Bilde fra Sløserikommisjonen av Traavik.info. Foto: Thor Brødreskift

Kjære Norsk kulturråd

Dramaturg og regissør Kai Johnsen oppfordrer i dette åpne brevet ledelsen i Kulturrådet til å ta grep for å beholde tillit.

Kjære Lars Petter Hagen (rådsleder) og Kristin Danielsen (direktør),

Undertegnende finner at en serie med uheldige og kritikkverdige hendelser den senere tiden har, og kan bidra ytterligere til, at Norsk kulturråd får et sterkt svekket omdømme, og derpå manglende nødvendig tillitt.

Det synes nå å være klart at Morten Traavik, som mottar en av scenekunststøttens aller mest betydelige summer hvert år fra Kulturrådet, selv står bak en rekke av Sløseriombudsmannens tekster i offentligheten. Som kjent er Sløseriombudsmannen en Facebookkonto som lenge, og helt inntil nylig, skjult bak anonymitet, har brakt til en relativt stor offentlighet noe man vanskelig kan unngå å vurdere som forenklede, uetterrettelige, fornærmende og trakasserende innslag, om en rekke norske scenekunstnere. Flere av disse er etablerte og fremstående navn, men mange er også unge helt i starten av sine kunstneriske løpebaner.

Man bør kunne legge til grunn at denne delen av Traaviks virksomhet lenge har vært kjent av både rådsmedlem Luba Kuzovnikova og mangeårig vara/rådsmedlem Sven Åge Birkeland. Den første i kraft av å være Traavik.infos  produsent, den andre som Traaviks for tiden viktigste coprodusent.

På premieren til Traavik.infos forestilling Sløserikommisjonen Seksjon 1 Vestland, den 14. mai på Bergen Internasjonale Teater, hvor Birkeland er teatersjef, figurerer den samme Birkeland på kredit/rollelisten som «Norsk Kulturråd». I forestillingen blir Birkeland videre gitt den i forestillingen ganske enestående funksjon å skulle tematisere, forklare og eventuelt argumentere for virksomheten til og i rådet. Jeg vil tro at dere begge ved selvsyn vil kunne konstatere at Birkeland fremfører en forvirret og usammenhengende forklaring på Kulturrådets virksomhet, og jeg legger gjerne til for egen regning: ikke evner å synliggjøre på adekvat måte at han har forstått hva det er Norsk kulturråd driver med.

Disse to forholdene, i seg selv ytterst bemerkelsesverdige, føyer seg til særlig to andre hendelser: Den første var da Kulturrådet ved årsskiftet fant det for godt å skulle opprette en slags ny formidlingsvirksomhet, og blant annet produserte en podkast hvor den daværende anonyme «Sløseriombudsmannen» fikk fremføre sine synspunkter på særlig den delen av kunstfinansieringen Norsk kulturråd er satt til å forvalte og enkeltstående kunstnerskap. Kulturrådets «journalister» ga den anonyme figuren åpen mikrofon til å trekke frem en navngitt norsk scenekunstner uten at det ble tilbudt tilsvarsrett. Delen med den navngitte kunstneren ble senere redigert ut, men innslaget ligger stadig vekk tilgjengelig.

En tid etterpå arrangerte Norsk kulturråd et åpent symposium som tilsynelatende skulle ha til formål å tematisere og problematisere all den hetsen, og i flere tilfeller truslene, som for eksempel Sløseriombudsmannens virksomhet hadde bidratt til for store deler av det norske scenekunstfeltet. Som første panelleder hadde det samme kulturrådet valgt Luba Kuzovnikova som innleder og ordstyrer. Det kan være liten tvil om at flere enn undertegnende fant valget høyst problematisk. Når da Kuzovnikova i tillegg benyttet denne anledningen til å fremsnakke og argumentere for Traaviks høyst spesielle virksomhet, fremsto det hele både pinlig, uprofesjonelt og i strid med uskrevne og skrevne regler for habilitet, saklighet og ordentlighet.

Hver av disse overnevnte hendelsene er i sær svært problematiske. Sammenhengen mellom dem, og ikke minst totaliteten, bidrar til å skape et inntrykk av at Kulturrådet ikke på en forsvarlig måte tar sitt viktige oppdrag og ansvar på tilstrekkelig alvor.

Jeg anmoder med dette om at Norsk kulturråd gjør nødvendige grep for eventuelt å gjenopprette høyst nødvendig tillit. At det skulle kunne la seg gjøre med blant annet Kuzovnikova og Birkeland i sine verv, tillater jeg meg å stille meg tvilende til.

Med vennlig og kollegial hilsen,
Kai Johnsen

KOMMENTAR
  • Morten Traavik :

    Takk for din imponerende mange og konsekvente bidrag til forestillingen, Kai.
    Keep em coming!

    Det virker ikke helt som at ubeleilige/ukomfortable fakta biter helt på deg og gjengen,
    men for eventuelle andre lesere vil jeg likevel for redelighetens skyld få presisere en gang for alle:

    Jeg har i løpet av de to årene vi har kjent hverandre og samarbeidet i “Sløserikommisjonen”
    hjulpet Are med faktasjekk, bakgrunn og noen få formuleringer i én enkelt artikkel:
    http://www.scenekunst.no/sak/hva-gjor-vi-nar-6-av-norske-scenekunstnere-foler-seg-truet/
    Dette har aldri vært noen hemmelighet, heller ikke forrige gang du og et tidligere Traavik.info-styremedlem med åpenbare (om enn uklare) hevnmotiver prøvde å gjøre en stor sak av dette.

    For fem år siden fremsto du som entusiastisk tilhenger av en scenetekstlig prosessualitet sitat:

    “hvor teksten ikke eies av noen. Den eies ikke lenger av geniet, den eies heller ikke av kollektivet, teatergruppa. Den eies av noe som jeg kaller et ‘større vi’. Dette er en formulering jeg liker, delvis fordi jeg synes den er poetisk, men det interesserer meg mer og mer, dette med at det ikke finnes noe tydelig eierskap lenger, eller hvor eierskapet er så splittet opp at det ikke kan omsettes og selges som en vare. Det kan ikke trykkes opp og utgis, det kan ikke deles opp i så mye får du, så mye får jeg. Heller ikke kan det omsettes på et større teatermarked, det er knyttet til sin spesifikt stedlige kontekst. Det er en veldig interessant strategi som sier noe om teatrets egentlige vesen. Her sprenges til og med truppens grenser, og det hele ender opp med å tilhøre oss alle sammen.”

    Eller er det slik at noen kollektiver er likere enn andre?

    Beste hilsen Sløserikommisjonen v/Store Leder

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER