Vinduer, Det Norske Teatret/Heddadagene, 2017, foto: Kristin Aafløy Opdan.

Kontrastfylt om hva som opptar oss

Vinduer er en sjarmerende forestilling som med humor og skarpt blikk gir oss innsyn i kontrastfylte historier om migrasjon, frustrasjon og nesegrus selvrealisering.

Når publikum setter seg ned på plassene sine, møtes de av bildet av seg selv. Et bredt stativ med en stor speilflate står plassert midt på scenen slik at vi kan studere speilbildet vårt før forestillingen begynner. Er det en hentydning til at vi skal kunne kjenne igjen oss selv og våre tanker i forestillingen; at dette kunne ha handlet om oss? Eller er det kanskje heller en invitasjon til refleksjon?

Lyset går av, og forestillingen begynner. Flere skikkelser kommer ut i mørket, tar tak i bøttene med vann som er plassert foran på scenen og fyller det brede karet, som speilstativet er plassert på, med vann. Når scenen så belyses igjen, er speilfunksjonen i stativet med ett borte. Nå er det i stedet vinduer her som vi kan se igjennom, og blikket festes på de fem skikkelsene kledt i svart som nå står bak disse. Bakom der igjen sitter en hvitkledd musiker bak et miksebord.

Vinduer, Det Norske Teatret/Heddadagene, 2017, foto: Kristin Aafløy Opdan.

I Vinduer møter vi mennesker med ulik kulturell bakgrunn, men hva denne består i får vi ikke vite så mye om. Det er bare konturer av historier om forflytning og frustrasjon over verden som manes fram. Vi møter den kritiske, morsom-sinna-bloggeren (Sarakka Gaup) som er «fylt med dritt» hun vil kvitte seg med, og som mener folk har blogger fordi «alle ønsker å være sentrum av universet», slampoeten (Taro Vestøl Cooper) som ikke orker mer når han ser på verden, en ung kvinne (Mariama Fatou Kalley Slåttøy) fylt med en underliggende selvforakt, som har et ønske om å komme med på Paradise Hotel fordi det «er den perfekte måten å markedsføre seg på», en rapper (Felipe Orellana) som føler han kommer til kort, både når det gjelder seksualitet og aktivisme, samt kvinnen (Amalie Hyun Ju Eggen) som aldri glemmer den natten hun og familien måtte flykte, og som er sikker på at kroppen består av 70 prosent minner, ikke vann. Musikeren Beaturs historie fortelles først på slutten av forestillingen – en historie som har klare paralleller til Hyun Ju Eggens fortelling om flukt. Her er det imidlertid ikke hele familien som flykter, men en mor, kanskje fra en voldelig far?

Store kontraster
Den første historien vi får høre handler om en kvinnes minner fra da hun var barn og måtte flykte fra et land i krig; «Vi søkte asyl fordi vi ikke orket mer, ikke fordi vi ønsket å dra […] Vi dro ikke på ferie, vi dro etter fred». Når den andre historien derimot handler om en bloggers nesegruse selvopptatthet og øredøvende behov for å bli sett og forstått, oppstår det store kontraster. Jeg opplever dog ikke at dramatiker Veronica Salinas eller regissør Jon Tombre setter fortellingene opp mot hverandre for å understreke at det er helt på jordet at mange nordmenns verden består av blogging og Paradise Hotel, mens resten av verden går i oppløsning. Det absurde i denne realiteten påpekes, men det handler kanskje heller om å vise at denne ekstreme selvopptattheten og selvrealiseringen også er et slags fengsel, at egentlig handler det om et universelt ønske om å bli sett som menneske. Dette blir tydelig når vi ser at både bloggjenta og Paradise Hotel-spiren nærer en enorm selvforakt, noe som kommer til uttrykk i sinneutbrudd mot seg selv; «jævla bitch», samt i sceniske tablåer der jentene er fanget bak vinduet de desperat forsøker å komme seg ut av, mens de roper og banker for å bli hørt.

Vinduer, Det Norske Teatret/Heddadagene, 2017, foto: Kristin Aafløy Opdan.

Historiene formidles løsrevet fra hverandre, og sjeldent er det interaksjon mellom aktørene. Som oftest befinner de seg stående bak hvert sitt vindu, som de så trer fram fra når de skal fortelle. Innimellom disse scenene ser vi enten tablåer eller små aksjoner – de sprayer vinduene med vann eller maler dem sort med hendene. Musikeren Beatur bruker loopmaskin for å ta opp lydeffekter, for eksempel beatboxing, og dette skaper et sterkt lydteppe gjennom hele forestillingen. Det er også innslag av dans og joik. Lyden av vann som renner er tilbakevendende, noe som også gjenspeiles scenisk i det vannfylte karet som aktørene tidvis står i og vannet som sprayes på vinduene gjentatte ganger. Representerer dette en slags renselse? Noen ganger oppstår det vakre projeksjoner av disse vindustablåene på veggen bak, som når bloggeren etter utbruddet står klistret til vinduet som om hun er fullstendig fastlåst, eller når kvinnen som har vært på flukt står slik at hun i projeksjonen ser veldig mye mindre ut, og vi plutselig ser dette barnet som måtte flykte.

Pessimistisk perspektiv på verden
Slampoeten Taro Vestøl Cooper poengterer vår likegyldighet i møte med så manges lidelse – en lidelse han hevder vi også vet at vi egentlig har skyld i. Scenene med Vestøl Cooper er fylt med tilstedeværelse, og den samfunnskritiske poesien er krydret med alliterasjoner («lag på lag vi lager en forandring») og annet småsnacks som triller ut av munnen hans og smører ørene mine. Den siste fremføringen hans er gjennomsyret av pessimisme: «verden er sånn fordi vi lot den bli sånn», og «jeg ser på verden, hva skjer, begeret er fullt, jeg orker ikke mer». Samtidig er det et glimt av et håp som også formidles: «bruk din stemme, si at nok er nok». Derfor blir det nok en stor kontrast når den mest avanserte tanken hos kvinnen (Kalley Slåttøy) vi møter i påfølgende scene, er hvordan hun best mulig kan markedsføre seg gjennom Paradise Hotel, mens den mest kritiske røsten hun besitter rettes mot henne selv.

Rapperen Felipe Orellana fremfører en rap hvor han hevder at «ingen har noe glede igjen» og messer om at vi ikke må sette all fokus på problemet. Det er en slags gladsang midt oppi det som er ganske mørkt. I en scene litt senere virker det dog som om også han har rettet fokus på problemet: «nytelsen som kunne ha vært i de to centimeterne» som penisen hans mangler, eller aksjonene han gjennomfører, men som er for små for noen som helst endring. På mange måter er det altså et pessimistisk syn på verden som formidles i Vinduer. Jeg går ikke fra salen med en voksende tiltro til menneskeheten (utgangspunktet mitt var heller ikke så veldig høyt). Menneskene vi møter på scenen i denne korte timen, klarer dog å formidle denne pessimismen med et skarpt blikk og en underliggende humor som gjør at man aner et slags håp midt oppi all elendigheten.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER