S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 18. januar 2016

Klingende klimastormer

Stormen. Torshovteatret 2016. Foto: Øyvind Eide


Publisert
18. januar 2016
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Torshovteatret Stormen av William Shakespeare

Gjendiktet av André Bjerke.

I rollene: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Anne Krigsvoll, Håkon Ramstad og Herbert Nordrum.

Regi: Morten Cranner. Scenografi og kostymedesign: Carle Lange. Lyddesign: Sven Erga. Maskør: Greta Bremseth. Dramaturg: Hege Randi Tørressen.

Stykket er en del av Nationaltheatrets barne- og ungdomssatsing.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/klingende-klimastormer/
Facebook

KRITIKK: Scenografien, lyden og Jan Sælid utgjør tre lysende grunnpilarer i Morten Cranners familieversjon av Shakespeares Stormen på Torshovteatret, skriver Chris Erichsen.

"He was not of an age, but for all time," skrev den engelske poeten Ben Jonson om Shakespeare etter hans død. Antall oppsetninger, adapsjoner, filmer, opplesninger, nytolkninger, forskningsrapporter, dechiffreringer av koder og skjulte sannheter og debatter som til enhver tid er i omløp er i seg selv bevis nok på det.

Men det er sant, også på den måten at vi fortsatt på sett og vis lever i Shakespeares tid, som med sin løsrivelse fra gamle sosiale, tids-, steds- og stilmessige bindinger innvarslet det som er blitt kalt det moderne prosjektet. Mange smartinger har klart å ”aktualisere” et stort spenn av klassikere, men Shakespeares plassering i det verdenshistoriske skjæringspunktet mellom antikken og middelalderen på den ene siden og ”den moderne verden” på den andre siden gjør ham kanskje mer universell og aktuell per se, enn mange andre.

Og i 2016 er det altså 400 år siden han døde.

Eventyr eller fabel Stormen er blitt kalt Shakespeares svanesang som dramatiker. Stykket likner ikke på noe annet han har skrevet, løsrevet som det er fra enhver referanse til samtidige og historiske hendelser. Det likner mer et eventyr eller en fabel, og Peer Gynts plassering i Ibsens forfatterskap kan sånn sett være en relevant sammenlikning, også når det gjelder de innholdsmessige fabuleringene over ”moderne” motsetninger som fantasi og fornuft, illusjon og virkelighet, løgn og sannhet og ikke minst: primitiv natur og avansert sivilisasjon.

Det siste har vært inspirasjonen blant annet for diktere som Aimé Césaire fra den franske kolonien Martinique som i 1969 skrev en antikolonialistisk versjon av dramaet, tatt opp igjen av det italienske kompaniet Motus som knyttet det nærmere til den aktuelle flyktningkrisen. Den sistnevnte ble vist på Black Box Teater så seint som under fjorårets Oslo Internasjonale Teaterfestival.

Jan Sælid. Foto: Øyvind Eide

Motsetningen mellom natur og sivilisasjon utgjør også omdreiningspunktet for regissør Morten Cranners versjon på Torshovteatret, men her er det klima og miljø som er temaet. Cranner avsluttet i 2013 stipendiatprosjektet ”The Acoustic Act” på KhiO, hvor han har jobbet med å utvikle et musikkteater der skuespillerne selv er musikere i en lydproduserende scenografi. Det kom blant annet til uttrykk i en annen forestilling som også hadde Shakespeare som forelegg, Sonic Hamlet, i Malersalen på Nationaltheatret i 2011. Jeg mente den gangen at Hamlet-temaet i seg selv hadde liten innholdsmessig betydning, men mest ble brukt til å legitimere Cranners lydforskning, som i seg selv var et spennende prosjekt. I Stormen er forholdet mellom de ulike elementene mye bedre balansert.

Miranda og Ferdinand Prospero, den av sin bror fordrevne hertugen av Milano, bor på en øde karibisk øy med sin datter Miranda. Han hersker, ved hjelp av sine trolldomskunster, over øya og dens innbyggere, den overjordiske ånden Ariel og den underjordiske Caliban. Når han får vite at broren Antonio seiler forbi sammen med Alonso, kongen av Napoli, og hans sønn Ferdinand, tryller han fram en storm som gjør at de lider skipbrudd på øya. Det er møtet mellom Miranda og Ferdinand som utgjør det dramatiske skjæringspunktet i denne versjonen. Miranda er vokst opp på øya og vet alt om dens natur og magi, mens Ferdinand, iført t-skjorte fra WWF, her framstår som en miljønerd med mye teoretisk, men lite praktisk ballast.

Det konstruktivistiske scenografiske midtpunktet, gjort av Carle Lange, utgjøres enkelt og fantasirikt av en diger vippehuske som brukes til alt; båt, landgang, bro, trapp, hus og så videre, som en middelaldersk simultanscene, med innlagte mikrofoner som herskeren Prospero spiller på for å mane fram den magiske stemningen som spiller på lag med fortellingen. Dette skjer i tett samspill med et utrolig fint og dynamisk lyddesign gjort av Sven Erga.

Men til tross for aksen Miranda/Ferdinand er det Prospero, spilt av Jan Sælid, som er den altoverskyggende skikkelsen. Han er ikke i utgangspunktet en skuespillertype som jeg ville mistenkt for å ha det i seg å ”spille” på scenografien. Men her får han lov å utfolde seg over hele skalaen: Han har en stemme og en scenisk pondus og karisma som gjør ham til et naturlig midtpunkt. Han farer rundt, styrer vippehusken og spiller på den. Plutselig står han på balkongen oppunder taket som en diktatorisk dirigent, han lar hendene danse i et felt med sensorer som frambringer et inferno av lyd. Og plutselig dirrer hele den tette, kraftige kroppen hans. Han er veldig med i alt han gjør. Hans naturlig viktigste med-og motspiller er her Anne Krigsvoll som er helt og holdent på plass, både som den overjordiske slaven Ariel og den underjordiske Caliban (en sannsynlig omskrivning av ordet kannibal).

Anne Krigsvoll. Foto: Øyvind Eide

Skrekkscenario Det klimatiske er veldig uttalt i Cranners prosjekt. Tall, likninger og faktaopplysninger om ”det klimatiske skrekkscenarioet” popper ut av Ferdinand (Bernhard Arnø) som perler på en snor. Men det fungerer i kraft av kontrasten til den lydlige og estetiske magien. Og hans nerdete naivisme balanserer og fint overfor naturbarnet Miranda (Kjersti Botn Sandal) som vil ”heller kline”.

Litt mindre heldige er de to kongene av henholdsvis Milano (Herbert Nordrum) og Napoli (Håkon Ramstad), ikke fordi de spiller dårlig, men fordi de er blitt kledd opp i teite barneteaterklær med pappkroner, dresser og fotballskjerf som kræsjer fatalt med poesien og dramatikken i lyden og scenografien. I en scene skal de også henge hjelpeløst i noen stropper under vippehusken mens de venter på Prosperos hevn. Men det ser mer ut som en koreografisk svikt; et hjelpeløst forsøk på å se hjelpeløse ut.

Forestillingens konklusjon og løsning på klimaproblemene synes å være at man skal tilgi sine fiender og sette slavene fri. Det klinger fint.

PS: Denne anmeldelsen er hovedsakelig skrevet på basis av en prøveforestilling som skulle vært en premiere. I anstendighetens navn oppsøkte jeg premieren også et par dager seinere, og kunne konstatere at der hvor prøveforestillingen vaklet og veltet framover med stort trøkk, varierende dynamikk og en desperat undertone, var premieren mer ”ferdig”, men også mer luntende, dempet og statisk. Forestillingen tåler mer av det som forsvant i dagene mellom.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no