Foto: Norges Musikkhøgskole

Klangen av historie

26. januar disputerer musikkviter Emil Bernhardt til graden ph.d. med en avhandling om dirigenten Nikolaus Harnoncourt.

Emil Bernhardt er musikkviter, og de siste årene har han vært doktorgradsstipendiat på Norges Musikkhøgskole. I tillegg har han vært musikkritiker i Morgenbladet, og fra tid til annen har han vært å finne også her på Scenekunst.no. 26. januar disputerer han med en avhandling med tittelen Klangen av historie. Verk og fortolkning hos Nikolaus Harnoncourt. (Informasjon om disputasen finnes her.) Det er ikke så veldig lett å snakke bredt om doktorgradsavhandlinger som nettopp er avsluttet, men vi hoppet rett i de grunnleggende spørsmålene for å få en forståelse av dirigenten Nikolaus Harnoncourt og forskning på fortolkningspraksis.

Hva handler avhandlingen din om?

Den handler om dirigenten Nikolaus Harnoncourt og hans fremførings- og fortolkningspraksis. Jeg har sett på hans måte å dirigere og fortolke et utvalg verk på. Det er viktig at hans arbeid springer ut av en historisk informert fremføringspraksis. Han ble født i 1929 og døde i 2016 og begynte å gjøre seg gjeldende i fremføringer med originale instrumenter på midten av 1950-tallet. Gradvis ble han en viktigere og mer sentral dirigent også for de moderne symfoniorkestrene. Min avhandling er ikke en historisk-biografisk fremstilling, men en kritisk og estetisk-filosofisk drøfting av hva som står på spill i hans fortolkninger. Min grunnleggende tese er at det på grunn av den historiske orienteringen gjør seg gjeldende et diskursivt element i fremføringspraksisen. Du får en slags eksplisitt refleksjon om verkenes historiske kontekst og instrumentenes historie og hvordan de har utviklet seg. Denne bevegelsen har mange tabloide merkelapper, ofte snakker man om musikk spilt på originale instrumenter eller om tidligmusikkbevegelsen, og det kom jo av at man begynte å tenke på hvordan instrumentene ble brukt da musikken ble skrevet. Dette bidrar til at det kommer en refleksjon i musikken som blir veldig eksplisitt, og i avhandlingen kaller jeg det et diskursivt element. Du kan si at klassiske musikere alltid har tatt innover seg hva komponisten har tenkt og hvordan verkene er skrevet, men det har kommet til uttrykk på en mer implisitt måte. Med denne historisk-bevisste tilnærmingen blir dette mer eksplisitt. Min tese er at det som kjennetegner Harnoncourts fortolkningspraksis er en diskursiv akse som strekker seg fra forberedelsen og innstuderingen til fortolkningen og helt inn i lytterens erfaring av verket.

Hvilket materiale er avhandlingen basert på?

Jeg tar utgangspunkt i tre utvalgte innspillinger av fremføringer som Harnoncourt gjorde ganske sent. Det er innspillinger av Mozarts symfoni nummer 39, Beethovens symfoni nummer fem og Schuberts symfoni nr. 8 (store C-dur). Det er klangmaterialet jeg bruker. Harnoncourt gav også ut bøker, både samlinger av artikler og intervjuer. Disse leser jeg nøye og siterer endel fra. Jeg mener at disse tekstene kan forstås som direkte uttrykk for dette diskursive elementet.

Hva tenker du er dine viktigste funn?

Det er jo litt teknisk, men det handler om hva slags funksjon hans begrep om transparens har i orkesterklangen. Tesen min er at man man hos Harnoncourt finner et diskursivt element som strekker seg fra innstuderingen og helt inn i klangen og erfaringen. Betingelsen som gjør dette mulig, er et utviklet begrep om transparens som åpner et slags tanke- og refleksjonsrom i klangen.

Er det noe som har overrasket deg i arbeidet?

Harnoncourt var en sentral skikkelse innfor den historisk orienterte bevegelsen. Men det har til dels vært overraskend å se hvor kritisk han var til sentrale momenter i denne bevegelsen. Her finnes en del dogmatikk, men Harnoncourt var ikke spesielt dogmatisk og hadde en mye mer kritisk innstilling. Rent praktisk har det vært litt overraskende at tiden går veldig fort.

Hvis du skal trekke frem noe fra litteraturlisten din som flere burde lese, hva ville det vært?

Det er mye morsomt i Harnoncourts egne tekster. Det finnes ikke så mye litteratur om orkesterfortolkning ennå, det er en relativt ny gren av musikkvitenskapen, så det har vært en fordel for min del at det ikke har vært forsket mye på Harnoncourt fra før av. Det finnes en del portrettbøker og tekster som hyller ham, så han er absolutt mye omtalt, men til nå har det vært lite akademisk forskning på hans arbeid. Ellers har jeg lest endel musikkvitenskapelige klassikere, og jeg blir slått av hvor flinke de var i gamle dager. Carl Dahlhaus er en klassiker som det har gått litt sport i å rive ned, men jeg må si at det holder høyt nivå når man leser det i dag. Ellers har jeg oppdaget blant andre Hans-Joachim Hinrichsen, som er en sentral musikkviter å følge med på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER