André Wulf (Maja Roel i I slipped inbetween two wor(l)ds av Søvnløs/Maja Roel & Lowri Rees, CODA Oslo International Dance Festival 2015).

Komme ut-prosessen i kunsten

Gjennom samtalerekken Skeiv dansekunst retter Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness et skeivt blikk på dansekunsten spesielt og samfunnet mer generelt, og avkler samtidig det ikke-skeive blikket.

«Jeg engster meg for at den skakke og opprivende og halvsjuke kunsten skal bli sultet i hjel, altså kunsten for og av oss som er og vil måtte være fremmede på kloden», uttalte journalist Håkon Gundersen i et spørsmål til daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland i et intervju i Morgenbladet i desember i fjor.

Dette utsagnet dukker stadig opp i bevisstheten min. Jeg opplevde det som presist da jeg leste det første gang, og det gir fortsatt gjenklang i meg. Sånn, tenker jeg, dette kan jeg kjenne meg igjen i, her hører jeg hjemme. Og det er nettopp det med å høre hjemme, eller; ikke høre hjemme, som fungerer som en rød tråd i Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness’ samtalerekke Skeiv dansekunst.

Skeiv vs streit?
I løpet av drøye to uker arrangerer Sterud og Kongsness syv samtaler, på syv ulike steder og med totalt tretten gjestekunstnere i tillegg til dem selv. Én av samtalene vil være et foredrag av Kongsness, mens de resterende seks samtalene tar utgangspunkt i kunstnerskapene til de inviterte gjestene. Jeg fikk med meg de tre første samtalene – to som gjest, og én via Danseinformasjonens videodokumentasjon.

Prosjektet utforsker samtalen som format, og Sterud og Kongsness har valgt seg dansekunstneriske og skeive sammenhenger for dette. ‘Skeiv dansekunst’ er et konstruert begrep fra arrangørenes side, som har invitert kunstnere som aktivt tar stilling til spørsmål rundt kjønn og seksualitet, og «som beveger seg bort fra et heteronormativt regime gjennom sine kunstnerskap».

Kunst som redning
Den første samtalen, som fant sted i caféen på Dansens Hus 13.juni, hadde undertittelen Skeivfeministiske strategier. Her var det Kongsness som ledet samtalen, mens Sterud inngikk i panelet sammen med koreografene/kunstnerne Henriette Pedersen og Maja Roel. Samtalen vekslet mellom kunstnernes prosjekter og deling av erfaringer som ligger forut for og i forlengelsen av disse. Pedersen, som jeg for ordens skyld kan orientere om at jeg har samarbeidet med i over ti år, brukte sitt første møte med drag-show på 1990-tallet som eksempel på utløsende kraft i møte med kunst: «Herregud, det finnes noe annet, jeg er reddet!»

Kunsten som et sted hvor man føler seg mindre utenfor, og kanskje til og med hjemme, er et tilbakevendende tema i de tre første samtalene. Magnus Myhr skildret i samtale #3 hvordan synet hans på dans endret seg da han så Toyboys (Terje Tjøme Mossige og Ulf Nilseng) sine forestillinger for første gang. Som student innenfor samtidsdans opplevde han på det tidspunktet at det på skolen handlet mer om å passe inn, mens Toyboys sine forestillinger viste at kjønn og seksualitet også kunne fremstilles annerledes innenfor dans. For noen av deltakerne kom disse frirommene gjennom forestillinger, musikk og annen kunst – for andre også gjennom teori og akademia. Samtalerekka plasserer seg solid mellom teori og praksis, eller akademia og kropp, og lar disse være likestilte. Beskrivelser av hvor frigjørende det har vært for flere å finne språk og teori som setter ord på opplevelser man har hatt, og som også synliggjør maktstrukturer innenfor scenekunsten.

Språkliggjøring
Samtalene er en påminnelse om at det for mange fortsatt oppleves trangt, klaustrofobisk, å være menneske. At kategoriene for kjønn og seksualitet rett og slett ikke passer, at de er for trange for en. Og det er her begrepet skeiv og samtalerekka som helhet kommer inn som et forsøk på å gjøre disse rommene større. Sterud og Kongsness, og flere av deres samtalepartnere, vegrer seg mot å komme med en endelig begrepsavklaring på hva det innebærer å være ‘skeiv’ – noe som også er i tråd med queer-teorien. Tiina Rosenberg skriver i boka Queerfeministisk Agenda (2002), med referanse til den kanskje queereste teoretikeren av alle; Judith Butler: ”Det queeras uppgift var att bryta upp kategorier, inte att förvandlas till en. En snäv begreppsbestämning av queer skulle innebära dess sorgliga slut.”[i]

Sterud og Kongsness har et ønske om å vrimle opp historier, og bruker forestillinger som utgangspunkt for å reflektere gjennom både teori og egne erfaringer. Maja Roels prosjekt I slipped in between two wor(l)ds er ett slikt eksempel hvor Roel ønsker å problematisere kjønnskategorier. Når verken mann eller kvinne oppleves riktig, når begge kategoriene blir for trange, hvilke kjønnsalternativer står man da igjen med? I prosjektet opererer Roel med en tredje kategori: Hin. Det mer kjønnsnøytrale begrepet hen kan omfavne hun og han, men hin er tenkt som mer enn fravær av han og hun – at hin er noe eget.

Heteronormativiteten til livs
Prosjektet Skeiv dansekunst ønsker å bevege seg bort fra et heteronormativt regime, men hva dette regimet innebærer problematiseres i liten grad i de tre første samtalene:

Heteronormativitet är enkelt uttryckt antagandet att alla är heterosexuella och att det naturliga sättet att leva är heterosexuellt. Med begreppet heteronormativitet åsyftas i forskningssammanhang de institutioner, strukturer, relationer och handlingar som vidmakthåller heterosexualitet som något enhetligt, naturligt och allomfattande. Heteronormativitet grundar sig på synen på binär könsuppfattning och en hegemonisk heterosexuell norm. Heteronormativitet är aktivt normerande, och allt det som faller utanför stämplas som avvikande och är/blir därmed fel.[ii]

Begrepet «skeiv» ble derimot problematisert i flere av de første samtalene, og i samtale #3 understreket Øyvind Jørgensen at hans kunstnerskap ikke overordnet tematiserer skeiv legning/seksualitet. Han ble utfordret på dette av noen i publikum, med spørsmålet: «hva er skeiv for deg?» Dette ledet til en samtale om hva skeiv fungerer som motsats til, og illustrerer Butlers insistering på at queer må være et begrep som bryter opp kategorier i stedet for å stivne i en fast form. Eller, om vi lener oss på teoretikeren David Halperins avgrensing av begrepet: queer er rett og slett alt som motsetter seg det normale.[iii]

Komme ut
Et annet tilbakevendende tema i samtalene har vært historier om å «komme ut». I noen tilfeller handlet dette om å gjøre det kjent for familier og venner at man har en annen seksuell legning enn heteroseksuell, mens det i andre historier handler om å komme ut som skeiv innenfor dansefeltet. Forventningen om heteroseksualitet blir tydelig i disse historiene. Personlig opplevde jeg for noen år tilbake det Rosenberg omtaler som «heteronormativitet i forventet form», at det ikke bare handler om seksualitet, men også hvordan denne seksualiteten forvaltes så å si, da jeg, til min egen overraskelse, kom ut av heteroskapet. Jeg var ærlig talt ikke selv klar over at jeg satt inni dette skapet, men mitt utseende, i kombinasjon med yrkes- og livsvalg, ser fortsatt ut til å skape forvirring omkring min legning. Og det slår meg at dette handler vel så mye om den som ser; at det som er utenfor normen oppleves som annerledes og rart sett nettopp innenfra. Men på samme måte kan utenfra-blikket, det skeive blikket, være med på å vise fram normen som noe like rart og minst like forskrudd som det utenfor. Blant annet hvordan et skeivt blikk viser frem fremstillingen av kjønn innenfor dans. Og at opplevelsen av å stå utenfor, og anerkjennelsen av dette i form av komme ut-historier, slik Sindre Jacobsen presiserte, handler om å finne et sted å plassere den historien.

Hvilket fører meg tilbake til denne tekstens begynnelse, og opplevelsen av å forholde seg til for trange kategorier, mye grunnet et heteronormativt regime. Eller, slik Per Roar beskrev det i samtale #2: som et underskudd av refleksivitet i kroppen. Det er her Skeiv dansekunst klarer å gjøre det utenfor normen, altså ikke-normen, til et frigjørende prosjekt.

Samtalene gir rom og språk til det som ser ut til være en felles opplevelse, kanskje særlig innenfor dansekunsten, av å mangle ord og begreper som rommer de opplevelsene man har. Samtidig ble dansekunsten i seg selv i mindre grad problematisert i disse tre første samtalene. Kanskje henger det sammen med at de alle utspilte seg i dansekunstneriske kontekster, og forhåpentligvis vil dette få mer plass i de neste samtalene. Undertitlene Å gi skeiv historie en kropp og Skeiv dans er i hvert fall lovende i så måte.

 

 

 

[i] Fra Tiina Rosenbergs Queerfeministisk Agenda, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2002, s.11

[ii] Ibid., s.100-101

[iii] Ibid., s.51

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER