Hverken Oslo-Filharmonien eller Operaorkesteret sin Mahler-fremføring fikk hårene til å reise seg på underarmene.
I løpet av en drøy uke har Oslo-Filharmonien og Operaorkesteret hatt hver sin Mahler-symfoni på programmet, henholdsvis den femte og den ufullendte tiende – i Deryck Cookes mye brukte ferdigstillelse. Det er selvsagt ikke mulig å foreta noen form for direkte sammenligning av de to konsertene, ettersom det dreier seg om to ulike orkestre med hver sin dirigent i to ulike saler, som ikke engang spiller samme symfoni, men jeg synes likevel det har noe for seg å høre to live-fremføringer av Mahler opp mot hverandre. Det skulle imidlertid vise seg at nettopp sammenligningen av Mahler og Mahler ble vanskelig å gjennomføre, på grunn av diverse fortolkningsergrelser.
Gustav Mahler (1860–1911) regnes, litt enkelt sagt, som en overgangsfigur mellom senromantikk og modernisme. Musikken hans inneholder ofte en sammenstilling av ulike stilelementer og stemningsskiftene kan være brå. Ikke minst i den siste satsen i femte symfoni, der kontrasterende musikalske idéer slenges ut om hverandre i et ekstremt øs og gjør musikken uforutsigbar og sammenhengende på samme tid. Mange karakteristiske passasjer er også preget av flertydighet, som i begravelsesmarsjen i den femtes førstesats: Den er vekselvis triumferende og bunnløst alvorstung, og den avbrytes etter hvert av et nytt tema som svinger mellom sorg og sorgløshet. Eller tilsvarende sats i den tiende – den eneste Mahler rakk å skrive helt ferdig før sin død – med sin dirrende eksistensielle melodilinje som ansporer tankene til Den Store Evigheten og er både melankolsk og løfterik. Selv i det vakre er det vonde aldri langt unna – og omvendt.
Forutsigbar perfeksjon
Oslo-Filharmoniens konsert begynte imidlertid med Max Bruchs fiolinkonsert. Jeg hadde egentlig tenkt å utelate den fra mitt mini-Mahler-prosjekt, men den tvang seg med, av to grunner: For det første fordi jeg ble sittende å ergre meg over fiolinsolist María Dueñas. Hun spilte nemlig helt «perfekt» – med plettfri intonasjon, brede, saftige buestrøk og overbevisende intensitet i hver tone. Likevel fantes det ikke gripende, og deri lå det ergerlige. Kanskje var det rett og slett for mye av det gode. Når hver tone er maksimalt inderlig, voldsom og vibrerende, forsvinner etter hvert effekten. Det blir ingen kontrast stemningen kan trappe ned fra og bygge seg opp til. Men kanskje viktigere – det var som om jeg kunne høre at hun visste akkurat hvor hun skulle, alle de tusen gangene hun har spilt dette før. Det er vel paradokset med all utøvende kunst som ikke er basert på improvisasjon – timevis med intensiv øving er en forutsetning, men det må likevel høres ut som om meningen blir til her og nå: som hos en skuespiller, som selvsagt kan teksten sin baklengs og forlengs, men som må få publikum til å tro at karakterens setninger blir til mens vedkommende snakker.
I tillegg ligger det selvsagt også mye i verket – Bruchs fiolinkonsert er for all del storslått og fengende, men den byr på lite motstand. Og nettopp dette var den andre grunnen til at Bruchs fiolinkonsert skrev seg inn i denne teksten, nemlig at den, mer eller mindre tilsiktet, fungerte glimrende som inngangsport til Mahlers femte. Det er noe med tonespråket hos sistnevnte, alvoret, motstanden, de flertydige lagene, som allerede etter få takter smeller skapet på plass og sier i fra at det er nå – akkurat nå – det virkelig begynner.
Likevel varte det ikke lenge før jeg begynte å falle av igjen. Det lille som var av intonasjonsrusk og manglende presisjon i orkesteret til å begynne med, kan verket, og jeg, fint tåle, dessuten spilte de seg godt inn igjen. Verre var det at dirigent Manfred Honeck – som jo er av et visst internasjonalt format – ikke gjorde noe ut av alle kontrastene og krumspringene, men snarere forsøkte å glatte over og jevne ut. Hans tolkning virket lett og strømlinjeformet – for lett, så den nærmest blir underdimensjonert for å fange opp tyngden i verket. Likevel fremstår det som et tydelig valg, som orkesteret gjennomfører med overbevisning, men som hos fiolinsolisten mangler det (et skinn av) spontanitet. Og Mahlers lekenhet, galskap, skiftende stiluttrykk og stemninger har bare å innordne seg, og selv om musikken ikke fremstår mindre mektig, blir den mindre menneskelig.
Orkester i ulage?
Det var ikke akkurat spontanitet som preget Operaorkesterets fremføring av den tiende heller, men den konserten hadde sine egne problemer. Der Honekcs glatte letthet i det minste virket villet og gjennomarbeidet, var det vanskelig å høre hva som egentlig var dirigent Gergely Madaras sin tolkning. Frasene manglet initiativ og retning, og tempiene opplevdes for langsomme. Hva som foregår inne i hodet hans kan jeg selvsagt ikke vite, men han virket rett og slett uengasjert. Men kanskje rarere – det ellers så strålende Operaorkesteret var heller ikke helt på plass. Fremføringen var preget av mange små presisjonsavvik, både hva gjelder intonasjon og rytme. Klangen låt ofte ganske spredt – som mange enkeltinstrumenter istedenfor én klangkropp. Akustikken har nok noe å si for det siste – Operaen er jo kjent for å være i verdensklasse i så måte, men salen er vel ikke primært beregnet på at orkesteret skal sitte på scenen.
Kanskje bærer Operaorkesteret også preg av at de har spilt mindre sammen enn vanlig de siste to årene under diverse pandemier og streiker? Kanskje betyr det også noe at de ikke har hatt noen sjefdirigent siden Karlheinz Steffens sluttet i protest i 2017. Jeg kan bare spekulere, men det hørtes i hvert fall ikke ut som om de var i sin vante form.
Oslos, eller kanskje bare min, mikro-Mahler-maraton er over for denne gang, og for å kjenne på Mahlers sugende lengsel etter evighetens mysterier måtte jeg hjem igjen og høre på plate.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.