Klassiker i fengende innpakning

Den svenske forfatteren Maria Gripes (1923-2007) Tordivelen flyr i skumringen er en klassiker med en spesiell plass i hjertet hos mange voksne som vokste opp på 1970- og -80-tallet i Norge. Fortellingen ble først laget som hørespill i 1979, og ble deretter utgitt som bok. Under NRK Radioteatrets 75-års jubileum i 2001 ble hørespillet fra Lørdagsbarnetimen i 1979 kåret til tidenes beste barnehørespill av lytterne, og det sier mye om hvilken begeistring Gripe vekket hos en hel generasjon.

Selv er jeg oppvokst på 1990-tallet, og til tross for iherdig hørespillytting siden barndommen, har jeg ikke stiftet bekjentskap med akkurat dette hørespillet før. Derfor lyttet jeg meg gjennom de tolv episodene på 30 minutter hver som finnes på NRK Radioteatrets nettsider før jeg så premieren på Det Vestnorske Teaterets oppsetning av klassikeren. Og ganske riktig; det er en mystisk, skummel og suggererende verden jeg langsomt forsvinner inn i inne i hodetelefonene mine. Det er bekmørkt ute, og underveis ser jeg meg stadig nervøst over skulderen hjemme i leiligheten.

Uforklarlige og gåtefulle mysterier Mye av fascinasjonskraften i Gripes univers er den elleville blandingen av elementer fra flere sjangre som gjør fortellingen til noe mer enn en tradisjonell spenningshistorie: Den er både en krimgåte, en grøsser, og en kjærlighetsfortelling. I historien møter vi tre ungdommer i en liten by i Småland i sommerferien: Annika på femten år, broren hennes Jonas på tretten og vennen deres David på seksten år. Jonas, som drømmer om å bli reporter, tar opp all verdens lyder med den bærbare båndopptakeren sin. En kveld står de tre og venter på toget som Jonas skal gjøre opptak av når det passerer. Imidlertid skjer det noe tilsynelatende tilfeldig som setter i gang en rekke uforklarlige ringvirkninger: En tordivel treffer en lokfører i øynene og dermed forsinkes toget til Ringaryd slik at det ankommer stasjonen der ungdommene venter flere minutter for sent. I mellomtiden vandrer de rundt, følger en sti til en hage og kommer til Selandergården: Et sted David forteller at han har drømt om selv om han aldri har vært der før. Etter dette hender flere gåtefulle ting når ungdommene får i oppdrag å vanne plantene for kvinnen som eier Selandergården.Uten å røpe for mye, er noen av ingrediensene en rekke gamle kjærlighetsbrev fra 1700-tallet og en gammel, forhekset egyptisk statue.

Elegant scenografi Med sin oppsetning av Tordivelen flyg i skumringa er det fra første stund tydelig at Det Vestnorske Teateret og regissør Miriam Prestøy Lie på mange måter har lyktes med å lage fengende og engasjerende teater for målgruppen fra 10 år og oppover.

Først og fremst skaper Tora Troes scenografi i samspill med Silje Grimstads lys- og videodesign et nydelig visuelt utgangspunkt. I Logen ser vi framsiden av et treetasjes hus som forestiller Selandergården. Huset har halvgjennomsiktige vegger og luker som alle kan åpnes. Grimstads videoprojeksjoner benyttes på effektivt vis til å skape en rekke stemningsfulle tablåer, og lys- og skyggevirkningene på huset forsterker den gåtefulle stemningen som hviler over huset. Ikke bare danner husets utside på et tidspunkt et lerret for Grimstads håndtegnede videoprojeksjoner av voksende, grønne planter, det brukes også til skyggeteater.

Selma Frida Stangs lyd- og musikkomposisjoner går som en rød tråd gjennom forestillingen og smelter sammen med det visuelle. Foruten å underbygge spenningen i handlingen, gir musikken i kombinasjon med scenografien og videoprojeksjonene et gjenkjennelig formspråk som ligger nært film og TV-produksjoner. Den scenografiske løsningen gir dessuten mange muligheter underveis for skuespillerensemblet og regissøren. Skuespillerne veksler mellom å spille på flere nivåer både inne i huset, på scenegulvet foran, og på galleriet over publikum. I én scene forsvinner de også ned i en luke i publikumsamfiet. Alt dette skaper en illusjon om at landskapet handlingen utspiller seg i er veldig stort og strekker seg mye lenger enn vi kan se.

Fengende, hurtig og intenst Regissør Lie har også dramatisert fortellingen, og handlingen i sceneversjonen er fortettet og komprimert. Scenene glir sømløst over i hverandre. Allerede fra begynnelsen kastes publikum inn, og bare i løpet av noen få minutter og noen hurtige sceneskift er miljøet og karakterene presentert for publikum. Slik fortsetter det uten et eneste dødpunkt mens musikken, lyset og videoprojeksjonene bidrar til spenningsoppbyggingen mellom scenene og til dynamiske scenebilder i stadig bevegelse.

Skuespillerensemblet følger på sin side opp med energi og et engasjement som intensiverer fremdriften og gir masse liv til fortellingen. Anne Wiig som spiller Annika, Peiman Azizpour som spiller Jonas og Petter Winther i rollen som David gjøralle solide og troverdige rolletolkninger som spesielt formidler den helt særegne blandingen av usikkerhet, naivitet, kreativitet og motstandskraft tenåringer gjerne kan utstråle. Skuespillernes tilstedeværelse og innlevelsesevne skaper mye temperatur, enten det gjelder Annika som med sitt klønete kroppsspråk kaster forelskede blikk på David, eller trioen krangler høylytt om sine neste trekk for å løse mysteriene. Verdt å trekke fram er også de to andre skuespillerne i produksjonen, Stig Amdam og Katrine Lunde Mackenzie. Amdam spiller blant annet pastor Lindroth, en mann som hjelper ungdommene å løse gåtene, og han gjør rollen med en upåklagelig komisk timing der selv enkle handlinger som at han forsøker å snekre litt på en døpefont eller drasser rundt på et stort maleri, er latterfremkallende. Mackenzie spiller overbevisende i rollen som overarbeidet butikksjef og mor som sliter med å oppdra barna Annika og Jonas.

Redsel for å kjede publikum? Samtidig byr den svært effektive dramaturgien på noen problemer. Det hurtige tempoet der det hele tiden pøses på med musikk, lys og videoprojeksjoner og der skuespillerne nærmest løper av scenen i full fart skaper tidvis en opplevelse av at alle hendelser i denne forestillingen er like viktige. Det er for eksempel synd at mesteparten av dialogen der David og Annika forteller at de begge to kjenner seg som det forelskede paret Emily og Andreas fra 1700-tallet som de leser om i noen brev, overdøves av basstung musikk. Scenen hadde fortjent mer rom og fokus. Effektiviteten går også litt på bekostning av skuespillernes muligheter til å ta i bruk uttrykksregisteret sitt, og i begynnelsen av forestillingen sitter jeg igjen med en følelse av at dialogene er i overkant heseblesende med et ensemble som snakker litt for mye i munnen på hverandre. Selv om teatret må ta innover seg at moderne TV-produksjoner og sosiale medier endrer hvordan barn og ungdom oppfatter og forstår dramaturgiske forløp, må det ikke ble sånn at man tar det for gitt at de ikke tåler noen øyeblikk med roligere tempo før de faller av og mister interessen. Litt mer luft og avbrekk i forestillingen som helhet ville gitt den et løft.

Alt i alt er inntrykket likevel at Det Vestnorske Teateret har klart å forvandle den gamle hørespillklassikeren til en engasjerende fellesopplevelse for både voksne og yngre publikummere. Likevel er det litt kjedelig atprogrammeringen baserer seg så tungt på hva de voksne som gjerne skal kjøpe teaterbillettene til barna kjenner og liker, når det finnes så mange muligheter for å lage noe helt nytt for barn og unge til tross for stramme budsjetter og markedsføringshensyn. I det minste er det lov å håpe at denne forestillingen kan åpne en dør inn til alle de skjulte og glemte skattene i Radioteaterets arkiver for barna og ungdommene som ser den.

Teksten er publisert i samarbeid med Periskop – kritikk av kunst for barn og unge.