Heiner Goebbels: Stifters Dinge (Nationaltheatret/Ultima, 2012)

Komponisten og tingene

ANMELDELSE: Tingene forsvinner, glipper, blir borte. Emil Bernhardt har sett Heiner Goebbels' performative installasjon Stifters Dinge i Oslo.

Teatermann, komponist og Ibsenprisvinner Heiner Goebbels’ førstegangsfremføring i Norge (såvidt jeg vet) fant sted med verket Stifters Dinge i Kanonhallen i Oslo, fredag 7. september 2012. Vi snakker om et drøyt timeslangt sceneverk i grenselandet mellom teater, tablå og (lyd)installasjon: Her er ingen skuespillere, ingen tradisjonell fortelling, ingen klar start eller slutt. Derimot møter vi et omfattende, flerdimensjonalt maskineri av selvspillende pianoer, robotaktige innretninger, trestammer, vanntanker og kar – for bare å nevne noe. Eller rettere: for bare å nevne det som tydeligst er ment å fremstå som ting, Dinge.

Følsomhet og uvisshet
For selv om det åpenbart finnes mange innganger til verket, er kanskje nettopp det tinglige en av de mest nærliggende. Tittelen henviser til den østerrikske forfatteren Adalbert Stifter (1805-68), som dukker opp i en høytlesningspassasje om to menn som rider gjennom et snetungt og isbelagt skoglandskap. Stifters prosa er preget av et følsomt og nøyaktig blikk for tingene, men samtidig lurer en stemning av uvisshet og fare under overflaten. Blant annet hører de ridende flere ganger et fjernt og ubestemmelig drønn – ”ein Geräusch, das sehr seltsam war”.

Noe uoverskuelig
Selsomt fascinerende er også intervjuet med antropologen Claude Lévi-Strauss, som i tillegg til å nekte for muligheten for å oppdage nye steder på planeten, fremholder at han dypest sett er en ensom natur, som helst tilbringer kveldene med kravløse husdyr. Når et maleri av en skog, eksotisk og barokt (Stifter var for øvrig også en betydelig landskapsmaler), projiseres i front, og et mekanisk piano, innhyllet i et melankolsk, lengtende lys avspiller 2. sats fra Bachs italienske konsert, er det karakteristiske spillet med referanser i gang: Hva handler alt dette om? Oppdagelse – eller betingelsene for oppdagelse – av ukjente verdener gjennom eksotiske objekter, ting som både er merkelig konkrete, og samtidig ved å forsvinne? Møtet mellom den mytiske fortiden og den teknisk-rasjonelle – tinglige – moderniteten i et romantisk-besvergende bilde? Det langsomt lokomotivaktige fremskrittet mot det flyktige sporet som viskes ut av regnet? Øyeblikket mot historien, kulturen mot naturen, formen mot stoffet? Alt dette, kunne man si. Ja, assosiasjonsrekkene kan strekkes i alle mulige og umulige retninger. Samtidig får jeg en følelse av at de fortaper seg i noe uoverskuelig.

For løse?
Jeg er ingen kjenner av Goebbels’ verk og heller ikke opplest på teaterteori. Det jeg skal si i det følgende er ment mer diskuterende enn entydig kritisk. Først vil jeg, fra et lekmannsperspektiv som det heter, mene at det her dreier seg om scenekunst på høyt nivå, ikke minst teknisk, men også kunstnerisk. Konstruksjonen, bruken av rommets dimensjoner gjennom projisering av lys, vannspeil og høytalere, lydens veksling mellom elektroakustikk og mekanisk, umikset klaverklang, for ikke å snakke om nivåene av tekst og mening – alt dette er imponerende, ja overveldende. Komposisjonens transparens og tålmodigheten i uttrykket gir i tillegg inntrykk av en følsom og mottakelig skapelsesprosess som har tatt høyde for publikums behov for dveling og absorpsjon. Scenerommet tilbyr et overmål av opplevelsespotensiale; dels er effektene forbløffende i seg selv, dels kan de knyttes sammen i tematiske kjeder. Dette mangfoldet av sammenhenger trekkes da også frem i omtalen av Goebbels og hylles – tidvis i panegyriske ordelag – som noe ugripelig, fantastisk, som noe nærmest hinsides vår forstand. (Se for eksempel Wolfgang Sandners tekst i omslaget til plateversjonen av ”Stifters Dinge”, ECM 2012.) Men hva er nå egentlig dette ugripbare? Hvorfor er disse vage og flyktige linjene så imponerende? Når Goebbels’ tematiske sammenhenger ikke kan holdes sammen, kan det ikke også skyldes at de rett og slett er for løse? At de er uklare, at de glipper og forsvinner – og i verste fall etterlater oss i en matt tåke der ingenting annet enn det imponerende maskineriet og den umulige ideen om synsinntrykkets altomfattende makt er tilbake?

