Cortexnotatet, Claire de Wangen, 2017, foto: Morten Bendiksen

Konspirasjonsteoretisk roadtrip med ullen destinasjon

Å være en dyktig universbygger er en god ting, og det har en slagside: i “Cortexnotatet” spiser Claire de Wangens formsikkerhet opp innholdet.

Bak noen konstruksjonsplater i en bygård i Ullevålsveien sluses vi inn en dør, gjennom et rom, opp en trapp, og inn i et bakrom. Verten (Marianne Jonger) som tar imot oss, er kledd som en vekter, og ser nesten ut som en: troverdig, men bare akkurat litt for søt og hyggelig. Claire de Wangens velkjente måte å få det kjente til å fremstå som ukjent på. De små forskyvningene.

På bakrommet venter de andre publikummerne. Spente som alltid når det er snakk om interaktivt og stedsspesifikt teater. Eller site immersive performance, som de Wangen kaller det. Her er også en mannlig vekter (Matthew Trustham). Sammen foretar de opprop over antall deltagere; sørger for at vi har skjønt hvor jakkene skal henges opp og forteller oss at toalettbesøk bør skje . Den mannlige vekteren skjuler et aggressivt temperament under en eksepsjonelt klar australsk akksent, mens hun knoter med å finne de riktige ordene i forsøket på å oversette makkerens engelsk til norsk. Søt, nervøs og forsøksvis morsom.

Det er to grunner til å dvele ved starten på Cortexnotatet. Det ene er at anslaget med strenge vakter og funskjonsdrevet språk –  oppfordringen om å gå på toalettet, at vi kan si ifra når som helst under stykket dersom vi føler at vi må forlate rommet – føles litt for kjent for den som har sett flere Claire de Wangen-stykker. Et velbrukt formgrep som som varsler gamle takter om igjen istedenfor å bygge opp forventningen om noe nytt og annerledes.

Den andre årsaken er at bad cop/good cop-, eller humoristisk cop-, strategien rett og slett ikke sitter: Den kvinnelige vekterens klønete oversettelser, noen ganger på engelsk, andre ganger tulle-russisk, fremstår som en separat gimmik, mer enn en inkorporert del av stykket. Litt skuffende, med tanke på de Wangens stort sett veldreide og velplasserte karakterer.

Nede i selve scenerommet – et tidligere butikklokale med et langbord med plass til tolv – bygges imidlertid forventningene opp igjen. Foran oss, utover bordplata, ligger åpne fotoalbumer, anatomiske dukker, en mac, en iphone, en surikat-skulptur med en monokkel virret rundt halsen, et lite miniatyrhus og en lang rekke andre objekter. Scenografien er slående: pseudovitenskapelig, retro, absurdistisk og uhellsvanger. Øyedrops og umiskjennelig de Wangen.

Etter korte instrukser om å sette oss ved bordet; å ta på oss headsettene plassert på stolryggene, og ellers holde fingrene av fatet, slåes to projektorer i taket over bordplata på. Nå er det ikke bare bilder og filmer som projiseres ned på albumsider og bilderammer, men et helt bord som skifter tekstur og innhold, mens et finurlig lydteppe fyller ørene. Et slags tredimensjonalt og bokstavelig tankekart, får vi tro, all den tid stykket heter Cortexnotatet, og cortex er den delen av hjernen som står for alle prosessene som gjør oss til komplekse individer: hukommelse, oppmerksomhet, språk og bevissthet.

Men så var det selve substansen i måltidet foran oss. Ut av headsettene strømmer ikke bare illustrerende lyd, men et av de formgrepene jeg forbinder sterkest med Claire de Wangen; det vi kan kalle pastisj-monologer: stemmer, intonasjon og en type tekst som høres ut som forlokkende bruddstykker fra et kjent radioprogram, en klassisk spillefilm, eller dokumentar, men som likevel ikke er det. I tur og intrikat uorden møter vi en kvinne som sier at hun ikke orker mer og som trekker seg tilbake til et liv i bilen sin; den gamle faren hennes, kledd i et forlorent Elvis-kostyme på en grønn gressplen med en apache-sykkel; en ung mann svømmende i et basseng og en ung jente med bue over skulderen a la Hunger Games.

Og vi møter Mr. Evans. Hovedkarakteren som ringer til oss fra “the afterlife”, for å fortelle oss ett og annet om hva livet eller verden egentlig handler om. Stemmen er David Attenborough møter BBC World Service fra 60-tallet. Varm og autoritær. Toneleiet og ordene  høres isolert sett ut som all verdens fornuft, men sammenlagt gir det påfallende lite mening. På lik linje med de andre historiene. Og her begynner og slutter problemene til Cortexnotatet. Hva handler dette egentlig om? Hva er det egentlig som står på spill? Og ikke minst, er det interessant å uteske tematikken med denne graden av abstraksjon og esoterikk? Svaret er dessverre nei.

I oppstykkede passasjer, med løst sammenkjedede mennesker og episoder, får vi en fornemmelse av at det dreier seg om en blanding av post-, eller kanskje pre-, apokalypse og menneskets storslåtte evne til ødeleggelse og selvbedrag, uten at jeg kan – eller noen av rollefigurene vil – forklare nærmere. Istedenfor reiser vi mer eller mindre formålsløst fra den ene tungt ladede episoden til andre, uten å bli tilbudt knagger å henge symbolikk og dramatikk på. Slik oppleves Cortexnotatet som en konspirasjonsteoretisk roadtrip i et uspesifisert engelsktalende land. Det høres og ser forførende ut – de Wangens perfeksjonerte Americana-stilisme fargelagt med sjanger-(u)tro engelsk tale – men jeg hverken hører eller ser den større sammenhengen jeg forespeiles å finne. Den tilsynelatende tilfeldige sammensetningen av monologer, minner og historier, skal muligens speile Cortex’ uutgrunnelige karakter, men hadde nettopp derfor trengt en mer solid rammefortelling om målet er å forstå oss selv og hjernen bedre.

Jeg prøver å spise meg mett på alle de visuelle virkemidlene, men sitter sulten igjen likevel. For meg blir det simpelthen for mye form, og alt, alt for lite innhold. Symptomatisk, ikke bare for denne produksjonen, men også for en kontemporær kunstscene som betimelig nok beskjeftiger seg med vitenskapelig og samfunnsmessige spørsmål, men som ofte ender opp med vage skildringer snarere enn øyeåpnende forslag.

Claire de Wangen vet som ingen andre å dekke teaterbordet, og den lange, kjærlige klemmen vi får av den ellers lite vennlige mannlige vekteren på vei ut av bygården, er godt tenkt og fint plassert. Så blir anmodningen å skru opp volumet på de sterke, overraskende og interaktive elementene; å tone ned abstraksjonen, og ikke minst, å finne tilbake til den gode historien. Eller her – de gode historiene.

 

Foto: Morten Bendiksen

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER