Hair Av: Gerome Ragni, James Rado og Galt MacDermot Omsetting: Helge Hagerup Regi: Carl Jørgen Kiønig Koreografi: Patrick King Scenografi og kostyme: Milja Salovaara Musikalsk leiing: Åsmund Flaten Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Jon Lockert Rohde, Mari Haugen Smistad, Kohinoor Nordberg, Hans Petter Nilsen m. fl. Trøndelag Teater, Hovudscena.
Scenekunst.no gjengir her Amund Grimstads anmeldelse av "Hair" i sin helhet. Den er opprinnelig skrevet for teaterbloggen hans, www.amund.info.
I tillegg har vi linket til andre anmeldelser (under), slik at leseren selv kan sammenlikne kritikkene av oppsetningen.
VG har ikke lagt ut sin anmeldelse fra 25. mars på nettet, og vi må derfor nøye oss med å sitere anmelder Borghild Maaland. Utdragene under er representative for kritikken hennes:
– «Hair» i Trøndelag er en nostalgisk trip mot frihetens lykkerus – en real energibombe. – Regi, koreografi, scenografi og kostymer griper denne tidsånden med lekne klør. Ensemblet opptrer som en særdeles homogen gruppe. – Dette er en harmonisk samrøre som inviterer til en happening på hippietidens premisser. –Koreografen King skal ha mye av æren for at dette fremstår så velkomponert. Regissør Kiønig har hentet fram et ensemble som til sammen besitter overbevisende evner på ulike felt, både i dans og sang.
Adresseavisen er mindre begeistret (ikke på nettet):
– Etter over 20 minutter med noe som fortoner seg som en endeløs overture, med sang og mas og skrål og skuespillere som løper frem og tilbake på scenen, beføler hverandre og åler seg setelangs oppover publikumsradene, føler vi trang til å trekke mot utgangsdøren, unnskylde oss og forklare at vi ikke hadde bestilt innsyn i andres aerobictime. Har dere noe annet i en tilstøtende sal? «Kirsebærhagen», «Mens vi venter på Godot», hva som helst! – Kohinoor Nordberg har tydelig og avslappet tilstedeværelse, Ingrid Bergstrøm er som alltid sterk. Gunnhild Sundli gjør musikalens fineste ballade…Mads Bones gjør (Claude) på en så kul måte, med sjenanse og verdighet. -Men så, når «Aquarius» igjen drønner i gang, er den intense energien tilbake i forestillingen. Vi gir oss ende over. «Let The Sunshine in» forårsaker allsang og stående ovasjoner som om dette var avslutningen av en rockekonsert med et dyktig coverband.