La deg være. Nationaltheatret 2016. Foto: Øyvind Eide

Kjærligheten og volden

Arne Lygres La deg være spilles med tilstedeværelse og en lavmælt intensitet, men den ekstremt ladete og poetiske teksten får for lite luft, mener Chris Erichsen.

Jeg tar plass på rad fem på Nationaltheatrets amfiscene. Det er to uker siden urpremieren på La deg være. Anmelderne har sagt sitt. De er entydig begeistret: Usedvanlig berørende forestilling, skriver en. Det er få som skildrer 2010-tallets ensomhet så treffende som Arne Lygre, skriver en annen. En tredje: Går nok en gang dypt inn i menneskelige kjerner.

Og nå skal jeg anmelde. Jeg tenker: Dette er en supplerende anmeldelse.

Samtidig: I Russland, har jeg latt meg fortelle, dukker anmelderne først opp etter halvgått løp. Utfra den åpenbare vurderingen at en forestilling alltid trenger tid til å spille seg inn. Så hvorfor ikke? Jeg har anmeldt et relativt stort antall forestillinger hvor jeg har tenkt at den er ikke ferdig ennå.

”Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om”, sa forfatteren Gunder Gundersen i Aksel Sandemoses roman Det svundne er en drøm. Det er også langt på vei tematikken i La deg være. Det handler om oppbrudd, sjalusi, død. Om avgrunnen som åpenbarer seg når ting går i oppløsning. Om hvordan vi forholder oss til hverandre når det skjer.

Bumerke
Teksten bærer Arne Lygres bumerke. Karakterene utfører ikke handlingene, de beskriver dem, som barn som går inn i sitt selvskapte eventyr og univers – eller rollespill: “Det er natt. Jeg sitter på trappen utenfor huset ditt. Jeg har sittet her lenge. Jeg roper på deg. Kom ut da, menneske, roper jeg.”

Dette skaper noen mellomrom i teksten, en særegen spenning, mellom ordene og handlingene, mellom jeg’et og du’et. Og i neste instans mellom et jeg og et det, mellom det og et vi. Det gir teksten pust, og rytme. På en utpreget, organisk måte.

Fra tid til annen blir skjønnlitteraturen i vår del av verden, inkludert dramatikken, kritisert for å bry seg for mye om konflikter i middelklassen, om problemer innad i familien. Det som på dansk heter ”skærmydsler”, etter Gustav Wieds teaterstykke fra 1901, om en ung studine, hennes to tanter og en eldre professor og deres små, trivielle krangler i en københavnsk leilighet. Arne Lygres tekster går også inn i relasjonenes små verdener, men med gjenklang i et stort, samtidig univers, gjerne ”2010-tallets ensomhet” (Per Christian Selmer-Anderssen, Aftenposten), som noen av oss kanskje like godt kunne kalt 1970-80-90 osv-tallets ensomhet.

Det teatrale skråplanet
Det er flere historier som fortelles, og flere versjoner av samme historie, målbåret av figurer med navn som Mennesket, Venn, Bekjent, Fremmed, Fiende. Aktørene spiller dem ut på et buet scenegulv med assosiasjoner til vann og bølger, ettersom en drukningsulykke står sentralt. Det første jeg tenker på er det klassiske teatrale skråplanet, som åpenbart er en utfordring for dem. Hvordan stå og gå på et skråplan – og få det til å se ut som en hverdagslig sak? De beveger seg anstrengt, keitete. Kroppsspråket avspeiler sånn sett det ukomfortable ved hele situasjonen som spilles ut.

Regissør Johannes Holmen Dahl er ung i faget, nyutklekket fra KHIO i fjor, men viktigst av alt må hans opphold hos Laurent Chétouane i 2012 ha vært, noe han også selv har framhevet. På sitt beste kan man i Dahls forestillinger høre at skuespillerne lytter til hverandre, merke at de merker hverandre. Et høydepunkt her var hans oppsetning av Jon Fosses Barnet på Dramaten i Stockholm i fjor høst. Sånn er det også her.

Og likevel savner jeg noen flere opphold. Det hele er delt inn i kapitler, på filmatisk vis oppkalt etter rollefigurene, hvis navn blir projisert øverst på scenegulvet. Det ene kapitlet følger det andre uten overganger, som i et stafettløp. Det er en tett, ekstremt ladet og poetisk tekst som jeg synes får for lite luft mellom de ulike partiene.

Skuespillerne går til verket med tilstedeværelse og en lavmælt intensitet som kler teksten. Dette gjelder spesielt Andrine Sæther, som tilfører forvirringen og tragedien en dose rutinert ro, og Hanne Skille Reitan som spiller ut et stort emosjonelt register, fra en innledende lett lekenhet til intens fortvilelse ettersom handlingen(e) driver framover.

La deg være. Nationaltheatret 2016.
La deg være. Nationaltheatret 2016. Foto: Øyvind Eide

Slim fit
En ting gjør meg usikker: Påkledningen. Den er tilsynelatende hverdagslig. Men her lurer jeg på om man har vært tilstrekkelig bevisst på at det finnes ikke noe slikt som en hverdagslig påkledning på en scene. Nå for tiden går jo alle under 40 (eller 50?) rundt i sånne stramme, elastiske slim fit bukser, i dette tilfellet Tone Mostraum og Glenn André Kaada. Det ser kanskje ikke så rart ut på gata, i hverdagen. Men her blir jeg sittende og legge merke til hvordan de sliter med å få buksene til å sitte på en naturlig måte. Han stikker hendene i lomma, men det er liksom ikke plass til hendene nedi der, innafor pølseskinnet. Hun forsøker seg på en henslengt oppstilling, men det er ikke mulig å se henslengt ut i sånne bukser. Da går det bedre med Andrine Sæther, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad som alle går kledd i klær som i større grad tillater dem å utnytte skråplanet til sin egen fordel.

Eller er alt dette meningen? Jeg tror ikke det. Når vi noen tiår seinere ser bilder av hva vi gikk kledd i, forstår vi ikke at det var mulig å normalisere noe som så så rart ut.

Heldigvis sørger den stigende intensiteten og dynamikken i samspillet aktørene imellom for etterhvert å anonymisere disse ytre detaljene – men jeg hadde ikke glemt dem da forestillingen var over! For ordens skyld bemerket mitt unge teaterfølge, som selv går i sånne bukser, det samme.

Kjærligheten og volden
Men når det hele toner ut med franske Sébastien Telliers sang om L’Amour Et La Violence, kjærligheten og volden, og jeg ser skuespillerne ta oppstilling, preget av det harde arbeidet som denne forestillingen må være, er det bare å gi seg hen til brutaliteten, sorgen og poesien som har vært spilt ut foran øynene våre.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER