Krakk Noir: Korrupsjonens engel (Black Box Teater 2012) Foto: C Kaja Bruskeland

KOM IGJEN!

INNLEGG: Forestillingen Korrupsjonens engel fikk ingen anmeldelser i norsk media. Hvordan kunne noe slikt skje, spør forfatter og regissør i et innlegg i dagens Aftenposten. Her er innlegget i uforkortet versjon. 

Vi har nettopp lagd en teaterforestilling. Den tok det lang tid å lage. Vi hadde med oss noen av landets beste skuespillere, musikere, scenograf osv. Et klart stjernelag. Forestillingen ble vist på Black Box teater under Ultima-festivalen. Publikumsresponsen var overveldende. Prosjektet var overskridende, både formalt og innholdsmessig. Vi fant en musikkteaterform som så vidt vi vet savner sidestykke. Vi tematiserte finansøkonomien på en forståelig og humoristisk måte, og satte denne inn i nyere norsk historieforståelse, dvs. fra 1800-tallet til i dag. Vi hadde med andre ord skyhøye ambisjoner, som ikke ble innfridd før showet fant sitt publikum. Og siden alt dette skjedde – er alt såre vel? Nei, det er ikke det.

Ett viktig element sviktet fullstendig. Media uteble. Vi fikk ingen presse. Null kritikk. Absolutt ingen tilbakemeldinger fra det offentlige Norge. Hvordan kan noe slikt skje? Med lang fartstid fra scenekunstfeltet vet vi at slikt foregår. Ikke i andre land, men i Norge skjer det igjen og igjen. Vi har ofte opplevd å jobbe undergunns på hjemmebane, og tok det til og med opp i forestillingen, der det heter at den norske offentligheten har klappet sammen, at den er smal som et skispor og fører rett inn i svarte granskauen.
Det skulle gå troll i ord. Resultatet er at den norske offentligheten er enda litt smalere. Hva om dette var århundrets forestilling? I så fall er det veldig få som fikk det med seg.

Takket være et mediokrati som er helt ute av stand til å ta ansvar. Et mediokrati som er mer og mer antidemokratisk, og som etterhvert er fullstendig overgitt sine egne og andres PR-strategier. Avisene har ikke lenger noen kulturredaktører, annet enn i navnet. Funksjonen er død.

Vi har fått noen tilbakemeldinger fra enkelte i media. De unnskylder seg med at det var mye som kolliderte med vår forestilling, rent tidsmessig. Blant annet var det mange arrangementer rundt utdelingen av Ibsenprisen.

En pris som deles ut i navnet til Norges største dramatiker brukes altså til å ta knekken på ny norsk scenekunst. Dette er ufattelig dumt.

Vår forestilling het «Korrupsjonens engel». Det er en engel som flyr høyt og lavt for tiden. I forestillingen spilte Odin en hovedrolle, og et av refrengene lyder: «Mitt regneark er ditt Ragnarokk.» Vi stiller spørsmål ved en del vedtatte makroøkonomiske sannheter, og forteller hvordan disse korrumperer de demokratiske institusjonene.
Som en illustrasjon av våre kritiske innspill, valgte de norske massemediene i samlet flokk å sensurere vår kritikk. Vi forstår at vi må forholde oss langt mer radikalt til offentlighetens sammenbrudd. Historisk sett fins det en intim forbindelse mellom folkestyret og teaterscenen, og denne debatten handler ikke om stadig mer navlebeskuende arrogante massemedier. Den handler om teatrets og scenekunstens funksjon som en ikke-kommersiell aktør i offentligheten.

Vi lar oss ikke knuse av disse antidemokratiske mediene. Vi kommer tilbake. Men hvordan, og på hvilken scene – det vil tiden vise. Korrupsjonens engel lever i beste velgående, som det heter i stykket: «Jeg er korrupsjonens engel. Hør på meg. Jeg tenker med hodet. Akkurat dét er ikke så vanlig som du kanskje tror. Se på meg, gå i mine fotspor, gjør som jeg gjør, så skal det gå deg godt i denne verden. Jeg skal gi deg et løft, men du må tenke sjæl, bruke huet, ikke sant. Det nytter ikke å komme her og være skeptisk. Du må si ja til livet. Livet er billig, men dyrebart. Lettkjøpt, men rikt. Livet er et lønnsomt haraball.»

En forkortet versjon av dette innlegget stod i Aftenposten 19. september 2012.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER