S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 27. april 2021

Kommer det flere teaterkompanier?

Bilde fra Susie Wangs forestilling Licht und Liebe som ble laget i samarbeid med Kilden Teater. Foto: Simen Ulvestad. Susie Wang skal etter planen samarbeide med Nationaltheatret om neste forestilling.


Publisert
27. april 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kommer-det-flere-kompanier/
Facebook

Hvis det stemmer at det er laber tilvekst av nye teaterkompanier, hva kommer det av?

Da Kristian Seltun, teatersjef på Nationaltheatret, ble spurt av Chris Erichsen hvor det blir av de nye bandene på scenekunstfeltet, svarte Seltun blant annet at det frie feltet for mange fungerte som arbeidsmarkedstiltak. Det fikk Tove Bratten i Danse- og teatersentrum til å reagere. Hun skrev i et svar til Seltun at han med uttalelsen bidro til de vanskelige forholdene mange scenekunstnere i det frie feltet opplever. Hun mente at det ikke er en riktig situasjonsbeskrivelse av det frie scenekunstfeltet at det er preget av et arbeidsmarkedsoverskudd der man danner frigruppe fordi det ikke finnes nok jobber. I denne teksten prøver jeg å tenke høyt rundt tilstandene i det frie scenekunstfeltet. Stemmer det at det ikke kommer nye kompanier? Og hvis det stemmer, hva kommer det av?

Det er for mange skuespillere Bratten har rett i at det lages mye scenekunst på høyt nivå i det frie scenekunstfeltet. Det vet selvfølgelig Seltun også, og som teatersjef på Nationaltheatret planlegger han også å samarbeide med flere kompanier. Samtidig utdannes det i dag omkring 100 nye skuespillere i året i Norge. I tillegg kommer de som har utdannet seg i utlandet. Til sammen blir det veldig mange flere skuespillere enn det er jobber til i teaterinstitusjonene eller i film- og tv-bransjen. Selv om vi ikke ønsker oss tilbake til en tid der så å si alle skuespillere var utdannet fra Teaterhøgskolen, er det ingen grunn til å legge skjul på at skuespilleroverskuddet kan være problematisk.

Det Chris Erichsen spurte Seltun om i intervjuet, er et spørsmål jeg har tenkt på en god stund: Hvor blir det av de unge, nye kompaniene? Jeg har ikke tall eller statistikk å lene meg på, men inntrykket av at det frie scenekunstfeltet er dominert av kunstnere som debuterte for opp mot 25 år siden har fulgt meg en god stund, og jeg lurer på hvordan det skal gå med norsk teater hvis ikke tilfanget av nye kompanier øker.

Estetikk Noe av dette har selvfølgelig med estetikk å gjøre, det er Seltun også inne på i sitt svar. Da norsk fri scenekunst så dagens lys som et felt å regne med på 1970-tallet, var det i et politisk og estetisk opprør mot institusjonene. Selv på 1990-tallet var den estetiske forskjellen på institusjon og fritt felt så stor at det var mange gode kunstneriske grunner for å ønske seg en karriere utenfor institusjonene. Det spillerommet man fikk, gav også grobunn for andre kunstneriske karrierer enn det institusjonene kunne tilby. Sånn er det ikke lenger. Mye av det som lages av spennende teater lages nå innenfor institusjonene. Det er en rivende utvikling på regionteatrene, og mange av kunstnerskapene som oppstår utenfor steinhusene, inviteres nå inn for å lage teater innenfor de rammene husene kan tilby. På Kulturrådets seminar 8. april sa Kristian Seltun at han så det som naturlig at Vinge/Müller kan presenteres fra Nationaltheatrets hovedscene. At et av Norges mest anerkjente teaterkompanier får plass på Nationaltheatret er ikke kontroversielt, men det handler ikke bare om at teaterestetikken har endret seg over tid. Heller ikke i dag tror jeg Vinge/Müller hadde kunnet oppstå innenfor institusjonens rammer.

Parallellsamfunn At flere scenekunstnere jobber parallelt innenfor og utenfor institusjonene besvarer allikevel ikke spørsmålet om det kommer nye band eller ikke. Hvis Seltun har rett i at det frie feltet er et arbeidsmarkedstiltak, skulle vi jo sett massevis av kompanier med nyutdannede skuespillere, men det gjør vi ikke. Kulturrådet bekrefter også at søknadsantallet på prosjektstøtte er overraskende stabilt, og selv om det selvfølgelig kommer søknader fra nyutdannede, er det ikke overveldende mange. Å velge det frie scenekunstfeltet er fremdeles et aktivt valg basert på estetiske og metodiske preferanser. At noen får penger fra NAV eller fra butikkarbeid mellom slagene, betyr ikke nødvendigvis mangel på kunstneriske vyer eller evner, men at det kan ta tid å lykkes. For noen vil det aldri bli mulig å leve av kunsten, og når det utdannes så mange, vil det gjelde en ganske stor gruppe, noe som igjen vil skape usunne konkurransevilkår på arbeidsmarkedet. Det ser allikevel ikke ut til å ha store konsekvenser for det frie scenekunstfeltet.

Ett svar kan ligge i kompetanseoverføringen. At det ikke er vanntette skott mellom produksjonsarenaene, kan gjøre at det oppleves som mindre attraktivt å danne et kompani av den gamle skolen. Istedenfor å danne kompanier som består av mange faste medlemmer, ser vi både i institusjonene og i det frie feltet en dreining mot en auteur-tankegang som ligner den man kjenner fra film, der en regissørs signatur er avgjørende for scenespråket. Denne tanken fordrer spørsmålet om hva et kompani egentlig er. De fleste kompaniene som produserer jevnlig er sentrert rundt enkeltpersoner eller duoer som gjerne har mer eller mindre faste samarbeidspartnere. At kjernen i kompaniene er liten, er heller ikke en ny utvikling. Enkeltkunstnere og duoer som arbeider som auteurer med tydelige signaturer finner vi jo også innenfor institusjonene; det er bare mindre nødvendig med kompanibetegnelsen når det økonomiske og administrative ordnes av teatret. Det er også mulig auteurskapet er mindre tydelig i markedsføringen fra teatrene som fokuserer mer på dramatiker og skuespillere enn på navn på regissør og scenograf.

Kunstnerskapsfinansiering Da basisfinansieringsordningen ble opprettet i 2004, oppstod det også en endring i oppfattelsen av hva et kompani er. Ordningen, som gir kompanier omkring fire millioner i året i en periode på fire år av gangen og som gir kompaniene trygghet og handlingsrom, har hatt en kulturpolitisk betydning. Det som i dag blir ansett som store kompanier, er de som har lang fartstid på ordningen og derfor også lenge har hatt en økonomi som gjør at de kan produsere forestillinger ganske ofte. Ettersom ordningen har økt, endret navn til Fri scenekunst – kunstnerskap og fått plass til et større antall kompanier, er ideen om et kompani som en bedrift eller liten, personavhengig institusjon, blitt befestet. Dette er også uavhengig av om den kunstneriske kjernen i kompaniet består av én eller fire kunstnere. Evalueringen av basisfinansieringsordningen fra 2019 viste at de ulike kompaniene er ulikt organisert når det kommer til bedriftsform. Dette spiller allikevel liten rolle for hvordan kunstnerskapene oppfattes.

Hvis et kompani er et samarbeid preget av sterk kontinuitet og høy produksjonsevne, kan det ta mange års arbeid å komme seg dit. For selv om det går an å sette et navn på en samarbeidskonstellasjon og kalle det et kompani, vil det ta tid før man kan bli lagt merke til som et arbeidsfellesskap med kontinuitet. Jeg lurer også på om det kan være vanskeligere å overleve økonomisk og opparbeide seg kontinuitet hvis det finnes en forventning om at kompaniene skal være selvgående på administrasjon. Det er krevende å skulle bygge seg opp til det nivået som gjør at man kanskje kan kvalifisere til kunstnerskap, og det er en attraktiv ordning det er vanskelig å få tilslag på. Det finnes ingen garantier. I mellomtiden kan det godt skje at ett eller flere kompanimedlemmer finner veien inn i institusjonene eller andre fellesskap.

Denne teksten har handlet om teater. Det ser litt annerledes ut på dansefeltet, kanskje hovedsakelig fordi dansefeltet ikke er dominert av institusjoner, og det frie feltet er den mest naturlige arbeidsplassen for de fleste kunstnerne. I arbeidet med teksten har jeg måttet stille meg mange spørsmål flere ganger. Er det egentlig sånn at det ikke kommer nye band? Jeg vet ærlig talt ikke. Men jeg vet at det frie scenekunstfeltet ser annerledes ut enn for 15 år siden, samtidig som noen av de kompaniene som får mest oppmerksomhet, er de samme. Det betyr ikke at det ikke dukker opp nye konstellasjoner som lager fine ting innimellom, men det er ikke veldig mange av dem, og jeg er bekymret for at de ikke skal holde ut. Kunstnerskapsfinansieringen er et gode, men ordningen skaper også et tydelig tyngdepunkt i feltet der andre raskt kan bli usynlige. Dette gjelder særlig de unge.

I fremtiden må støtteordningene tilpasses den endrede virkeligheten. Man må ta innover seg at skillet mellom institusjon og fritt felt ser annerledes ut enn før, og det bør legges til rette for samarbeidskonstellasjoner som både kan bygge opp under kontinuiteten kompaniene trenger og tilføre kunstnerisk utvikling. Samtidig som teaterfeltet blir mindre todelt estetisk sett, eksisterer det tydelige skiller i organisasjon og finansiering. På noen områder står også kunstnerne i det frie feltet friere. Det finnes fremdeles betydningsfulle forskjeller i metode, skuespillerteknikker, stedsbruk og materiale. Det betyr ikke at den kunstneriske innovasjonen bare foregår utenfor institusjonene, men at det til dels foregår en annen form for innovasjon. Derfor er det viktig å sikre muligheten for kontinuitet, men det bør utredes om kunstnerskapsfinansieringen er den beste måten å gjøre det på. Man bør også se på hva slags ordninger som både kan rekruttere de nyutdannede og legge til rette for at deres kunstneriske visjoner kan vokse over tid, og sikre etablerte kunstnere trygge arbeidsforhold. Noen ganger skal dette skje i samarbeid med institusjonene. Vi må også diskutere hva vi skal gjøre med skuespilleroverskuddet, men det ser ikke ut som om alle de hundre i året skal starte band.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no