S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Frøydis Århus – 15. mai 2018

Klassiker kvalt av konsept

Foto: Erika Hebbert Scenograf: Susanne Münzner. Kostymedesigner: Alva Brosten. Lysdesigner: Ingrid Tønder. Avbildet: Marian Saastad Ottesen, Øystein Røger og Erland Bakker


Publisert
15. mai 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Begjær under almene, Nationaltheatret, premiere 8. mai 2018 Skrive av Eugene O´Neill

Omsett av Ole Johan Skjelbred Regi: Victoria Meirik Scenografi: Suzanne Münzner Kostymedesign: Alva Brosten Lysdesign: Ingrid Tønder Komponist: Siv Øyunn Kjenstad Dramaturg: Hege Randi Tørresen

Anmeldt 8. mai 2018


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/klassiker-kvalt-av-konsept/
Facebook

Oppsettinga av stykket Begjær under almene av Eugene O’Neill på Nationaltheatret verkar retningslaus. Der O’Neill sin tekst gjev djupn og breidde til karakterane, blir dei i framsyninga til triste sjablongar.

Då Eugene O’Neill fekk nobelprisen i litteratur i 1936, brukte han store deler av takketalen sin til å lovprise August Strindberg: «Of course, it will be no news to you in Sweden that my work owes much to the influence of Strindberg.» O´Neill samanlikna seg med Strindberg ved fleire høve, så dette var ikkje berre ein smidig måte å hedre Sverige og Svenska Akademien på. I Noreg likar vi å samanlikne dramatikarar som Arthur Miller og Eugene O´Neill med Henrik Ibsen. Det er ikkje vanskeleg å finne likskapar mellom desse dramatikarane, men det er heller ikkje så originalt eller spennande. Eg kunne godt tenkt meg å høyrt meir om Strindberg og O´Neill, men i staden så er det nok ein gong parallellen til Ibsen som vert nemnt i programmet til kveldens framsyning av O’Neills klaustrofobiske trekantdrama Begjær under almene på Nationaltheatret.

Kvifor O’Neill no? Begjær under almene frå 1924 er tredje og siste stykke i rekka av amerikanske klassikarar ved Nationaltheatret denne våren. Frå før har vi sett En handelsreisendes død av Arthur Miller og Engler i Amerika av Tony Kushner. Etter framsyninga sit eg og undrar meg over intensjonen bak programmeringa. Kva er det Nationaltheatret vil seie oss når dei har valt å prioritere Begjær under almene framfor veldig mange andre klassikarar? Eg syns dessverre ikkje denne oppsettinga klarar å forsvare valet av stykke. For meg blir denne oppsettinga ein støvete tekst innpakka i eit litt for strengt regi-regime. Menneska og den sentrale forteljinga kjem i bakevja, og det mest minneverdige er og blir musikken.

I framsyninga er mykje av teksten til O’Neill trimma bort. Originalteksten er detaljrik og litt av humoren og snerten ligg i måten karakterane ordlegg seg på. Språket i originalteksten er ispedd samantrekte ord, der «you all» vert til «y’all» og «got to be» vert til «got t’ be». Det skal vere lov å ta andre grep i ein regiprosess, men det er då alltid ein viss fare for at ein trimmer bort litt av eigenarten. Den teksten som står igjen i stykket verkar på meg ufullstendig og flat. Regien til Victoria Meirik er kanskje i strammaste laget, for eg sit stadig og kjenner på at det er noko som manglar. Det verkar som om det er eit uforløyst potensiale hos skodespelarane som ligg der og lurer rett under overflata.

Det uforløyste kan vere positivt, «leave them hungry» som det heiter, men her vert det rett og slett for få nyansar i spelet og for smalt kjenslespekter. Kvar er ambivalensen til Abbie? Eller Eben for den del? Karakterane endar for meg opp med å bli typete sjablongar der Abbie er demonisk, Cabot er sta og Eben er utagerande. O’Neill sin Eben er ei kjærleikshungrig testosteronbombe og den sentrale personen i stykket. I Meirik sin regi vert han redusert til ein trassig tenåring. Eg får ikkje inntrykk av at noko står på spel, og det er eit kjerneproblem i eit stykke som dette. Meirik har heller ikkje gitt særleg rom for å dyrke humoren som ligg i teksten. Dette gjer dessverre at den regimessige heilskapen for meg står fram som noko stiv og sjølvhøgtidleg.

Det første ein legg merke til når ein går inn på amfiscenen er scenografien til Susanne Münzner. Frå taket heng det seks sjikt med glitter. Dei lange, smale folieremsene er i konstant rørsle og dannar ein funklande skog. Det må vere dette som er almane. I midten bak heng det ei stor, bleik sol. Til høgre på scenen sit komponist og musiker Siv Øyunn Kjenstad omgitt av instrumenta sine. Det kjem duse tonar frå pianoet og eg tenkjer at fleire regissørar burde gjere som Meirik og prioritere levande musikk som del av det sceniske uttrykket. Kjenstad sitt hovedinstrument er slagverk, men ho briljerer som teaterkomponist. Ho tek i bruk både tangentar og vokal i tillegg til diverse andre småinstrument. Den sarte vokal- og pianobaserte ouverturen hennar ebbar ut og ho flyttar over til slagverket og spelar ein drivande 4-takt som bryt med dei skjøre jazztonane ho opna med. Rytmane og musikken går i bakgrunnen gjennom heile stykket og tilfører dynamikk på ein elegant og uanstrengt måte.

Foto: Erika Hebbert. Scenografi: Susanne Münzner. Avbildet: Marian Saastad Ottesen og Øystein Røger.

Ferniss av Strindberg Tre brør kjem til syne. Ephraim Cabot (Øystein Røger) har tre søner. Simon (Henrik Rafaelsen) og Peter (Erland Bakker) er eldst. Eben (Ravdeep Singh Bajwa) er attpåklatt og resultat av farens andre ekteskap. Stykket opnar med at Cabot kjem heim med kone nummer tre, Abbie (Marian Saastad Ottesen). Ho er ei vakker, vital kvinne og er yngre enn både Peter og Simon. No forstår dei at dei aldri kjem til å arve garden og gjev difor opp gardsdrifta for å grave gull i California. Eben meiner garden er hans morsarv og vil kjøpe ut brørne sine. Cabot har bygd opp garden frå ingenting og er difor sterkt knytt til jorda si.

Den vakre og manipulerande Abbie set Cabot og Eben opp mot kvarandre slik at Eben skal bli arvelaus og garden skal tilfalle ho. «Hvorfor snakker du bare om Eben, hvorfor sier du ingenting om meg?» Syt Abbie. «Er ikke jeg kona di kanskje?» Cabot er ute av stand til å sjå for seg at nokon skal kunne drive garden etter han. «Det som er mitt kjøtt og blod skal ha det som er mitt, og det er fremdeles mitt selv om jeg ligger seks fot under jorda. Skjønner du det? Hadde jeg kunnet ta med gården i grava så hadde jeg gjort det.» Løysinga for Abbie vert difor å få eit barn, slik at ho fører hans blod vidare. Ho eglar seg innpå den vakre, unge og naive Eben og fell for han i prosessen. Ho føder ein son. Brått må ho velje mellom Cabot og garden og Eben og kjærleiken. I det korthuset rasar og ho står tomhendt attende, vel ho Eben. Ho kveler ungen for å prove for Eben at ho er villig til å ofre alt for han. Det er unekteleg eit ferniss av Strindberg over dette mørke melodramaet. Kvar gong ein tenkjer at situasjonen ikkje kan bli verre, så vert den faktisk det.

Dongerilandet Scenografien og lyset fungerer bra saman, men er tydeleg del av den strengt konseptuelle regien. Sjølv håret til musikaren er utforma i samsvar med konseptet. Kostymane til Alva Brosten er enkle og vakre. Det er eit hint av 1970-tals glamour over fløyelen ho har kledd opp Abbie og Cabot i. Dei to brørne som skal til California for å grave gull er kledd i dongeri. Abbie har i ei av scenene også på seg ein buksedress i tynn dongeri. Originalteksten utspelar seg blant nybyggarane i New England på 1850-talet, og dongeribuksa er såleis eit passande symbol for velstandsauken i USA. Det slitesterke kryssvevde stoffet vart i utgangspunktet nytta til arbeidsklede, men vart seinare henta inn i varmen av moteindustrien. Populariteten til dongeribuksa har såleis auka jamt med levekåra til folk i Nord-Amerika.

Eg heng meg særleg opp i ein finurlig detalj ved andletet til Cabot. Det venstre auget hans ser ut til å vere dekt av ei svart linse. Det er ein bitte lite grep, men det er svært effektivt og det gjev Cabot eit anslag av mystikk. Røger klarar, som den solide skodespelaren han er, å oppretthalde intensiteten og drivet i det sentrale trekantdramaet mellom Cabot, Abbie og Eben. Saastad Ottesen portretterer ei kynisk og kalkulerande kvinne som speler på sensualitet og påtatt naivitet for å vinne fram. Abbie er roten til alt vondt i dette stykket, noko som jo også harmonerer med Strindberg sit misogynistiske kvinnesyn. Abbie er fascinerande fordi ho maksimerer potensialet for kor vond ei kvinne kan vere i eit mannsdominert samfunn. Ho splittar ein familie, øydelegg næringsgrunnlaget deira og drep eit born i prosessen. Alt anna enn eit ideal til etterfølging.

Eg skulle gjerne sett at Meirik laga meir plass til teksten og skodespelarane, og la færre føringar i form av ramme og konsept. Distansen til skodespelarane gjer at det vert vanskeleg å relatere til dei sentrale konfliktane og oppsetjinga kjennes lite relevant. I innleiinga stilte eg spørsmålet «Kvifor O’Neill no?» Sanninga er at eg veit ikkje. Regivala som Meirik har tatt gjer at det verkar retningslaust å setje opp Begjær under almene. Dette er synd, for teksten er eigentleg langt betre enn ein får inntrykk av i Nationaltheatret sin amfiscene.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no