- Kommer ikke kunsten til gode

Nylig lanserte regjeringa sin nye kulturpolitiske satsing, Talent Norge, et offentlig- privat samarbeid, med 30 millioner statlige kroner i startkapital. Satsingen skal, ifølge kulturminster Thorhild Widvey, gjøre «unge talenter bedre rustet i den internasjonale konkurransen om bli verdens beste».

Talent Norge er blitt etablert som aksjeselskap med delt eierskap mellom Kulturdepartementet og de to kulturstiftelsene Sparebankstiftelsen DNB og Cultiva. Styreleder er tidligere Kringkastingssjef, høyrepolitiker og direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon, John G. Bernander. – Dette er et spennende og nyskapende prosjekt. Styrets hovedoppdrag blir å jobbe med å få privat kapital inn i satsingen og å samarbeide med kulturinstitusjonene for å bidra til at de får fram de aller beste talentene, sier Bernander.

Med i styret har han bl.a. rektor Cecilie Broch Knudsen ved KHIO, regissør Bentein Baardson og Ingrid Røynesdal, direktør i Oslo-Filharmonien. Mangemillionær og filantrop Trond Mohn er også med. En av styrets første oppgaver blir å hente inn mer penger til aksjeselskapet.

Begeistring og skepsis Initiativet er så langt blitt tatt imot med både begeistring og skepsis.

”Talentutvikling, enten vi snakker om virtuost fiolinspill eller kamp om tiendedeler, handler om å ta på alvor unge menneskers ærgjerrige mål om å lykkes. Om å legge til rette for gleden ved å realisere drømmer”, skriver Aftenpostens kommentator, Torstein Hvattum.

Men det ”unge talentet”, dansekunstneren og masterstudenten i koreografi, Solveig Styve Holte (bildet under), fnyser av hele initiativet: – Det kan være at dette hjelper en enkeltstående danser til å få seg et oppdrag i Italia el.l., men det kommer ikke kunsten til gode, sier hun. – Det er helt andre ting enn denne toppidrettstankegangen som trengs for å bygge et spennende felt å være i som kunstner. Jeg hører de sier dette skal være for alle, men satsingen er åpenbart først og fremst rettet mot utøverne. Men i mitt felt er det veldig få som kun er enten utøver eller koreograf. De fleste jobber med en kombinasjon.

Holte peker på den vanskelige øvingssituasjonen for dansekunstnere.

– Det skorter mer på talentfulle oppdragsgivere enn på de enkelte talentene. Og i Oslo fins det jo knapt en residens eller et studio hvor det går an å jobbe. I stedet for å få fram det ene talentet kunne man heller gitt 40 talenter et sted å jobbe. Det som trengs er gode miljøer og gode kolleger framfor denne gammeldagse romantiske tankegangen om det store talentet, sier Solveig Styve Holte som er i innspurten med sitt mastergradsarbeid i koreografi ved KHIO. Et arbeid som skal vises på Black Box Teater i juni.

Det virtuose talentet Fredrik Hannestad, regissør i det prisbelønte teaterkompaniet Verk Produksjoner er enig med Holte.

– Dette er jo den gamle greia om igjen. Det er det enestående, virtuose talentet som liksom skal ”oppdages”, også skal vi alle sammen bli imponert. Det er en tankegang som er meg fremmed, sier Hannestad. Verk produksjoner er kjent for forestillinger som er skapt og utviklet av skuespillerne i fellesskap. Dette gjelder ikke minst den som nå er på veien, Paradise Now (hovedbildet).

– Ut fra hvilke kriterier er det man måler et ”talent”? Jo, ofte det virtuose. Men i vår verden er det det ikke-virtuose som gjør det spennende. Vi jobber med former som det ikke finnes noen målestokk for. I det virtuose blir det ofte dødt. Vi klapper for noen som er flinke til å spille, men hva så? Har det skjedd noe av interesse? Det virtuose er gjerne noe man skjuler seg bak. Det skaper avstand. For oss i Verk er det derimot viktig å komme seg vekk fra det virtuose og gjerne over mot et mer autentisk, barnlig uttrykk hvor vi utsetter oss for noe vi ikke kan. Med den tankegangen åpner man for et mer humanistisk uttrykk som ikke er virtuost og uoppnåelig, sier Hannestad.

Kapitalistisk myte – Dette er jo en av de mest sentrale mytene som kapitalismen er bygget på og som mengder av amerikanske filmer handler om: Den ene mot røkla. Men et såkalt talent kommer jo vanligvis ikke ingensteder fra. Det står gjerne et miljø bak, et fellesskap. Jeg synes det er viktigere å stimulere miljøene framfor de enkelte talentene, sier Fredrik Hannestad som minner om at det allerede er en jungel derute.

– Er det noe sted hvor det virkelig er kamp så er det i kunstfeltet. Bare tenk på hvordan de fleste av oss praktisk talt lever fra hånd til munn, uten noe sikkerhetsnett og pensjonsforsikring. Vi er jo et prekariat, vi driver rundt fra oppdrag til oppdrag og lever akkurat slik som de høyrefolka vil vi skal leve. Her er det kun midlertidige ansettelser og total fleksibilitet! sier Hannestad.