Kjærlighet og dårlig tid

En sjelden gang ønsker jeg at jeg ikke hadde den fjerneste peiling på hva jeg går i møte når jeg setter meg i salen. Som nå. På nett-og trommehinnen har jeg det milde, smilende Rogalands-oppsynet og stemmen til dramatiker Rolf Kristian Larsen, som med enkle ord forklarer at Eggs’n bakey handler om å gi kjærligheten en sjanse til. At du ikke må gi opp så fort. Det låter som jeg går noe litt bittersøtt i vente. Kanskje noen sjenerte ungdommer, som sitter taust og holder hender, som leter etter ordene.

Men de tre nede på scenegulvet leter ikke etter ordene i det hele tatt. De har dem permanent tilgjengelig, på et tilsynelatende uuttømmelig lager som de øser av i et tempo som selv mitt unge følge, som antakelig er mer i målgruppa enn jeg, fikk drukningsfornemmelser av.

Mor, far og barn I manuset kalles de tre Høna, Kyllingen og Egget. Men de kaller hverandre Oscar, Mona og Billy, tror jeg. Det er litt uklart, og antakelig ikke viktig. Håper jeg. De er barn, to jenter og en gutt. Som leker barn, ungdom, voksne, gamle som sliter med kjærligheten. Gutten har, ikke overraskende, problemer med å integreres i jentefellesskapet. Han mener at de er lesbiske, noe de først nekter for. De bestemmer seg for å leke mor, far og barn. Gutten er barnet, så da må nødvendigvis jentene være lesbiske. De vil at gutten skal tisse på seg om natta. Det vil han først ikke. Men det går seg til. De er barn, de finner ut av det, forhandler seg fram til hvordan alt skal gjøres. Jeg kjenner det igjen, etter å ha sittet i timer av gangen og lyttet til barna mine da de var små, sånn:

«- vi leker først at det er natt og så våkner du siden du har tisset i senga og da må du vekke en av oss for å få hjelp ok. – men jeg er ikke sengevæter. – vi leker jo bare kom nå sover vi du må også sove for nå er det natt. – men vi har jo ikke et hus en gang. – vi kan bare leke at huset er her. – det der er ikke noe hus det er derfor jeg sier vi må bygge en borg. – kan vi ikke leke at dette er huset mens vi venter på snøen så bygger vi borg når det blir nok snø. – javel»

Tiss og kjønn Men så er de kanskje ikke barn likevel, for plutselig sier de sånt som dette «.. vi vet at du ikke tisser i senga men det blir jo en mye mer interessant karakter. – jeg vil leke at jeg er større. – men det er viktig å ha med barndommen for å få kontekst kan du ikke skjønne det. – da kan vi gå lenger tilbake da, skal ikke dere ha kontekst dere er jo et lesbisk par fra åttitallet og det er jo kjempeinteressant».

Tiss (og kjønn) er i det hele tatt sentrale dramatiske faktorer. Et stykke lengre ute i forløpet handler det om noe helt annet enn et barn som tisser i senga: Gutten skal nå være slaven deres og de skal dominere ham og tisse på ham. Når han påstår at han ikke liker det får han til svar: «hvordan vet du at du ikke liker det hvis ikke du har prøvd».

Det handler om prøving og feiling, mye av det, hulter til bulter og i en helvetes fart. Om kyssing, klining, drikking, sex og porno. Om å leke krig. Om å få barn, eller ikke. Om å skilles og finne sammen. Om troskap og utroskap. Universet og alle stjernene. Om å ha det hyggelig og spise eplekake og ikke bare tenke på problemer og porno og alt som er galt i verden.Men så brytes innimellom tekstflommen opp, og de synger en sang av den nordnorske popartisten Sondre Justad, en sang om kjærlighet så klart. Store deler av sangkatalogen hans er representert. Så nå vet jeg hvem Sondre Justad er og hvordan musikken hans låter. Det visste jeg ikke før.

Lek og alvor Barn og voksen. Lek og alvor. Det tangerer og sklir over i hverandre, støter mot hverandre. Slik som det er å vokse opp. De framfører hver sin monolog hvor de forteller sammenhengende historier om seg selv og verden. Om seg selv i verden. Det er fint. Det gir fokus, perspektiv og hvile oppi alt kaoset.

Teksten er fin i seg selv. Den har, til dramatikk å være, et sjeldent litterært driv. Den er uten komma, punktum eller store forbokstaver. Den er skrevet på en smal spalte med courier. Det gir den også visuell framdrift. Alt dette gjør den god å lese. Men det er mye av den, både i mengde og innhold. Så mye at det kanskje kunne vært lagd en serie forestillinger av den, hvor det er tid og rom til å spille ut de enkelte situasjonene. Det er det ikke nå når alt presses inn på halvannen time.

Wakey, Wakey Eggs and Bakey Aktørene gjør en kjempejobb. De fyller det formatet de er blitt tildelt. De har timing, rytme og tilstedeværelse. De flytter rundt på, går inn og ut av, klatrer og krabber på den smart konstruerte, lettreiste scenografien, en slags gapahuk i kontinuerlig transformasjon. Men de har dårlig tid, for de må være ferdige innen klokka halv ni. Det merkes.

Wakey, Wakey Eggs and Bakey, sies det i USA når noen skal vekkes til en god frokost. Det skal sies stille og hensynsfullt slik at den som vekkes får en fin opplevelse av å våkne opp. Det er det uttrykket tittelen på dette skuespillet er hentet fra. Og det er det som er dramatikerens ambisjon med stykket; å vekke opp folk, og på en mild måte minne om at de må gi kjærligheten en sjanse. Hvile i den. Ikke stresse videre hele tiden. Da hadde det vært fint om det kom til uttrykk også i forestillingen.