Illustrasjon til We to be. Foto: Mette Edvardsen

Konkyliens brus

KRITIKK: – Som lytter ønsker jeg romfølelse – et univers å forsvinne inn i. Mette Edvardsens We to be forblir et anti-drama, ribbet for ting og bevegelser, skriver Arne Borge om radiooverføringen av forestillingen.

Hvorvidt denne teksten kan sies å være en anmeldelse av Mette Edvardsens We to be, som ble framført på Black Box Teaters lille scene fredag og lørdag den 9. og 10. oktober kl. 19, er høyst diskutabelt. Jeg var nemlig ikke der, ikke i nærheten engang. Men siden forestillingen ble streamet som radiosending, fikk jeg i oppdrag å lytte til den, for så å skrive noe om scenekunstnerens bruk av lydmediet. Jeg uttaler meg derfor som lytter, ikke seer, og forestillingen jeg vurderer er den som fant sted oppe i hodet mitt.

Siden jeg var opptatt med andre gjøremål de to kveldene We to be ble sendt live, var jeg nødt til å gjøre et opptak av lydstrømmen som lå skjult bak en tallrik nettadresse, lenket til på Black Box Teaters nettside. Under prøvingen og feilingen med å kanalisere lydkilden inn og ut av lydkort og programvare i kamp mot klokka, hørte jeg plutselig en kvinnestemme over eteren: «Vi har to lyttere … We have two listeners … Da er det vel [kvinnenavn] og, ja …». Ja, den andre var vel meg, en IP-adresse som kunne spores til en liten øy på nordvestlandet.

På de samme nettsidene står det at «We to be arbeider (…) med tre ulike medier som foregår samtidig på tre ulike steder: på scenen, som et skuespill i en bok, og som en live radiosending.» Mette Edvardsen skulle selv sitte blant publikum og framføre teksten, foran en tom scene. Dermed kunne jeg i det minste forsikre meg om at jeg ikke var frarøvet noe annet enn mitt medpublikums nærvær – vi var alle lyttere.

Scenen er altså tom for personer og gjenstander, alt ligger i opplesningen av den engelske teksten, et lite drama med tre teaterarbeidere: suffløren, regissøren og utøveren (the performer). Det åpner med et velkommen:

«Good evening and thank you for coming. Nice to see that so many of you have made it here, in these weather conditions. Tonight, the performance will be broadcast on the radio, live, here from the theatre. Radio listeners out there will join us any time now. Please make yourself comfortable. It looks like we are about ready to go. We will soon begin.»
 

Dette står også skrevet på første side i trykksaken som ble delt ut til publikum etter stykket var over, og som jeg selv fikk tilsendt. Det som altså utgir seg for å være en situasjonsbetinget henvendelse, er allerede skrevet inn i stykket, og får åpenbart forskjellig valør ut fra hvordan været er denne kvelden, og hvor mange som faktisk har dukket opp. (Den spredte latteren fra salen da dette ble sagt, antydet at det neppe var det helt store antallet.) Deretter følger et slags forspill som setter scenen: «a jingle is playing as an introduction to the performance on the radio. jingle fading out, then a short silence, followed by a gong.» Men denne kursiverte sceneanvisningen er ikke noen egentlig anvisning – den blir bare lest opp av Edvardsen, som resten av teksten i heftet.

Det er vanskelig å høre noen bevissthet eller omsorg for lydmediet i denne produksjonen, noe som gjør lytteropplevelsen ganske utakknemlig. At stykket arbeider med tre ulike medier virker derfor noe overdrevet – man kan i alle fall være trygg på at ingen har overanstrengt seg under arbeidet. We to be er ganske enkelt en tekstlesing med publikum, som også sendes live. Som oppleser er ikke Edvardsen dårlig, selv om det er vanskelig å forstå hvorfor stykket skal framføres på engelsk, som åpenbart ikke er hennes morsmål. Den litt monotone stilen kler kanskje det minimalistiske uttrykket, men dette virker også forutsigbart og trygt. Dessuten er lydkvaliteten ganske dårlig – jeg innrømmer at jeg undret meg over hvilke arbeidsoppgaver lyddesigneren har hatt, som var store nok til å krediteres bakerst i heftet.

På den annen side: Hva slags lydarbeid hadde jeg forventet? Ønsket jeg lyden av klukk klukk når «the performer picks up a bottle of water, pretends to be drinking»? Lyden av krasle krasle når noen brettet sammen en papirlapp – flappeti-flappeti når noen stokket en kortstokk? Og stemningsskapende ambient-musikk av Martin Horntvedt eller 70-talls-psykedelikerne i gruppa Rain, som var fast leverandør til mange av NRK Radioteatrets klassikere som Jernvognen og Sort messe?

At en kunstnerisk produksjon framført på Black Box' lille scene ikke benytter seg av slike konvensjonelle og stemningsskapende virkemidler som fremmer innlevelsen, burde vel ikke overraske noen. Likevel er det rimelig å forvente mer, som lytter, enn å være en blind flue på veggen. Noe som viser at lydmediet tas i bruk på en eller annen måte, ettersom stykket presenteres som flermedialt. I stedet minnet opplevelsen mer om et amatøropptak av et foredrag eller en konferanse man ikke hadde anledning til å gå på.

Det sies om hørespillet at det er dyr radio, men billig dramatikk. At NRK har hatt monopol på denne uttrykksformen i flere tiår, har ikke vært noe problem etter min mening – kvaliteten har forsvart herredømmet. Men med de senere årenes varierende kvalitet, preget av idétørke på den ene siden og altfor fiffige ideer på den andre, kunne man kanskje håpe at andre ville undersøke mediet nærmere? De kommersielle radiokanalene vil neppe være interesserte – det vil alltid være billigere å sette en halvape med Spotify-konto og dagens aviser foran en mikrofon – men for institusjonsteatrene og de frie aktørene på scenekunstfeltet er en slik produksjon bare et beskjedent Fritt ord-stipend unna realisering. Med dagens teknologi er produksjonskostnadene vesentlig lavere enn for ti år siden, noe opplesningskonseptet Ferdigsnakka har skjønt å utnytte. Her legges det jevnlig ut korte lydsingler med aktuelle forfattere som pares med musikere. Steget fra disse opplesningene til dramaproduksjoner er ikke langt, enten man sikter seg mot krim og underholdning eller mer kunstnerisk ambisiøse prosjekter.

I så fall er første skritt å dyrke mulighetene som ligger i lydmediet. Som lytter ønsker jeg romfølelse – et univers å forsvinne inn i. Mot slutten av Mette Edvardsens stykke diskuterer karakterene hvordan det er å lytte i en konkylie: «you hear the sound of the sea, the quiet roar of waves crashing on a distant beach, as if sounds from the shell's past environment were still echoing within it». De er innforstått med at bruset vi hører selvsagt ikke er gjenlyden av havet, men lydbølger fra omgivelsene som forsterkes av konkyliens form. Likevel spør de seg hvilken forskjell det gjør, når det uansett høres ut som havet. I overført betydning er det nærliggende å tenke at de drøfter mulighetene for mimetisk kunst og lander på en pragmatisk konklusjon som parafraserer Deleuze & Guattaris innledning til Tusen platåer: «they agree about the sea and the shell and the rain and that it is nice to say that the sun goes up and the sun goes down, even if that is just something one says.» Det er kjekt å late som.

Men Edvardsens stykke ser ikke selv ut til å forsone seg med en slik pragmatisk tilnærming til dramaet. Ingen sol som går opp og ned, intet hav som bruser – ingen forsøk på å etablere et fiktivt univers. We to be forblir et anti-drama, ribbet for ting og bevegelser. Om man skal nærme seg hørespillet, har man nok mer å hente i å fastholde illusjonen om konkyliens havbrus, og arbeide med lydmediets særegne innbilningskraft. Det er nok en gammel og konvensjonell aktivitet; å skape verdener framfor å demonstrere at det er umulig å skape verdener. Å fylle den svarte boksen oppi hodet med lyd og liv.


Les intervju med Mette Edvardsen i forbindelse med Black Box Teaters retrospektiv på hennes arbeid tidligere denne måneden, her.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Snelle Ingrid Hall :

    Én ting er hvis man som tilfeldig publikummer slumper innom denne radiolenken (det skal vel godt gjøres?)…, men er det greit at man som kritiker ikke setter seg inn i verket som helhet? Å nærmest etterlyse radioteater i tradisjonell forstand hos en kunstner som gjennom mange år nettopp har hatt som tema å utforske og utfordre scenekunstens – og mer spesifikt scenerommets – grenser og potensialet i publikums egen forestillingsevne, blir ganske absurd. Når resultatet som etterlyses neppe er del av ambisjonen for verket, blir det lite å hente ut av kritikken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER