder. For én av oss; midt i en tettvokst skog, som del av Between Time Festivals Up to Nature, med gjørmete føtter og i lett regn ble det slående hvordan forestillingen bragte publikum inn til en liten rydning i skogen, omringet av trær og (falsk) tåke, slik at landskapet ble en del av scenografien. Denne måten å la det økologiske gjennomsyre en forestilling, er nok et kjennetegn ved Fiksdals forestillinger.

Den andre av oss opplevde Night Tripper ett år senere enn den første, i en skog i utkanten av Oslo – hvor publikum kom reisende med kollektivtransport, etterfulgt av en guidet tur inn i skogen. Vi husker begge ankomsten ved de respektive spillstedene, måten trærne omsluttet ’scenen’ – skogen som for anledningen var omgjort til en midlertidig bar, med snacks og drikke plassert på trærne. Publikum hang rundt disse drikkehullene, med løs og munter stemning, og inntok plassene sine rundt spillområdet på oppfordring fra guidene. Dermed fulgte skogsturen de samme mønstrene eller konvensjonene som en tur til teatret har.

Dette kan også være en konsekvens av måten Fiksdal tilslører, måten hun får oss til å ta inn omgivelsene våre – slik at hvert minste element i scenografien blir gjenstand for nærmere ettersyn. I Diorama, hvor landskapet langs sjøkanten både var scenografi og kontekst, hvor bassenget i seg selv ble en romlig historie, spurte vi oss: hva er iscenesatt med vilje, og hva er tilfeldigheter? Hva tilhører det faktiske landskapet, det før-Fiksdalske så å si, og hva er arrangert – så som solstolene langs den ene kanten av bassenget?

Usikkerheten omkring det koreograferte og det tilfeldige viste seg også i andre elementer, så som de røde fragmentene i bassengets sjøvann – var det alger, eller tilsatt farge? Også lydlandskapet oppholdet seg mellom det høyttaleravspilte og lyd fra omgivelsene. Fra et drone-aktig ekko som subtilt spilte på lag med kroppene som beveget seg i sakte og gjentagende bevegelser – mot en mer punktert og industriell lyd, før den igjen ble transformert til hviskende stemmer, hvis språk var uforståelig, som liksom forsvant ut i den oransje horisonten, ut til havet. Lydlandskapets kvalitet og volum ga også rom for lyder fra utøverne – som lyden av paljetter som trekkes langs sementgulv og ballonger som svaier i vinden, samt at lyden av publikum kom til syne: et skjegg som må kløs, og to hunder som plutselig fikk sitt sanseapparat skjerpet. En slags bråkete stillhet som stadig økte i volum. Kanskje kan man kalle det en strategi for å skjerpe sanseapparatet, hvor det snarere er snakk om en iscenesettelse av et sted enn en stedsspesifikk strategi.

Denne måten å flytte teatrets romlighet inn i landskapet går igjen i flere av Fiksdals forestillinger – men med ulike utfall. I Night Tripper oppleves det som om den sorte teaterboksen ble flyttet ut i skogen, mens det tvert i mot var landskapet som ble selve teatret i Diorama. Mens teatrets konvensjoner ble reprodusert i førstnevnte forestilling, med publikum som samlet seg rundt forestillingen – så opplevdes Diorama som mer fristilt, til tross for at publikum var plassert langs det ene bassenghjørnet, som et lite amfi.

Ved å tvære i materialet på denne måten så endres også andre forhold, slik at vi blir en broket publikumsforsamling bestående av sjøfugler, katter og hunder – og kanskje er Diorama en koreografi for denne tidsperioden preget av klimaendringer, for en politisert, ølologisk tenkning hvor teatret beveger seg organisk og smelter det ene landskapet inn i det andre. Mens vi henter frem våre reiser fra hukommelsen, både sammen og hver for oss, så har denne blitt en del av verket Diorama som selve forestillingen, slik at denne strekker seg over havet, på togskinner og gjennom undergrunnslinjer, på flyreiser og lange vandringer.

Teksten er publisert i en engelsk versjon på Exeunt Magazine

*kuratorduoen theisen/pettersen, hvor Anette Therese Pettersen inngår, var også medkurator for Shadows of Tomorrow under Ravnedans.