Jenny Hval: The Practice of Love. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima

Kjærlighet i det minimale

Forestillingen The Practice of Love inneholder flere magiske øyeblikk, men kunne gitt sterkere inntrykk dersom musikken fikk spille hovedrollen.

Utøvere i svarte heldresser vandrer rundt i scenerommet og møter publikum med vennlige blikk. På scenen står et oransj telt, instrumenter pakket inn i dekkplast, en slags hage av blomster laget av aluminiumsfolie, en rund lampe jeg forbinder med sminkerom, sand i metallboller og sand direkte på scenegulvet. Noen i publikum blir spurt om de vil være med inn i teltet, og blir så geleidet inn. Utenfra ser jeg glimt av en video spilt fra en laptop og en kvinne som hvisker velkommen inn. Stemmen til kvinnen høres i høyttalerne, og gir et lite innblikk av å være inne i teltet med henne. Det viser seg at kvinnen er Jenny Hval.

Jenny Hval er en norsk låtskriver, musiker og forfatter som har utmerket seg både i inn- og utland med sin unike stemme og musikkstil. Musikken hennes er hovedsakelig elektronisk pop, men skiller seg ut med lengre segmenter med spoken word og tekster som fokuserer på ukonvensjonelle temaer. Det eksperimentelle preget har gjort at musikken ofte blir omtalt som kunst-pop. The Practice of Love er Jenny Hvals ferskeste soloalbum, og vises i et multidisiplinært forestillingsformat som en del av Ultimafestivalen.

Bananlek
Forestillingen forklares som en fordypning i musikk, litteratur og bevegelse, og utfordrer det konvensjonelle konsertformatet. Sammen med eksperimentelle musikere, vokalister, en danser og en videokunstner utforsker hun kjærlighetsbegrepet gjennom å se på forholdet mellom livet og kunsten, livet og døden, stemmen og det skrevne ord, nærvær og fravær. Ensemblet skaper et stemningsfylt og lekent uttrykk der musikk, video og bevegelse veves inn i hverandre og skaper levende poesi.

Det blir brukt flere hverdagslige rekvisitter og lyder under forestillingen som gjør at det føles mer som om jeg er i stuen til noen, enn et scenerom. Utøverne har også en lett, ærlig og naturlig fremtoning der de smiler og snakker med hverandre, noe som gir det hele et hjemmelaget preg. I en av mellomsekvensene hører vi en ringelyd, og utøverne tar opp hver sin banan. Det vekker latter i salen. Utøverne rister på bananene som overraskende lyder som maracaser. Videre fortsetter de et rytmisk spill før de gir publikum instrukser om å holde hender. Med det skapes et nettverk av utøvere, bananer og publikum. Det blir et lite glimt av humor og enkel magi som blir gjennomgående. Her kan alt og ingenting skje.

Fellesskap og balanse
De mest magiske øyeblikkene oppstår i det musikken, det som må sies å være essensen i forestillingen, får være i sentrum. Et eksempel er når lydbildet overtas av regn- og tordenvær og alle utøverne skynder seg inn i det oransje teltet. “Å nei, jeg satt meg på en banan,” hvisker én. Lyset dempes, og vi ser silhuetter inne fra teltet. Mer hvisking gir nostalgiske assosiasjoner til felleskap og nærhet. Jeg kjenner at jeg blir varm og sitter med et smil. Jenny Hvals stemme fyller rommet i det hun synger Thumbsucker (min personlige favoritt i albumet). Det er hypnotiserende, nært, ærlig og vakkert.

For det meste klarer ensemblet å skape et fint samspill der ulike elementer får like mye plass. Det er likevel flere øyeblikk der det blir for mye som skjer på en gang. På et punkt går øynene mine fra å se på musikere, en utøver som leker med aluminiumsblomster, video projisert i bakveggen og en utøver som lager spennende sand konstellasjoner. Dette skaper en distanse mellom elementene som gjør at man ser litt på alt heller enn å fordype seg i helheten. Det er også litt for mange pauser mellom låtene som ødelegger flyten og stemningsoppbygningen, selv om noen av mellomsekvensene er underholdende.

Etter forestillingen sitter jeg med motstridende følelser av tilfredshet og tomhet. Derfor kjenner jeg på en trang til å sette på Jenny Hvals album når jeg kommer hjem. Å få høre musikken for seg selv transporterer meg til ulike landskap, og gjør budskapene i hver låt tydeligere. Som i tittelsporet The Practice of Love, som tar opp barnløshet og det å føle seg liten når man ikke følger det ideelle livsløpet. Albumet er sårbart, forførende og fengende, og skaper en harmonisk balanse mellom organiske og elektroniske kvaliteter. Det får meg til å ønske at musikken – som virkelig er magisk i seg selv, fikk større fokus i forestillingsformatet.

Jeg er en stor tilhenger av minimalisme på flere måter. The Practice of Love beviser at det finnes kjærlighet i enkle øvelser. Det å samles, å holde hender, å se hverandre i øynene, å snakke sammen og å være til stede sammen. Hvis du ser nært nok, kan du finne kjærlighet i det minimale.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER