Goodbye Kitty, Rebekka/Huy, 2017, foto: Chrisander Brun

Kjønn, seksualitet og barneteatrets opprør mot normene

Denne høsten har det vært flere forestillinger for barn og ungdom som tar for seg kjønn og seksualitet, kritiker Anette Therese Pettersen har sett tre

Sittende på en Burger King i Ålesund sentrum, mens regnet faller lett mot asfalten utenfor. Omtrent midtveis i en reise i Norge for å se tre forestillinger for barn, som på ulike måter tematiserer kjønn, etter å ha vandret ut fra Goodbye Kitty på Arbeideren i Ålesund, oppdager jeg at kafeen jeg har hengt på i forkant av forestillingen er stengt, så ender jeg altså opp her.

Et ikke helt upassende sted, egentlig, da et hyperkommersielt sted som Burger King reproduserer den samme stereotypiske kjønnskulturen som Goodbye Kitty kritiserer – hvor gutter går i blått og leker med biler eller action figurer, og jenter er kledd i rosa og leker med dukker i samme fargepalett. ”Ha det til at andre kan bestemme hvordan jeg kan være!”, roper de fire utøverne i Goodbye Kitty. Og det er nettopp et farvel til en dualistisk tenkning om kjønn – og seksualitet, interesser og generelt måte å være i verden på – som ønskes farvel i forestillingen. I dens sted kan alle være den de vil – for ”du er best på å være deg!”.

Rett nok er det innslag av actionfigurestetikk også i Goodbye Kitty, men mesteparten av kostymene og scenografien er holdt i pastell- og neonfarger, og fortrinnsvis i rosa, lilla og ulike metallicnyanser. Scenograf og lysdesigner Chrisander Brun har også i tidligere produksjoner favorisert disse fargene – og dette litt kunstige preget – denne sukkertøysestetikken – er besnærende og forlokkende. Litt som Burger King.

Goodbye Kitty, Rebekka/Huy, 2017, foto: Chrisander Brun

Dramaturgisk er jeg derimot litt mer usikker. I presentasjonen av forestillingen ønskes alle som føler seg litt som gutt og litt som jente, de som er trans og de som ”ikke har bestemt seg ennå” velkommen. De fire utøverne spiller ikke tydelige roller, og forestillingen fungerer som  et semi-rituelt og lett holistisk farvel til binære og gjensidig utelukkende kjønnskategorier. Gjennom monologer, sang og dansesekvenser tas vi med gjennom en slags dekonstruksjon av kjønn som ender opp i en invitasjon inn til et mer utopisk landskap – til en forestilling av fremtiden. Goodbye Kitty er tydelig i sitt budskap; alle bør selv kunne velge hvem de vil være, og forestillingen er strukturert som en gjentakelse av dette budskapet. Publikum oppfordres til å tenke på seg en fremtid hvor alt det som virker umulig nå, ikke er bare mulig – men vanlig. Her er ikke forestillingen eksplisitt på hva dette er eller kan være, og selv om selv om Goodbye Kitty er veldig generøs og inkluderende ovenfor sitt publikum så blir den også litt ullen.

Tidligere samme uke har jeg vært på Dansens Hus, en for meg kortere (geografisk) reise å foreta – for å se dansekompaniet (eller crewet) Absences forestilling Old school. Forestillingen utspiller seg gjennom en dag på et sykehjem, hvor fem lett demente menn stolprer og rullatorruller rundt – men gjennom tilbakeblikk og drømmescenarier kan utøverne bryte ut av gammelmannsfysikken og innta en ung og mer vital rolle.

Old School, Absence, 2017, foto: Jarle Hovda Moe

Fargepaletten i Old School består hovedsakelig av jordtoner, i den mørkere delen av fargeskalaen: brunt, mørkegrønn, marineblå etc. Farger som indikerer noe gammelt – farger som overhodet ikke er å spore i Goodbye Kitty. Selv om ønsket med Goodbye Kitty er å dekonstruere en todelt kjønnsinndeling, gjøre den større og åpne opp for en rikere palett – illustrert gjennom regnbuefargene – så reproduserer de til dels også en annen tilnærming, favoriserer én side av fargeskalaen.

Goodbye Kitty kan visuelt minne litt om en konsert med Sandra Kolstad og har samme poppete livsglede. Men selv om jeg skjønner at Goodbye Kitty er ment å ha en litt åpen dramaturgi, så blir den litt laus i fisken. Det som bærer både denne forestillingen og Old School er livsgleden som utøverne utstråler, en kinestetisk eufori over livet – og denne tenker jeg at kunne vært utnyttet bedre. Og hvis Goodbye Kitty er en avskjedsfest, så er det en fest som stadig er rett ved å ta av, men som liksom ikke helt kommer dit.

Tobias og dagen det smalt, Hålogaland Teater, 2017, foto: Hålogaland Teater

Uka ender i Tromsø og Hålogaland Teaters Tobias og dagen det smalt. Forestillingen, som eksplisitt tar for seg kjønnsidentitet og –mangfold, er et samarbeid med Rimfrost Teaterensemble. Sammenlignet med Goodbye Kitty er Tobias og dagen det smalt holdt i en mindre stereotypisk fargepalett, hvor grønn- og oransjetoner dominerer. Her møter vi Tobias – et ni år gammelt barn som er født med jentekropp, som foreldrene har kalt Cecilie, men som føler seg som en gutt inni seg og synes Tobias er verdens fineste navn.

Tobias blir helt ’prikkete i hodet’ av å tenke på dette, og når ting blir for vanskelig flykter han inn i en fantasiverden hvor han sammen med den David Attenborough-lignende figuren Konrad leder et fiktivt tv-program om dinosaurer – hvor Tobias er den store dinosaureksperten.

Heldigvis har Tobias en alliert – venninna Pauline, men selv hun tror hun er venninne med Cecilie, og ikke Tobias. Som en ninja stuper hun inn gjennom soveromsvinduet til sin bestevenn, for å diskutere hvorfor Cecilie/Tobias har utfordret en av guttene på skolen, og slått til vedkommende (Gøran) så han blødde neseblod. Det smalt, for Cecilie/Tobias som nekter å akseptere at hen ikke er en av gutta, for Gøran som fikk seg en på tygga, og etter hvert også i overført betydning for Tobias når han bestemmer seg for å fortelle bestevenn, fiende og foreldre om at han ikke vil være Cecilie men Tobias.

Tobias og dagen det smalt, Hålogaland Teater, 2017, foto: Hålogaland Teater

Dramatiker Jenny Svensson og regissør Morten Røsrud har sammen klart å lage en balansert forestilling om kjønn og kategorier, om vennskap, lojalitet og drømmer som både brister og går i oppfyllelse, godt hjulpet av et samspilt lite ensemble. Tobias og dagen det smalt er en slags coming-of-age-historie hvor Tobias må konfrontere omverdenen i stedet for å flykte inn i en fantasiverden, og uten å avsløre for mye: det går altså temmelig bra til sist.

Både Goodbye Kitty og Tobias og dagen det smalt er ambisiøse prosjekter, som begge er møtepunkter mellom frifelt og institusjonsteater. Begge disse forestillingene legger opp til at barn skal kunne leve ut den kjønns- og seksualidentiteten de selv ønsker, og så får vi håpe at Goodbye Kitty og Tobias og dagen det smalt kan bidra til å bane vei mot et litt mindre kjønnsstereotypisk gamlehjem enn det Old School portretterer.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER