Konvensjonelle drømmer

I Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen er Teaterkjelleren på Den Nationale Scene for anledningen forvandlet til noe som minner om et stort hobbyrom for voksne, en slags kreativ tumleplass eller en leilighet som renoveres. Veggene på scenen er en blanding av sjokkrosa overflater og plater i lyst tre, fulle av påmalte ord og setninger som strekker seg helt ut i salen der publikum sitter. Bakerst ved scenen henger et gult, gjennomsiktig plastforheng. I bakgrunnen skimtes en trappestige og en grønn palme. Liksom tilfeldig plassert hulter til bulter omkring på scenegulvet er en stor, hvit isbjørnskulptur, flere esker, grønne ølkasser, to små dukkehus, en rull med bobleplast, en sofa og flere trappestiger i ulik høyde. Avslappende loungemusikk med et behagelig saksofonriff strømmer ut av høyttalerne og skuespillerne er allerede godt i gang med å teipe, skrive på papirlapper og på veggene mens publikum setter seg til rette i seteradene.

Sven Haraldssons provisoriske og lekne scenografi speiler den collageliknende formen den danske regissøren Kamilla Wargo Brekling og hennes medregissør og koreograf Karina Dichov Lund har gitt forestillingen. I løpet av den halvannen timen ensemblet med fem kvinnelige skuespillere får utfolde seg, er temaet små og store drømmer, fortalt gjennom korte, springende monologer. Fragmenter fra dagligdagse episoder, tanker og ideer formidles av ensemblet i en helhet der innfall og anekdoter følger hverandre nærmest vilkårlig og spontant. Regissør Kamilla Wargo Brekling er allerede kjent for sin karakteristiske arbeidsmetode. Materialet til forestillingene hennes skrives gjerne med utgangspunkt i intervjuer med skuespillerne. Denne gangen har Wargo Brekling intervjuet de fem kvinnelige skuespillerne som står på scenen om deres erfaringer og drømmer og deretter har hun utarbeidet manuset underveis i prøveprosessen. Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen er blitt en oppsetning full av hverdagslige, lattervekkende og gjenkjennelige episoder, som er tidvis fabelaktige i sine mange naivt fabulerende monologer, men som dessverre mangler dybde og intensitet nok til å bli noe særlig mer enn lettbeint underholdning.

Improvisatorisk letthet og publikumsnærhet Hvordan er det så når drømmene stadig vekk er på kollisjonskurs med livets og hverdagens harde realiteter? I alle fall ikke bare enkelt. Det er særlig dagdrømmene som får mye plass i det lette og ledige universet vi inviteres inn i. Oppsetningen beveger seg med improvisatorisk letthet fra Kjersti Elviks betroelser om å være fornøyd med pølsene på kroppen sin, til Reny M. G. Folgerø som forteller om hvordan hun skriker til datteren i frustrasjon og like etterpå illustrerer den eksemplariske foreldreatferden hun drømmer om å utvise til stor latter fra salen. Videre sveiper vi innom drømmer om å vinne i Lotto, om å spise østers, om å bli sauebonde, pilot eller maratonløper. Beretninger om hva skuespillerne tror andre drømmer om. Blant alt dette finnes det selvsagt noen mørkere øyeblikk: Folgerø som drømmer om at hun skulle vært der for moren på dødsleiet eller Elvik som skulle ønske at tenåringssønnen hadde lyst til å tilbringe mer tid med henne. Imidlertid er det utlegningene om hverdagsligheter i all sin banale enkelthet det brukes mest tid på. Verdt å nevne er Kamilla Grønli Hartvigs overbevisende skildring av gledene med chips og øl eller forespørselen hennes om å holde ett minutts stillhet for sin avdøde katt Karri fordi de andre i ensemblet «ikke har tatt sorgen på alvor». Hun spiller med en umiddelbar og barnslig naivitet som virkelig kler den stand-up og revyaktige spillestilen forestillingen baserer seg på.

Skuespillerne har en fin dynamikk og energi seg imellom som forsterkes av at de korte monologene avbrytes effektivt av sekvenser med musikk, fysisk bevegelse og opptrinn som skaper variasjon i uttrykket. De fem kvinnene danser blant annet rundt mens de mimer at de er slemme, de spiller at de er dyr «med underutviklede forbein» i vann og de kommer snikende fram fra scenografien iført hjemmelagede, fargerike karnevalsmasker, for å nevne noe. Spesielt vellykket er den nærheten ensemblet lykkes i å etablere til publikum i salen. Forestillingen er overraskende intim og uformell til å spilles i et såpass stort lokale som Teaterkjelleren. Skuespillernes plassering på små platåer eller på trappestiger helt foran på scenekanten under flere av monologene, samt direkte henvendelser til publikum underveis, bidrar til å bryte ned skillet mellom scene og sal.

Obligatoriske verdensproblemer Inne i den sceniske og elastiske collagen Wargo Brekling og Dichov Lund har skapt sammen med ensemblet, er det dessverre flettet inn litt for mange sekvenser som fremstår som umotiverte og unødvendige. Kanskje skyldes det en trang fra regissørens side til å si noe dagsaktuelt om verdenen vi lever i akkurat nå? Jeg kunne fint klart meg uten den beklemmende og politisk korrekte oppramsingen av obligatoriske verdensproblemer, all den tid forestillingen likevel holder seg til en rask og lettvint overflatebehandling av tematikken.

Det gir ingen merkbar tyngde til det helhetlige materialet å la skuespillerne snakke om at de vil slette 2018 og 2017 fordi det har skjedd så mye kjipt, mens de ramser opp tallbaserte fakta om nordmenns enorme kles- og kjøttforbruk, fakta om hvordan jordas dyreliv minker og at det flyter masse plastøyer i Stillehavet. Så nevnes da også Trump, liksom i forbifarten. Og en mengde ressurser og rettigheter vi har i Norge som de drømmer om i andre . Og senere får vi en tale om likelønn. Alt dette blir ikke merkbart bedre av den raske kritikken av teknologi- og informasjonssamfunnet helt på tampen av oppsetningen, der Kjersti Elvik forteller at hun drømmer om å trykke på av-knappen og slå av alle verdens smarttelefoner. Snarere bidrar det til å understreke manusets problem, nemlig at materialet spriker i litt for mange retninger og med fordel kunne vært langt mer konsentrert og begrenset.

Jeg savner dessuten flere monologer som stikker litt dypere, som dreier seg om noe annet enn de ganske konvensjonelle dagdrømmene Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen stort sett portretterer. Drømmene om å bli sauebonde, lære all verdens språk, føde naturlig eller skrive en verdensberømt bok er fine drømmer det. Men hvor blir det av galskapen og råskapen her? Den eksistensielle dirringen som noen ganger oppstår når folk tillater seg å drømme stort, vilt og helt uten begrensninger. Hvor blir det av de mørke, spontane og ukontrollerte kreftene som av og til finnes i (dag)drømmene våre? Med tanke på regissør Wargo Breklings arbeidsmetode er jeg overrasket over at det virker som det står så lite på spill for skuespillerensemblet som det gjør denne kvelden. Når fem kvinner tross alt er alene på scenen i en premiere under Festspillene i Bergen er det en gylden mulighet til å gi dem utfordrende og sterkt materiale å arbeide med. På programbladet til oppsetningen står undertittelen «en forestilling om ville drømmer og nye håp». Isteden får vi servert en forestilling med forholdsvis konvensjonelle drømmer der det mest gærne som skjer langt på vei er at skuespiller Marianne Nielsen setter seg ned på huk og drar ned buksene slik at vi så vidt kan skimte trusa hennes og at skuespiller Irene Waage denger løs på en bærbar pc med en stor slegge.