Ikke beveget
Goebbels’ performative installasjon (dette er hva han selv kaller verket) er til å bli fjetret av. Men, til tross for sitt imponerende apparat, både konkret visuelt og innholdsmessig, griper den meg ikke. Jeg kan si: Alt stemmer her. De tematiske sporene speiles i det visuelle, som speiles i det lydlig/musikalske og i lysets artikulasjon av rommet. Og det hele utsies av en stemme; Goebbels’ stemme er riktignok prøvende og forsiktig, men den er der, utvilsomt. Når de tematiske lagene er flyktige og transparente, er det også en dyd av nødvendighet; bare slik kan Goebbels skape et mangfold uten å ende i en ugjennomtrengelig masse. Men igjen, jeg blir ikke grepet, ikke beveget, ikke engang av det jeg oppfatter som Goebbels’ eget intense ønske om å bevege meg. Hvordan kan det ha seg? Kanskje har det noe med nettopp tingen å gjøre?

Tingen og motstanden
Ting er greie saker, tenker man. Men ifølge Martin Heidegger i boka ”Kunstverkets opprinnelse”, er det ikke så enkelt å forklare hva en ting er. Jeg skal ikke her fordype meg i dette tankegodset, bare tenke litt høyt: Kanskje vi kunne si at en ting er noe som forteller meg at jeg selv ikke er en ting. Tingen er noe jeg ser, noe jeg bruker, noe jeg mener jeg kan beherske, men også noe som yter motstand. Til daglig bruker jeg ting til alt mulig, uten å tenke noe videre over det; tingen blir så å si borte i min bruk. Hos Stifter derimot, blir tingen plutselig nærværende, det vil si: De minutiøse beskrivelsene fremhever tingenes overflate, men – og paradoksalt nok – bare for å bli en inngang til et underliggende nivå av uvisshet og fare. Stifters tekst innsetter et merkelig spill mellom det overflatisk tinglige og en underliggende stemning. Denne dialektikken mellom overflate og dybde, fremstilt hos Stifter gjennom fokuset på tingen, sier oss videre noe om hva et kunstverk er – eller snarere om hva et kunstverk ikke er. Og om vi følger Heidegger: Heller ikke kunstverket er en ting. Kunstverket er derimot det som lar tingen være en ting. Og bare ved å la tingen være en ting, kan tingen si oss at vi ikke er ting.

Spørsmålet blir så: Hvordan kan vi skape noe, et kunstverk, som lar tingen være en ting? Dette er svært komplisert, for det som lar tingen være ting, altså kunstverket, er ikke selv en ting. På et vis er kunstverket altså ikke noe jeg kan beherske, manipulere, styre – i alle fall ikke fullstendig. Det er merkelig, for jeg sa jo nettopp at Stifter fremstiller, beskriver, griper tingene an på en bestemt måte. Hans teknikk har en bestemt effekt på oss, kunne man innvende.

Effekter
Og for et øyeblikk å være konkret: Slike effekter er det flust av hos Goebbels også. Heldigvis tar de ikke overhånd, til det er opphavsmannen for intelligent. Men personlig er det disse effektene – som når regnet fra taket resulterer i små eksplosjoner på vannet, som ved hjelp av lys langs gulvet, plutselig fremstår som overflaten på en fremmed planet –, det er disse effektene jeg finner mest problematisk. For ikke bare er effektene ikke-ting, de kompenserer i tillegg for fraværet av tingen. Når jeg ikke blir grepet av Goebbels’ maskineri, men bare beundrer det, er det fordi han, slik jeg opplever det, ikke lykkes med å skape noe som lar tingen være ting.

Tingens nærvær uteblir
Men hvordan; scenebildet er jo en gedigen ansamling av nettopp alle slags ting. Tingene blir belyst fra alle vinkler, både i konkret og metaforisk betydning, de beveger seg – og til alt overmål – nettopp ved hjelp av andre ting, mekaniske armer, pumper og slanger. Ja, og alt dette er fascinerende, fengslende. Goebbels peker på tematikken og alle dens implikasjoner, historiske som metafysiske, fremsetter den ved hjelp av blant andre Stifter, viser vei mot tanken om en slags tingenes tinglighet – alt dette på imponerende, virtuost vis. Men tingens nærvær, dens paradoksalt overflatiske inngang til noe som ikke er tinglig, denne dialektikkens artikulasjon uteblir for undertegnede.

Og kanskje er det på tilsvarende måte med de tilsynelatende uendelige sammenhengene. Som nevnt får jeg en følelse av at de fortaper seg i det uoverskuelige. De er riktignok ugripelige, men ikke på en insisterende måte; de kommer ikke til å hjemsøke meg, og jeg kommer ikke til å forsøke å gripe dem igjen og igjen.

For de forsvinner, glipper, blir borte. Og kanskje er det fordi de ikke har en motpol i en ting.

Emil Bernhardt er utdannet komponist ved Norges musikkhøgskole og Staatliche Hochschule für Musik i Freiburg. Han er for tiden masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo og musikkanmelder i Morgenbladet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER