Closer, Oslo Nye Teater, 2017, foto: Sturla Bakken.

Kjerneproblematikk med skallet på

Fire mennesker, fire forhold, fire skjebner. Closer vil ta oss nærmere kjernen, men blir ved å vasse på grunna.

Oslo Nye har valgt å sette opp Closer. Teatersuksessen skrevet av den britiske dramatikeren Patrick Marber i 1997, men bedre kjent som filmen med samme navn fra 2004. Den hvite filmplakaten med de nakne ansiktene til fire store filmstjerner, og en første- og sistescene akkompagnert av Damien Rice. Tidens indie-hjerteknuser.

Marber ville ta oss med under huden og ned til urinstinktene ved å la fire mennesker forme to par, for deretter å kløne det til, bytte partnere, og til slutt bytte tilbake til utgangsposisjonen. Uten hell. En studie i mennesket som begjærsorienterte, rastløse individer. Problemet er bare at studien er banal der den skulle være dyptpløyende, og datert der den burde vært oppdatert. Filmregissør Mike Nichols slet, og nå sliter Per-Olav Sørensen. Så er spørsmålet: hva feiler det Closer?

Det viktigste først: Med full visshet om at Closer ble hyllet som et friskt teaterpust i 1997 – rått og korthugd med to fingre på samtidspulsen – fremstår karakterene i 2017 som dårlig skrevet. Nekrologskribenten Dan (Anders Danielsen Lie) er en stereotyp romantisk mannsskikkelse som skriver om død i påvente av livet, og som er forelsket i ideen om seg selv med ulike kvinner, mer enn kvinnene i seg selv. På samme måte er Alice (Ester Grenersen), Dans akutt-forelskelse i første akt, en klassisk men flat skisse av d en spennende kvinnen . Hun er alt han ikke er – eks-stripper, hot, freidig og fri – og hun er det aller beste av alt; blid men hemmelig plaget.

Closer, Oslo Nye Teater, 2017, foto: Sturla Bakken.

Men istedenfor at motsetningene løfter frem nye karaktertrekk og gamle demoner, blir vi ved å vasse på grunna. Marber og Sørensen prøver å ta oss nærmere menneskekjernen, men piller på skallet istedenfor å ta frem skrelleren. Slik blir vi stående og stange hodet mot replikkvekslinger som:

-Hvorfor spiser du ikke fisk?
-Fisk pisser i havet.
-Det gjør unger også.
-Jeg spiser ikke unger heller.

Før det i neste scene brekker rett over i:
-Jeg tror du kommer til å gå fra meg.
-Jeg elsker deg.

Men hvor ble det av følelseshavet før Alice og Dan går opp i liminga? Det får vi aldri vite. Kanskje var Marbers gatesmarte stilisme og ublu tone et nytt og velegnet transportmiddel for store følelser i 1997, eller den fortvilte mangelen på dem, men i Sørensens regi kjennes den samme fortellingen, med den samme dialogen, datert.

Kunne replikkene i større grad ha vært tilpasset samtiden? Og må vi dessuten befinne oss i Marber’s London, med stedsnavn som Blackfriars Bridge og Postman’s Park, for å tro på historien? Og måtte scenografien være like åpenbart strippet , som i originalforestillingen, for å gi nok plass til dramatikken; stoler, benker, en pult og ett-par sofaer løftet frem og tilbake fra en klasseromstilfeldig oppstilling langs scenens bak-kant? Jeg tror ikke det. Jeg sitter og savner tegn på vilje til fornyelse. Her hjelper det heller ikke at de tre årene stykket strekker seg over blir fortalt med akt, scene-navn og årstall projisert på bakveggen – 7. akt , 3 måneder senere , Strippeklubb – og det endatil i en font og et uttrykk som merkelig nok minner om scenografien i Nytt på Nytt (1999). En slags New Courier i lysende guloransje. En homage til stykkets glansdager, kanskje, men en feilslått en, all den tid vi aldri glemmer at stykket antagelig har hatt sine glansdager.

Men er det skuespillerens feil? Nei. I stor grad gjøres det en solid og ektefølt jobb med å løfte materialet. Ester Grenersen (Alice) er troverdig som både fri, sårbar og hemmelighetsfull, som en kvinne både kvinner og menn har lyst til å hvile blikket på. Vi ser hennes vei, slik stykket vil at vi skal gjøre det. Anders Danielsen Lie (Dan) gjør også en god jobb, men har en spillestil som delvis er i konflikt med de andres. Og så har vi det andre paret, som jeg ikke engang har nevnt enda, som griper inn i Dans og Alices liv: dermatologen – “overflatelegen” – Larry (Nicolai Cleve Broch) og fotografen og den feilslåtte sannhetssøkeren Anna (Andrea Bræin Hovig). Bræin Hovig er varm og tilstedeværende som alltid. Mer klassisk teatral i spillestilen enn de øvrige, men i ordets aller beste forstand: sterkt til stede med aksentuerte setninger og ladede stillheter, slik stykket krever.

Closer, Oslo Nye Teater, 2017, foto: Sturla Bakken.

Men for meg er det Nicolai Cleve Broch som inkarnerer Closer , og som har den energiske spillestilen som driver handlingen fremover: bråkjekk, guttete og fortvila skåret i et perfekt hakk mellom sitcom og melodrama. Som i Nicholls film med Clive Owen i samme rolle, er det dessuten denne karakteren som føles friest og minst fanget av den innimellom stakkato ordfektinga som foregår mellom de ulike parene. Jeg sitter også og tenker at hans jevnbyrdige erfaring fra film og teater gjør ham godt. Eller mer presist; gjør ham ekstra god her, på samme måte som Anders Danielsen Lies filmballast innimellom får ham til å føles litt for lett sammenlignet med de andre.

Og likevel. Etter endt forestilling sitter jeg igjen med en beklemmende følelse av å ha sett et ekstremt kompetent avgangskull på videregående gjøre sin finaleforestilling. Det handler i første rekke om regien, bakveggen som ubedt forteller oss hvor vi er i stykket, og den enkle, men ikke oppdaterte scenografien. Og, om et stykke som får publikum til å le vilt over underholdende sex- og relasjonsprat – ord alle kan forstå! – men som ikke evner å ta oss med ut på dypet og inn i samtida. Som det skulle. Tematikken er på ingen måte ut, men formen er det.

Closer er best i de passasjene hvor jeg ikke sitter og føler at jeg ser en teateroppsetning av en teatral film, men et selvstendig teaterstykke. Som i den nyskrevne scenen mellom Alice og Anna, hvor kvinnene sitter og snakker om menn. Det er ikke det at scenen i seg selv er så storslagen, men den er interessant fordi fremstår som ekte istedenfor lånt; mindre stilisert og mer nærværende. Mon tro om det hadde vært lurt å kalle stykke Nærmere, som det het da det ble spilt på norske scener i 1998. Et eget navn forå signalisere litt mindre troskap til originalen, og en litt større tillit til at en ny oppsetning skal være en ny historie istedenfor gamle dager om igjen.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER